Hvorfor velger turister å reise til en destinasjon fremfor en annen?
Nå åpner Norge. Hurra for det, men jeg lurer på, som vanlig de siste 18 månedene, hva det egentlig betyr denne gangen.
Man hører fortsatt mange i reiselivet som snakker om når man kommer tilbake til normalen. Hvis man med ordet «normalen» snakker om reiselivet slik det var før Covid, så kommer man til å bli skuffet. Du trenger ikke være hverken synsk eller analytiker for å se at ting har blitt annerledes. Reiselivet hadde rukket å bli ganske skakkjørt før viruset kom, og selv om man på den ene side har hatt bra økonomisk vekst så har, på den andre siden, problemene hopet seg opp.
Det har faktisk vokst ut av proporsjoner. Både klima, miljø og mennesker som bor på destinasjonene fortjener en forandring. På mange steder krever man det også, og det gjør også de reisende. Derfor tror jeg at reiselivet aldri kommer til å bli som før. Kanskje blir det temmelig likt, men det blir aldri som før.
Har jeg rett i dette mens du tviholder på å gjøre ting som før, så har du et problem.
Og hvis jeg tar feil, og reiselivet forblir uendret, så har verden et problem.
Verden trenger endring for å overleve, det betyr at også reiselivet må endres. Skal man skape endring i vår bransje, så må man også forstå reisende og litt om årsakene folk har til å reise på den måten de gjør. Oppførsel, atferd, trender. Jeg er i alle fall veldig fascinert av temaet, og siden jeg lærer best av å skrive ting, så skal jeg prøve å komme til bunns i dette. I minste fall skal jeg iallfall røre litt i overflaten.
Hvis dette temaet er din kopp med te: Stay tuned.
Du rekker nok forresten å drikke den koppen før du har lest ferdig.
Eksotiske Norge
I to strake somre har nordmenn flest reist på ferie i Norge. I seg selv er ikke det så oppsiktsvekkende. I min oppvekst var bilferie i Norge normalen. I alle fall var det normalen i bygda jeg kommer fra. Siden den gang har reiselivet blitt big business. Det skyldes blant annet at flyprisene har gått ned og at utenlandsreiser har blitt tilgjengelig for flere. Derfor har det blitt stadig vanligere å velge utlandet med jevne mellomrom. Det er ikke dermed sagt at det er noe rart med å feriere i eget land. De fleste gjør jo det. Også.
Mer uvanlig er det at «alle» reisende nordmenn gjør det. Med stengte grenser trenger du ikke være Einstein for å se sammenhenger i mønsteret. Vi har rett og slett ikke hatt lov til å reise andre steder. I alle fall ikke uten karantene og et snev av fordømmelse i etterkant. Fordømmelse har vi forsåvidt kunne oppleve ved å reise til nabokommunen også.
Nok om det. Det er jo utelukkende bra at mange endelig oppdager sitt eget land. For mange reiselivsbedrifter har denne perioden handlet om omstilling og tilpasning til et lokalt marked. Det har ikke vært lett, men det er en stor andel som har greid det på en rimelig bra måte. Vi må selvsagt ikke glemme at mange satset lokalt lenge før Covid. Jeg tror denne erfaringen fra lokalmarkedet vil vise seg å være svært verdifull fremover. Vi kan nok ikke lenger drive og reise jorda rundt i tide og utide, så man kan like gjerne bli god på lokale kunder først som sist.
Hele landet, hele året, sier de
Et av de største uttalte ønskene til reiselivsnæringen er å utvide sesongen og spre turistene til flere områder. Samtidig ønsker de gjerne også å kunne styre trafikken på pressområdene til visse avgrensede og tilrettelagte områder for å begrense slitasjen. Slik er det i kongeriket Norge, slik er det i republikken Island og slik er det nok i valgmonarkiet Malaysia.
For å nevne noen.
Forresten. Noen diktaturer, slik som Myanmar eller Nord Korea (eller Kina for den saks skyld), ønsker helst ikke at turister beveger seg utenfor de aller flotteste stedene de har å vise frem. Så fikk vi nevnt det.
Norge er ikke en av dem, så hvordan skal vi klare å påvirke de reisende til å spre seg, eller til å reise hit, men ikke dit. Kan vi klare det?
Jeg har ikke noe svar og i alle fall ikke noen fasit, men jeg er ganske sikker på at det vil hjelpe på om man forstår mer om hvorfor folk reiser som de gjør. Blant millioner eller milliarder gode grunner til å reise må det finnes sammenhenger og mønstre. Finner vi disse sammenhengene kan vi tilpasse kommunikasjon, markedsføring, produktutvikling og det man trenger for å drive en sunn reiselivsbedrift.
Før vi går videre vil jeg bare få nevnt (og gjøre meg ferdig med) de åpenbare årsakene. Alle vet at folk reiser for å treffe familie, venner, bedre og dårligere vær, oppleve kulturer, finne seg sjæl, ut av komfortsonen, få en frisk start og fill in the blanks________________.
Slike årsaker er viktige. Slike svar får man på de fleste brukerundersøkelser der man leter etter reason to go. Jeg tenker at slike svar er bra, men at vi er nødt til grave dypere, piske litt hardere i fløten eller som vi snart kommer til – karve ulla bedre om vi skal forstå disse mystiske turistene.
Er sauer egentlig ålreite dyr?
Nordmenn flest er ganske like utlendinger flest. Vi går i flokk. Vi ønsker å besøke de samme stedene, og det gir stort press på enkelte steder. Selv om vi er færre nordmenn enn utlendinger, så har vi de siste somrene faktisk klart å skape et såpass stort press at enkelte kommuner har begynt å stille spørsmål ved vår hellige ku – allemannsretten. The untouchable. I Hoddevika, Lovatnet, Hauklandstranda, Reinebringen og flere andre steder har den faktisk også blitt begrenset gjennom teltforbud.
Lokale innbyggere i turistdestinasjoner flest tenker nok at det kan jo ikke være bærekraftig slik turistene holder på. Samtidig vet jo vi i reiselivet at alle turister vil ha bærekraft nå. Da må det bli endring da. Eller? Sannheten er at bedrifter og destinasjoner som tilbyr bærekraftige alternativer, ofte opplever et frustrerende paradoks; Selv om de fleste forbrukere er positive til bærekraft, så er de sjelden villig til å følge interessen opp gjennom lommeboka. Derfor fortsetter de fleste som før, og det er vanskelig å stoppe. Men, hvis det er blir for mye sau på et sted, blir hverdagen tøffere for den hellige kua, burde man ikke da være motivert til og klare å gi bedre alternativer og mer bærekraftige løsninger?
Det gjør meg nysgjerrig på hvorfor alle Bukkene bruse absolutt skal til seters der alle andre er? Hva med de som ønsker å være alene? Kan vi finne noen mønstre i dette?
Jeg velger å starte med Rene Girard og det han kaller Mimetic theory? Kort sagt handler teoriene om hvorfor folk er som sauer.
Girard sier blant annet følgende: “Man is the creature who does not know what to desire, and he turns to others in order to make up his mind. We desire what others desire because we imitate their desires.”
Dette er selvsagt ikke noe revolusjonerende og nytt. Reklamebransjen har alltid visst at vi blir påvirket av andre. Gode reklamer viser oss ikke enkelt og greit akkurat den tingen de vil at vi skal kjøpe. I nesten alle reklamene viser de oss andre mennesker som har lyst på de tingene de vil at vi skal kjøpe.
Det er akkurat det samme med dagens influensere. Prinsippene er de samme som vi lærte om i medie og markedsføringsteoriene: Man må finne opinionslederne. De som har innflytelse på andre. Vi trenger at noen andre ønsker noe for å få lyst på det samme selv. Det er og blir den beste markedsføringen, det er fortsatt den beste måten å påvirke på, selv om kanalene har blitt endret.
Opplevelsen er overvurdert.
Sorry, jeg vet dette er en drøy påstand, og du trenger neppe å være ekspert for å rive påstanden i fillebiter. Gode produkter og store opplevelser må gjerne til for at noen skal anbefale videre. Men, likevel er det i veldig stor grad sosiale rammer som ligger til grunn for at folk kjøper. Det kan i alle fall virke sånn. Det klassiske eksempelet finner vi på destinasjonen. I stedet for å beundre en vakker attraksjon, et landskap, vakker kunst eller en konsert tar man opp smart-telefonen og får en annen type «opplevelse» gjennom en liten skjerm, mens de tar bilder eller filmer. Noen står til og med med ryggen til verdens vakreste solnedgang, mens de filmer seg selv. “Verdens vakreste solnedgang” står det kanskje på snapen, men man legger på filter før man deler.
Dette er en del av å skape et narrativ, iscenesette seg selv i en setting. Kanskje sier dette narrativet at man er over gjennomsnittet lykkelig, og som vanlig for en som lever livet på første klasse har man nok en gang hatt en fantastisk opplevelse i naturen. Det spiller ingen rolle at man ikke har fått med seg opplevelsen.
Mange blir kanskje inspirert av opplevelsen og får selv lyst å oppleve det sammen. Ironisk nok har man blitt anbefalt noe som vedkommende knapt nok har opplevd.
Prekestolen er antagelig ikke Norges fineste fjelltur. Det er nok heller ikke Trolltunga. De aller fleste vil sannsynligvis få en bedre opplevelse på en annen tur. Men man må jo gå et stykke i flott norsk natur, så en fin turopplevelse er det åkke som. Jeg sier heller ikke at det ikke er fint, men min subjektive mening er at det kan finnes andre flottere turer.
Hvis det er akkurat til Trolltunga du vil dra, er ikke en potensielt bedre opplevelse en god nok grunn til å dra et annet sted. Du får ikke tatt det profilbildet av deg selv på Trolltunga et annet sted. Drar du et annet sted har du ikke vært akkurat der. Kanskje har andre du kjenner vært der allerede. Det gir en slags FOMO-effekt. Fear of missing out. Du vil jo nødig være den ene som ikke har vært der.
Av og til hjelper det ikke om du får tatt akkurat/tilnærmet det samme bildet andre steder heller. La meg bruke et eksempel fra mange nordmenns foretrukne reisemål når lommeboka åpnes. Syden.
Det er mange som tar et bilde av seg selv foran en hullete klippe på italienske Capri. I Milos i Hellas har du en ganske lik klippe. Faktisk er det en litt finere variant, men det er ikke så mange som reiser dit. Capri har vært kulisse for mange berømte filmer. Milos har ikke. Kjendiser er fotografert i Capri.
Trenger ikke kåre en vinner, men det går haugevis med båter til klippen i Capri hver dag. Flere enn det går til klippen på Milos.
Når vi først er inne på Syden. Nordmenn reiser hovedsaklig dit fordi de lengter etter sol og varme. Naturlig nok. Når det er en regntung sommer i Norge spretter bookingene på sydenturer opp. Andre mennesker som kommer fra mer varme områder kan også reise til samme destinasjon, la oss si Santorini på Hellas, for å bevege seg i det samme landskapet og de samme omgivelsene. De drar ikke dit for å slikke sol. Noen drar kanskje til og med dit bare for å ha vært der.
Japanske turister, for eksempel, reiser også til de samme destinasjonene i varme strøk. Men en turist fra Japan har vanligvis ikke samme motivasjon som en norsk turist som drar til Hellas. I stedet er det nettopp det å være på destinasjonen som er motivasjonen. For å sette det VELDIG på spissen: man kommer frem, tar bildene man trenger og reiser hjem. Ifølge undersøkelser holder det å være på destinasjonen i 15 minutter. Dette kunne kanskje også blitt sagt om turister fra andre steder, men det som gjør japanske reisende verdt å trekke frem her er at de ikke er spesielt glade i sol og varme, og de kunne derfor heller ikke tenke seg å betale for å ligge på en strand. Det appellerer ikke. De vil aldri risikere å bli solbrent, faktisk er det i den japanske kulturen ansett bra å ha en så lys hud som mulig.
For å holde melanin-nivået på et lavt nivå er det best å unngå sol.
Å unngå sol er ikke nytt for min familie. Jeg forbinder definitivt ikke barndommens ferier med sol. Enten var jeg med en måned til sjøs på båten min far jobbet på, eller så tok vi bilen fatt. Bilferiene endte oftest opp i øsende regnvær. Gjerne med noen lynkjappe stopp for å spise eller på attraksjoner der vi barna ble plassert foran en statue, en geit eller en foss for å ta ett enkelt bilde før vi kjørte videre. Man sløste hverken med kamerarullen eller med tiden. Jeg tror kanskje at vi var enda kjappere innom destinasjonene på den tiden.
Jeg velger å tro at reisen var målet.
Bucketlist eller “Been there, done that turisme”
Begrepet bucket list, har sitt opphav i «kick the bucket» som er en metafor for å dø. Det handler altså om å gjøre visse ting, oppnå milepæler eller liknende før man dør. Å bruke begrepet i reiselivssammenheng ble faktisk ikke populært før filmen «The bucket list» med Jack Nicholson og Morgan Freeman kom ut i 2007. Filmen handler ikke overraskende om to eldre menn som skal gjøre visse ting før de sparker bøtta… Du forstår.
Etter hvert som folk mer eller mindre bevisst har laget lister over hvor de ønsker å dra, er det ikke til å komme unna at mange har de samme stedene på sine lister. Man ønsker jo det samme som andre. Kan man dermed si at bucketlister har ødelagt reiselivet? Neida, det er jo ikke derfor, men jeg biter meg merke til at året 2007 passer forholdsvis bra sammen med fremveksten av sosiale medier.
At dette har en sammenheng er selvsagt ren spekulasjon fra min side, men at fenomener sprer seg fortere med sosiale medier bør vel være hevet over enhver tvil.
Creator economy
Visstnok får man flere likes og kommentarer når andre kjenner igjen motivet på et bilde i sosiale medier. Å stå foran Eiffeltårnet gir det mere likes enn hvis du står på Mt. Everest Basecamp siden flere kjenner Eiffeltårnet. Du belønnes altså ikke for innsatsen du har lagt ned for å komme til location, men snarere for om den som ser på bildet rekker å forstå hvor du er i løpet av et sekund eller to. Når man blir flink nok til å få klikk kan man jo som kjent også tjene penger på det. Denne såkalte creator economien handler i stor grad om influensere, og det er en egen økonomi basert på likes og klikk. For mange av de reielivsbaserte i denne økonomien handler jobbvherdagen i stor grad om å dra til steder som allerede trender. De som er up and coming må dra til de populære stedene for å få nok klikk.
Det påvirker igjen hvor andre ønsker å reise. Mimetic theory og alt det der.
Det er forresten ikke vanskelig å kjøpe seg klikk eller engasjement. Og man må ofte ikke engang besøke steder. Jeg anbefaler å se filmen Dokumentaren Fake Famous på HBO. Den tar for seg et kjent tema – Hvor langt vil folk strekke seg for dette? Influensere, reisejournalister og bloggere. Det finnes studio som ser ut som privatfly eller som skal se ut som visse berømte steder eller hoteller. Folk er villig til å betale dyrt for å iscenesette seg selv.
Inntektene kommer ofte fra reklame. For eksempel kan hoteller og destinasjoner betale populære influensere for promotering for deres følgere. De som er litt lengre ned på rangstigen klarer seg fint med et gratis opphold som lønn, mens de som ligger i toppsjiktet får hundretusener om ikke millioner.
Oppi dette kaoset, så finner vi jo selvsagt også mange seriøse aktører. Blant dem seriøse journalister. Journalister er jo objektive, de er de vi stoler mest på. Om vi bør stole mest på de er en annen sak. Dessverre er det slik at i det øyeblikket en destinasjon sponser et besøk på et hotell eller holder en visningstur, så har journalisten lagt vekk både journalistisk integritet og troverdighet i sine artikler. Men misforstå meg rett, for det betyr ikke at innholdet er dårlig. Det er bare mindre uhildet og objektivt. Den største forskjellen på de seriøse og de mindre seriøse journalistene er nok hvor det publiseres. Seriøse aviser og nettsted har et større ansvar for innholdet. I alle fall skal det være slik.
Når det er sagt så blir mange influencere etter hvert ganske profesjonelle og endel tar over roller som markedsførere for hoteller etc. De bygger langvarige forhold. Godt innhold går aldri av moten, om det er kjøpt eller ei. Det er ikke slik at du må gå på journalisthøyskole for å lære å skrive, eller ta bilder.
Mange journalister har jo også gått omveier.
Publikum tar seg sjelden bryet med å gå innholdet i sømmene. Det ser vi overalt i media. Skal du reise vil du bli inspirert, og da er det kanskje ikke så farlig om en journalist har blitt sponset med gratis overnatting og noen kroner til livets opphold? Jeg er ikke akkurat blodfan av slikt, men verden vil bedras, og jeg skal ikke ta den kampen her. Heldigvis er det nok av dem som tar kampen for bedre journalistikk. Vår fjerde statsmakt er for viktig til å bli overtatt av fake news osv. De har jo en enorm påvirkningskraft på folk, og også dermed på turister.
Jeg er derimot blodfan av å lage bra ting. Har du et bra nok konsept vil ordet spre seg uansett.
Jeg ser alt for ofte eksempler på at bedrifter slenger ut påstander om seg selv. For eksempel at er den mest bærekraftige operatøren, uten at det kan dokumenteres. Likevel blir de hyllet ukritisk av media og innholdet blir delt av massene. Det spiller ingen rolle om de åpenbart ikke er det de hevder. Jeg leste senest i går at lederen for et stort norsk cruiseselskap i samme setning sa at de endelig skulle ta med folk til Antarktis igjen, og at de er en operatør som alltid setter bærekraft og sikkerhet først. Det går knapt an å være mer selvmotsigende. Slik grønnvasking er dessverre ennå mulig, men det er ikke uten risiko siden fallhøyden er såpass stor.
Heldigvis kommer det nå flere konsepter og ildsjeler som jakter på og avslører slikt. Konsepter som søker transparens i reiselivet. Vi får krysse fingrene og alt vi ellers har på at det kan få kundene til å bry seg nok til å bruke forbrukermakten til å presse frem endringer.
Phuket-list
Først og fremst er denne tittelen et ordspill, men den er også et symbol på det beste og verste med reiselivet. Thailand ligger på andre siden av jorden, men det er også en del av Syden og dermed utrolig populært blant nordmenn. Barnefamilier drar på chartertur til Syden fordi det er enkelt og fordi de vet hva de får. Charterturer er tilrettelagt for hele familien og det innebærer at voksne har mulighet til å slappe av. Det samme gjelder om du reiser på cruise eller bussreiser. Pensjonister vil jo også ha det enkelt.
I all innsatsen for å skille oss ut fra mengden og i jakten på å lage unike opplevelser, glemmer vi ofte at de store massene i midten helst vil ha de de andre har. Det som føles trygt. De vil ikke ha det det spesielle, det uventede. De vil ha det forutsigbare og akkurat det.
Slik fungerer massemarkedet. Massene velger ikke det de velger som et kompromiss fordi de ikke har råd eller mulighet. De fleste ønsker nettopp det. Alle har ikke behov for selvhevdelse, alle har ikke behov for å krysse av på bucket-listen.
De vil bare ha det andre har. De vil passe inn. People like us, do things like this.
Før fantes det bare noen få kanaler på TV og radio. Folk kunne snakke om de samme nyhetene, kjendisene og filmene. Nå er det fullt både av tv, internett og strømming. Det er ikke alle i midten glad for. For mange valg er ikke bra for de som vil se det som andre ser.
Det gjør samtalene i lunsjen vanskeligere. Da blir det kanskje heller til at man kritiserer dagens kjendiser. Ingen vet jo hvem kjendisene i Firestjerners Middag eller Farmen er. Det er jo et tema det òg.
Du må passe inn i det miljøet du hører til i. Starter du i Kristiansund, så reiser du til Kreta, eller Mallorca, fordi det er enkelt og flyene går direkte. Og fordi naboen gjør det samme. Starter du i Bydøy, så reiser du kanskje heller til Mauritius eller i alle fall Mykonos. Da kan du rake løv i hagen og snakke over gjerdet om den sjarmerende restauranten du fant, og som naboen bør prøve neste år. Det er nok flere fra begge steder som velger noe annet, men det er moro å sette folk i bås, si.
På restauranter har du mange ting på menyen, men det er alltid noen få som er uthevet. Spesial. Nettbutikker merker noen produkter med et banner som sier at dette er mest populært, eller at det er en bestselger. De i midten vil alltid ha det. Det føles trygt. Mange vil gjerne spise det samme hver gang. Nordmenn kjøper norsk mat i Syden om de kan. Norges mest populære restaurant er Egon. Der får du alltid den samme trygge maten. Da slipper man å risikere noe. Jeg har hørt folk si at livet er for kort til å risikere et dårlig måltid. Derfor velger de heller å safe med et måltid til terningkast 3.
Dette gjelder ikke bare nordmenn. Kinesiske turister vil helst spise kinesisk mat. Man kan le av dette, og tenke at det er teit. Men det betyr ikke at det er feil. Det betyr bare at mange ønsker det som er trygt.
Det jeg vil frem til med dette er at folk kjøper noe som gir mening for dem selv, gjerne relatert til opplevelser og hvordan det passer inn i deres kulturelle bakgrunn, preferanser og deres egen personlighet og identitet.
Folk kjøper nemlig det som gir mening for dem.
Et eller annet sted har jeg en liten stein. Den er ikke spesielt fin. Den ser egentlig ikke noe bra ut, det er mur-rester overalt og du kan finne liknende overalt. Da jeg kjøpte denne steinen for 25 år siden, betalte jeg også relativt sett en blodpris for denne tilsynelatende verdiløse steinen.
Årsaken er jo at steinen var en bit av Berlinmuren. Det fulgte med et sertifikat som jeg kunne bruke som bevis på akkurat det. Dermed er steinen en bit av historien, og for meg gir det mening å ha noe slikt. Jeg har også noen andre liknende saker liggende. På grunn av historien rundt er jeg av og til villig til å betale for noe som åpenbart hadde vært verdiløst uten den historien. Slik er det også med mange andre typer samlerobjekter. Det gir mening for noen å ha det på grunn av historien som er knyttet til det.
Slik er det også med kunst. Folk kjøper ikke kunst utelukkende for opplevelsen det gir. Da kan du gå på museum. Det er ikke på grunn av håndverket eller materialene. Det er på grunn av meningen. Historien, kultur og mye annet. Derfor er ofte kunst også en bra investering. Det ligger mye mening og sosiale referanser i objektet, og viktigst av alt. Det er en form for knapphet. Du kan ikke få dette overalt. (Snart må jeg forresten skrive noe om NFT og muligheter for reiselivet. Det blir enormt).
Derfor er en Michelinstjerne som en magnet på reisende. Å bli belønnet med stjerne symboliserer at restauranten er en opplevelse og det ypperste innen kokkekunst. Selv om maten fort kan smake bedre andre steder, siden det er opp til hver enkelt gane. Og selv om Michelinguiden egentlig er høykvalitets content marketing for at en stor bildekk-produsent skal bygge brand og selge flere dekk.
Michelin har tatt eierskap til verdens beste restauranter og guiden eier det å verifisere et visst nivå av kokkekunst. De kan ikke ha for mange, da mister stjernene sin verdi. Derfor må de være kreative og gi anbefalinger, Bib gourmand, kniver og gafler og annet. Stjernene må ikke miste sin verd.
Den godeste Girard sier at: “As more and more people want something and that object remains scarce, there is a conflict.”
Når vi opplever en knapphet så blir noe mer attraktivt. Da kan konfliktnivået øke og man får enda mer lyst på det. En kamp. Vi vil ha det vi ikke får. Det er jo ikke noe hokus pokus, men jeg anbefaler likevel å begynne å grave litt i Mimetic theory. Hvis du er interessert i slikt. Det er så mye mer enn jeg har plass til å nevne her.
Forskjellige folk kan reise til samme destinasjon men likevel velge helt forskjellige typer opplevelser. Disse opplevelsene har helt forskjellig mening for deg og for meg. Serveringssteder av typen som er Michelin-guidens rake motsetninger er også attraksjoner. For mange er et besøk på en Starbucks, en Hard Rock Cafe eller en kleskjede man ikke har hjemme, en viktig grunn til å reise til Oslo. Min niese hadde i sommer akkurat disse tre øverst på Oslo bucket-listen sin.
Enhver kraft har en motkraft.
I kjølvannet av slowfood bevegelsen som startet i italienske Piedmont på 80-tallet, fikk vi også en avlegger i reiselivet, Slow Travel. Utgangspunktet var en protest mot fastfood. En McDonalds-restaurant skulle bygges i Roma. Det fikk lokale matprodusenter til å samle seg for å gi mer oppmerksomhet til lokale kokker, bønder og håndverkere som allerede lagde den beste maten. De ønsket fokus på kvalitet i stedet for industrialisering. Mat og reiseliv går hånd i hånd, og når vi i dag hører om slow movement, så innbærer det gjerne både mat og reiseliv.
Konseptet med slow travel må vel sies å ha sterkest forankring i Europa, men de siste ti årene har vi sett konsepter poppe opp verden rundt.
Er det for alle? Neppe, men det burde det kanskje være. Eller ikke. Ingenting er for alle. Sakte reisende turister som opplever et sted, er nok bedre turister. I alle fall fra et bærekraftsperspektiv. Disneyfication av destinasjoner er et stort problem. Med det mener man altså standardisering gjennom de store kjedenes inntog. Nabolag kveles og etterhvert så ser alle plasser like ut, og de lokale har blitt presset ut.
Da er det det godt å vite at noen tar kampen. Og det er forbanna viktig.
Arven fra Disney og andre historiefortellere. Kulturell og litterær motivasjon.
Her kommer en tilståelse. En yngre versjon av meg stilte opp klokka 7 om morgenen i sentrum av Pamplona fordi jeg, som mange andre, hadde lest boken «Og solen går sin gang» av Hemingway og dermed også fått for meg at å løpe med okser måtte jeg gjøre en gang i livet. Du kan gjerne kalle det en bucketlist-aktivitet, i mindre grad for selvutvikling, og i høyere grad for å imponere kompisene mine. Med forholdsvis høy promille klatret jeg over gjerde(ne), egentlig var det mest for å få et bilde med hvite klær og rødt tørkle i de trange gatene. Men når du først er inne slipper du ikke ut. Jeg løp ikke en meter, men klamret meg til gjerdet. Det jeg trodde var et par okser var egentlig en konvoi. Dette er faktisk en av få ting jeg har gjort som jeg nesten umiddelbart har angret på i etterkant. Jeg trodde selvsagt jeg var døden nær, og det lå skadde folk over alt. Jeg angrer fortsatt. Ikke fordi det var totalt uforsvarlig, i alle fall ikke fordi jeg hadde sympati med de skadde, men fordi hele konseptet med okseløp er dyreplageri og burde forbys.
Pamplona er ikke det eneste jeg har fått wanderlust av fra film og bøker. Jeg går eksempelvis rundt med en hvit spermhval tatovert på underarmen. Om sommeren er den rosa, siden huden min også er huden til hvalen. Nantucket har stått høyt på «lista mi» siden jeg leste om denne hvite hvalen. Det idylliske stedet Amity, som egentlig heter Marthas Vineyard står også på denne imaginære lista. Det har den gjort helt siden første gang jeg så den smått komiske hvithaien i Haisommer. Jeg tiltrekkes av en rekke slike steder. Twin Peaks er et annet eksempel.
Jeg er ikke alene om det.
Island firedoblet turiststrømmen etter at Game of Thrones begynte. Vekst har man også opplevd andre steder den serien har blitt spilt inn, slik som i Kroatia og Skottland. New Zealand blir aldri ferdig med Ringenes herre og Kaptein Sabeltann trekker folk til Kjuttaviga. Finnes ikke plassen, kan du lage den.
Jeg leste nylig om folk som betaler inntil hundre tusen dollar, altså 770 000 kroner for en 007 – James Bond opplevelse. Siden Disney har blitt nevnt kan de få lov til å være et symbol på temaparker dedikert til film og fortelling.
Into the wild. Dette er tittelen på en svært populær bok og enda mer populær film. Den er basert på en sann historie om en mann som bosatte seg i en forlatt buss i Alaska og som døde der etterhvert. Etter at historien ble kjent og populær, begynte folk å oppsøke bussen. Til slutt måtte bussen fjernes med helikopter. Det ble for farlig. Mennesker som ikke hadde forutsetning til å klare seg i naturen ville gjenoppleve det de hadde lest eller sett på lerretet.
Historiske plasser har alltid tiltrukket seg historieinteresserte mennesker. Folk oppsøker Auschwitz, Normandie og Stiklestad. Folk drar til Dallas for å se hvor Kennedy ble skutt. Jeg har selv vært med på å ta en omvei forbi det gamle huset til regissøren Roman Polanski. Huset hvor hans kone, skuespillerinnen Sharon Tate, og 4 andre ble drept av medlemmene i Manson family. Morbid så det holder, men stedet er også en del av den populærkulturelle historien. Den brutale historien får en slags ekstra dimensjon når man er der det faktisk skjedde.
Selv om det egentlig bare var adressen vi så og det står et nytt hus der i dag. Det handler om mening.
Norge har fått litt oppmerksomhet gjennom filmer i det siste. Mest oppmerksomhet i hjemlig media, men noen ser disse stedene og det bidrar jo. Det har i alle fall vært økende pågang på filmfronten type utenlandsk. Det virker som Abid Raja har hatt direktelinje til Tom Cruise. Kanskje den nye ministeren også vil kjøre hardt på samme måte? For ordens skyld gir jeg ikke en minister æren for noe som helst. Jeg bare fascineres av det.
Også hjemme på Averøya er det i disse dager James Bond-feber, siden produksjonen filmet litt på Atlanterhavsveien. Det markeres med rød løper utenfor Bådalstun på premieredagen. Jeg la også merke til at mange hjemmefra har spilt inn en hjemmesnekret «Bond film» som spres av de lokale destinasjonsselskapet i håp om å tiltrekke seg Bond-fans fra den store verden. På sosiale medier får den lokale filmen slakt, og jeg kan jo ikke annet enn være enig i at hvis målet er å tiltrekke seg turister så er det i beste fall et sjarmerende forsøk. Man sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Ofte er slike filmer sjarmerende, men etter første titt var det for meg først og fremst forvirrende.
Når det er sagt så synes jeg ikke det har så mye å si. Man må ta det for det det er. Det er mye viktigere at man har det gøy og skaper ting sammen. Selv om det blir lokalrevypreg av resultatet. Jeg heier og håper på mer av dette. Det er jo faktisk sjelden de mest gjennomførte filmene som går viralt. Det er ofte lavbudsjettsproduksjoner. Jeg tror ikke denne vil gå viralt, i så fall blir det heller med motsatt fortegn og ironisk distanse. Men hva gjør vel det.
Men jeg tror også at for de som spilte inn filmen så betyr det mer at de har hatt det gøy sammen, og at den sprer seg til naboer og kanskje andre kommuner på Nordmøre. Så får verden være en bonus.
All PR er god PR, si. For alt jeg vet er det den filmen som får noen til å betale 100 000 dollar for å ta turen til Averøya for å bli som Agent 007 og fore laks. De har allerede åpnet for at det er rom for flere enn en agent.
Somewheres og anywheres
Helt ærlig vet jeg ikke om de neste linjene er spesielt overførbart til reiseliv, men jeg har det nesten alltid i bakhodet. For en tid tilbake kom jeg over en bok som het The Road to Somewhere, av David Goodheart. Boken skal forklare politiske strømninger ved å dele befolkningen i to. Han bruker ikke de tradisjonelle demografiske og geografiske skillelinjene. I stedet introduserer han begrepene Somewheres og Anywheres.
Somewheres er den største delen av befolkningen. De kjennetegnes gjerne med sterk tilhørighet til et sted, til kulturen de har vokst opp med og de ser verden med utgangspunkt fra hvor de er, de er konservative når det gjelder tradisjoner og gjerne motstandere og føler seg truet av forandring og globalisering. Ofte har somewheres lavere utdanning og beveger seg sjeldnere oppover i samfunnet. Det kan bety lavere sosial og økonomisk mobilitet. Når verden forandres fort så er det gjerne folk i denne gruppen som rammes hardest, mens eliten, de som bestemmer i hovedsak er anywheres. Det kan for eksempel forklare fremveksten av populistiske og nasjonalistiske strømninger som i Norge gjerne forbindes med FrP og Senterpartiet.
Som på mange andre steder så er det også endel fra denne gruppen på Averøya.
Anywheres, derimot, er et mindretall av befolkningen. Likevel dominerer altså denne urbane «eliten» maktposisjoner i samfunnet. De føler seg hjemme mange steder og ser verden fra et globalt perspektiv. De har høyere utdanning og deres identitet er i liten grad knyttet til hvor de bor eller kulturen de har vokst opp med. Identiteten er først og fremst knyttet til hva de har oppnådd i livet. Ting de gjør underveis.
Jeg mener dette kan overføres til reiseliv. Klarer man å forstå hva som trigger noen politisk og hvordan de identifiserer seg selv, så kan man klare å forstå hvorfor de velger å reise til et sted og ikke til et annet. Hvis man velger å følge disse teoriene så kan man kanskje oppdage at anywheres i større grad velger en eksperimentell type reiser, mens somewheres velger det trygge. Det har ikke bare med identitet å gjøre, men også økonomi, hvem du potensielt møter på stedet o.l.
For meg har dette konseptet vært en av de bedre oppdagelsene de senere årene. Jeg synes det er interessant å kjøre en hobbyanalyse på folk jeg kjenner. Både de som er nære og de mer diffuse. Hvor vil jeg plassere dem, hva stemmer de, hva slags reiser drar de på. Du skal ikke gå gjennom for mange av dine bekjente før du ser at dette gir ganske tydelige mønstre.
Det er spesielt interessant på grunn av debatten om å tiltrekke seg færre, men mer velstående turister. Dette er et klassisk eksempel på noe som styrker striden mellom somewheres og anywheres. Vil vi at reiseliv skal være for eliten slik det var for 100 år siden, eller vi at reiseliv skal være for alle?
Jeg tror ikke noen egentlig ønsker et klassedelt samfunn. Jeg mener reiselivet skal være for alle.
Følelser
Det er egentlig ikke så rart at folk blir inspirert av filmer, bøker, kultur og historie. Det er faktisk veldig logisk. I følge en studie på Harvard Business School så blir 95% av alle kjøpsavgjørelser tatt av underbevisstheten. For å nå underbevisstheten må man trigge følelsene. Da faller brikkene på plass. Hva er vel bedre egnet til å komme i kontakt med følelsene enn film og litteratur? Det vi egentlig snakker om er god gammeldags historiefortelling.
I opplevelsesteoriene f.eks fra Pine og Gilmore så finner man mye om teknikker for å knytte opplevelser til følelser. Dette er kjente ting for deg som leser. Hvis du klarer å knytte opplevelsen til kundens følelser er det større sjanse for at de liker/elsker, husker og anbefaler den videre.
Det handler i tillegg til historiefortelling og iscenesettelse om ting som interaksjon og dialog, aktiv deltakelse, f.eks ved å tråkke vindruer. Det handler om å skape linker mellom deltakeren og opplevelsen. Det handler om å tilpasse opplevelsen og å appellere til flere sanser, lukt smak og lyd.
Hvem er du, eller hvem er jeg?
I det siste har det blitt svært populært med personlighetstester. Det har lenge vært en greie innen rekrutteringsbransjen, og gradvis har det blitt litt populært også hos vanlige mennesker. Altså de som ikke er potensielle arbeidstakere eller andre uvanlige mennesker. Jeg har også vært litt opphengt i personlighetstester ala Briggs Myers, antagelig pga podcasten Sånn er du, der de tester diverse kjente folk med Big five-testen. Den gir score på kategorier som nevrotisisme, ekstroversjon, åpenhet for erfaringer, medmenneskelighet og planmessighet med flere underkategorier på hvert tema. Jeg blir fort veldig nerdete og har tatt Briggs Meyers testen selv og jeg kjøpte også en slik test til kona til jul.
Sånn er altså jeg.
Det er ikke realistisk å begynne å ta personlighetstester på alle kundene sine, men det hadde vært utrolig nyttig kunnskap å ta med seg når man skal planlegge en tur for noen. Enig? Jeg har prøvd å sammenligne resultatene på min test med hvordan jeg liker å reise og det gir så mye mening. Brikker falt på plass.
Det kan jo være en ide å kjøre et utvalg?
Segmentering
Med fare for å gå litt over i markedsarbeid, så kan jeg ikke skrive dette uten å snakke om segmentering. Målet mitt med å lære om motivasjon for reising er jo egentlig å kunne forstå kunden bedre for igjen å kunne segmentere bedre slik at jeg treffer den kunden bedre.
Alt for mange man møter i reiselivet gjør stadig vekk den klassiske nybegynner-feilen, som de aller fleste har gjort en eller annen gang. De sier at de er for hvem som helst og prøver å nå alle. Samtidig. Det er dritvanskelig. Det kan sammenlignes med å prøve å fange kaniner som springer i hver sin retning. Du har ingen sjans til å fange alle. Hvis du mot formodning har ressurser til å nå alle kundene så trenger du sannsynligvis ikke lese dette.
Alle vi andre må velge hvilken kunde vi vil hjelpe. Det som er perfekt for deg passer neppe meg. Det gir ikke mening å selge til noen som ikke vil ha eller trenger produktet ditt. Derfor må du segmentere og velge hvem du vil rette innsatsen mot. Det beste er å finne de som vil ha eller trenger produktet ditt.
Å segmentere handler om å dele markedet inn i mindre og mer målbare kategorier. Det er vanlig å dele inn potensielle kunder i grupper ut fra ting de har til felles, slik som alder, geografi, interesser og behov. Du må løse et problem for en kunde som bryr seg.
De åpenbare tingene du ser etter er slik som demografi, motivasjon og atferd. Av disse vil jeg vekte atferd og motivasjon langt høyere enn demografi.
Demografiske spørsmål er typisk kjønn, alder, inntekt, utdannelse, yrke, sivilstatus, geografi. De fleste har for lengst forstått at segmentering ut fra alder, bosted, kjønn, inntekt og liknende ikke holder.
Hvis du ønsker å få oversikt over menn født i 1948, fra et område i Storbritannia, med en viss formue så kan du finne det i statistikken, men samtidig så må du huske at det er en forskjell på Prince Charles og Ozzy Osbourne.
Motivasjonsspørsmål handler om å finne ut hva som motiverer dem. Har de incentiver? Hva frykter de mest? Hvem er helten deres? Hva vil de oppnå? Hvorfor ønsker de å kjøpe din tjeneste? Praktisk? Image? Gruppe-press?
Atferd er veldig viktig. Du vil jo lage en tjeneste som passer inn i folks liv, og da må du også forstå dem og kjenne dem. Hvor pleier de å ellers å dra på ferie? Hvor går de ut for å spise? Hva gjør de før jobb? Hva slags aviser leser de? Hvilke nettsteder? Hva er lidenskapen og hobbyene?
Hvilke vannhull oppsøker de? Med det mener jeg hvor de samles? Du vil ikke lete etter dem i skogen eller ørkenen for det er vanskelig, prøv heller å finne vannhullene der disse flokkes.
Hva er historien deres?
Jeg regner med og tar for gitt at alle lager marketing personas, buyer personas, user personas eller hva man velger å kalle det. Jeg har lagt merke til at mange i reiselivet lager personas som de kaller ting som the adventurous traveller, the luxury traveler, the luxury budget buster, the smart planner, the relaxed nomad, the nervous geek og mye annet snedig. Det kan være noe i det.
En persona er i alle fall viktig for å bygge selskapet ditt. Det er den kunden du målretter deg mot. En persona er nordstjernen du navigerer mot. En persona gjør din sluttbruker-profil konkret og entydig. Det er en konstant påminnelse om hvem kunden din egentlig er. En persona er aldri perfekt, og på samme måte som produktene dine må det justeres og tilpasses.
Jeg liker å se for meg en ekte konkret person, og lage ting for dem. Det er så mye lettere. OG det beste av alt er at jeg kan løfte opp telefonen og ringe hvis jeg lurer på noe.
Hvis man har telefonskrekk har jeg en enda mer introvert variant å anbefale. Jeg drev tidligere et adventure firma på Nordmøre og da vi skulle lage turer tok jeg utgangspunkt i hva jeg selv hadde lyst å gjøre. Det var gjerne fjellturer eller seilaser og satset jeg på at det fantes 10-15 andre som hadde lyst til det samme. Det funket faktisk ganske bra. Når man lager turer man selv har lyst på, så kjenner man brukerens behov relativt godt, og det er lett å markedsføre.
Lag også en anti-persona – det er like viktig å vite hvem du ikke målretter deg mot.
På tide med litt selvransakelse, (fordi det har en viss relevans).
Jeg er fan av å utfordre de reisende og det viser seg at man får en større opplevelse når man blir overrasket, eller når forventningene ikke er for høye. Turister vet jo ikke alltid hva de vil ha. De må ikke alltid få det de spør etter. Det de fleste spør etter er det som er mest kjent, og dermed der det er mest trykk. Selvsagt er dette enklere sagt enn gjort, og jeg har selv hatt en del aha-opplevelser på veien. Blant annet har jeg innsett at jeg ikke bør være den som skreddersyr reisen til kundene. Jeg er for utålmodig, og har litt for mange meninger (og liker som sagt helst å lage turer til meg selv).
Heldigvis finnes det mange dyktige og tålmodige mennesker som hjelper reisende med å tilpasse turen, så i stedet for å gjøre det selv har vi prøvd å lage et system der disse stjernene på reiselivshimmelen kan skinne.
Med vår startup Nanook har vi hjulpet tusenvis av reisende fra hele verden med å få skreddersydde reiser. Det aller meste i Øst-Afrika, Himalaya og Sør-Amerika. Når jeg i lys av Covid har fått tid til å gå gjennom forespørslene så ser jeg at det i liten grad har handlet om helt unike skreddersydde reiser. Det meste har vært tilpasning av kjente melkeruter og turistløyper.
Alt for mange av kundene har vært innom Bucket-list steder som Everest Base Camp, Taj Mahal, Serengeti, Kilimanjaro, Bali et cetera. Eller UNESCO verdensarv steder, hvor hensikten som er å ta vare på et sted, men ofte i stedet fører til overturisme. Jeg snakket for et par år siden med en norsk operatør som tilbyr opplevelsesreiser rundt i verden, de var veldig tydelig på at selv om de hadde et rikt og spennende utvalg, så var det Kilimanjaro og noen få andre populære destinasjoner som ga mat på bordet. Deres kunder ville krysse de av på listen.
Ved å ha en stor andel reisene på slike steder har derfor Nanook også vært en del av problemet. Modellen er i utgangspunktet god (synes jeg). Det handler ikke om å inspirere til nye reiser, men om å få reisende som allerede har bestemt seg for å reise til et sted, til å velge lokale aktører i stedet for internasjonale. Vi kommer først inn i kundereisen i planleggingsfasen – når folk søker på konkrete steder og aktiviteter, og hjelper dem med å komme i direkte kontakt med the locals. De betaler også direkte dit.
På den ene siden bidrar vi til at mere penger (90%+) ender opp lokalt i stedet for at brorparten går til andre steder, men på andre siden har vi ikke bidratt nok til å begrense trykket på bucket-list destinasjonene. Vi har prøvd å påvirke de lokale vi jobber med til å komme med mer utradisjonelle forslag, men de er samtidig redde for å miste kundene, og det må vi respektere.
Kanskje bør vi rett og slett si nei til kunder som ønsker å dra til press-områdene, eller holde oss langt unna? Problemet er at da går de til andre og de er kanskje ikke lokale. OG da fanger vi de ikke opp neste gang. Når man har en kunde kan man også lære de opp.
I de mest populære områdene er det flere aktører og dermed også større konkurranse, høyere prispress som gir lave marginer. Lave marginer gir avhengighet av volum. De store volumbaserte internasjonale selskapene bidrar i høyeste grad til dette prispresset. De fungerer best på slike steder. Mange automatiserte løsninger, som kan «skreddersy» en reise basert på interesser osv forholder seg neste bare til populære valg. Bruker du for eksempel maskinlæring og algoritmer til å planlegge, så trenger du også et visst volum for at det skal fungere. Det betyr i alle fall på kort sikt at de bidrar til et veldig usunt marked.
Derfor vil jeg påstå at det er mye å hente for lokale som å kommer seg ut av disse turistfellene med sine gjester. Selvsagt kan det føles risikabelt å gå på gjengrodde stier, siden man tross alt risiker å miste kunder hvis man ikke vil gi det de vil ha. Det er ikke slik at alle kan operere overalt heller. Noen reiselivsaktører er jo strengt tatt beliggende i slike hot spots. De kan ikke bare flytte geskjeften. Når det er sagt vil det også hjelpe dem om de reisende sprer seg litt.
Noen populære steder er prisen fortsatt høy da. Betaler du nok, kan du komme dit du vil. Arktis, Antarktis. Høye fjell. De “fleste” kan med gode forberedelser klatre, eller bli båret opp på de høyeste toppene, til og med Mt Everest nå til dags, det er ikke lengre så spesielt. Det har blitt et tivoli. Det er egentlig trist at ikke en gang verdens tak ikke lengre blir behandlet med respekten den fortjener. Den har blitt en bucket list-destinasjon for de rike.
Heldigvis forandrer jo verden seg, kundene forandrer seg og fokuset til oss i bransjen forandrer seg. På det første kurset jeg var med på var de finske pionerene i Rovaniemi sett på som idealet. De hadde lykkes fordi de klarte å få fulle fly fra Asia og Storbritannia til et lite sted nord i Finland. Senere har kinesiske turister gitt bransjen dollartegn i øynene (fyll gjerne inn passende kinesisk valuta her).
Nå ser vi heldigvis ikke mye av slikt lenger. Det vi ser er en haug med bedrifter som virkelig ønsker endring. Det er disse vi må hjelpe.
Til slutt skal jeg prøve å gi noen forslag.
En ting som har hjulpet er å lære opp våre lokale partnere i å utfordre kundene. Konkret er det måter å spørre om hvorfor og hva som er interessene og hvordan presentere alternative forslag. Litt mer jobb for dem er det, men belønningen er en potensielt mye høyere overhead på bookingen, siden de går ut av pressområdene.
Som vi alle nok vet starter en persons reiseopplevelse lenge før han eller hun blir kunde. Den digitale kundereisen er prosessen fra en person hører om tilbyder til den kjøper eller booker, og det kunden gjør i etterkant. I denne prosessen finnes det mange kontaktpunkt mellom deg som tilbyder og kunden. Hvert av disse kontaktpunktene er en mulighet til å imponere kunden, men også til å gi et dårlig inntrykk. Innen reiseliv pleier man å dele kundereisen inn i fem forskjellige faser. Drømme, planlegge, booke, oppleve og dele.
Jobben med å endre reisemønster bør altså starte mye lengre frem i den digitale kundereisen enn i booking-øyeblikket. Lenge før turen skreddersys. Skal vi kunne forandre reisemønsteret til folk må vi fortelle nye historier. Gjennom historiene når vi følelsene, gjennom følelsene når vi underbevisstheten. Folk kjøper underbevisst.
For å nå folk kan vi lage innhold. De fleste av oss klarer å lage bra innhold, hvis ikke finnes det andre som tar jobben. De fleste har en tendens til å lage innhold med fokus på produkt. Det virker ikke så godt lengre. Om det noen gang har gjort det. Prøv å selge tannkrem med et bilde av tannkrem. Det er ikke særlig fristende.
Prøv derimot å selge tannkrem med glade smilende mennesker som har et kritthvitt smil. Om ikke det er fristende så presenterer det i alle fall en fremtid. Et resultat. Og det viser andre mennesker som bruker produktet. En velkjent, men velfungerende strategi.
Folk bryr seg mer om naboen sin enn om deg. De ønsker bekreftelse og trygghet. Video og foto fungerer godt for å formidle følelser. Kroppsspråk formidler bedre enn ord. Mennesker har kroppspråk.
Det beste er å få andre til å spre budskapet ditt. Social influence, derav ordet influencer forresten. Du kan som sagt betale for det, men de smarte får kundene til å fortelle. Fornøyde kunder forteller. Dele-fasen. Men vi er tilbake til produktet igjen. Er produktet bra nok og unikt nok så vil det være noe å fortelle. Du får en slags domino-effekt.
Vi i Travelopment ønsker å holde R tallet over 1. Da mener jeg ikke på viruset, men at hver kunde skal spre ordet til nye kunder. Det er slik vi måler om vi lykkes. Helst skal det spre seg i en stadig økende fart. Det krever at vi klarer å overgå forventningene til vår spesifikke målgruppe. Det er ikke lett, men noe vi jobber med hver dag. Da må vi, slik som du, være 100% sikker på hvem kundene våre er, slik at vi kan lage budskap og produkter som er spisset til å dekke deres behov. Det er bedre å lage noe 100 mennesker elsker, enn å lage noe 1000 liker.
Du har flere muligheter. Når kunden besøker deg, altså oppleve-fasen så er det også en rekke ting du kan gjøre, gi et lite dytt i riktig retning (nudge), informere godt osv, men det får jeg heller skrive om i en annen artikkel. Har kanskje gjort det også.
Alle snakker om autentiske opplevelser som om det er det ultimate. Men det er sjelden det turister vil ha. Autentisk er deg når du akkurat har stått opp, før du har tatt en dusj eller rukket å gre kammen gjennom håret. De vil ikke ha deg når du akkurat har stått opp. De vil ha deg på ditt beste.
Det betyr ikke at opplevelsen er større. Men folk vil ha akkurat det. En reiselivsopplevelse er gjerne nøye planlagt, tilpasset og iscenesatt. Den er basert på erfaring og dyp kunnskap. Det er nesten litt respektløst å si at noen heller vil ha det autentisk.
Så må vi sørge for riktige forventinger. Ikke selg noe som du ikke kan levere.
Men skal vi klare å tiltrekke reisende som vil reise til andre steder enn pressområdene, så må vi bli bedre til å fortelle historier som treffer følelsene til disse. Et steg på veien er å forstå motivasjonen de har for å reise. Det har hjulpet meg mye å skrive denne artikkelen, og forhåpentligvis vil det også være nyttig for deg.
PS: Travel insights with google er et bra sted å fortsette nå.
Cheers.
Recent Comments