• Format:
  • Type:
  • Category:

Norsk

Hvorfor velger turister å reise til en destinasjon fremfor en annen?

Nå åpner Norge. Hurra for det, men jeg lurer på, som vanlig de siste 18 månedene, hva det egentlig betyr denne gangen. 

Man hører fortsatt mange i reiselivet som snakker om når man kommer tilbake til normalen. Hvis man med ordet «normalen» snakker om reiselivet slik det var før Covid, så kommer man til å bli skuffet. Du trenger ikke være hverken synsk eller analytiker for å se at ting har blitt annerledes. Reiselivet hadde rukket å bli ganske skakkjørt før viruset kom, og selv om man på den ene side har hatt bra økonomisk vekst så har, på den andre siden, problemene hopet seg opp. 

Det har faktisk vokst ut av proporsjoner. Både klima, miljø og mennesker som bor på destinasjonene fortjener en forandring. På mange steder krever man det også, og det gjør også de reisende. Derfor tror jeg at reiselivet aldri kommer til å bli som før. Kanskje blir det temmelig likt, men det blir aldri som før. 

Har jeg rett i dette mens du tviholder på å gjøre ting som før, så har du et problem.

Og hvis jeg tar feil, og reiselivet forblir uendret, så har verden et problem. 

Verden trenger endring for å overleve, det betyr at også reiselivet må endres. Skal man skape endring i vår bransje, så må man også forstå reisende og litt om årsakene folk har til å reise på den måten de gjør. Oppførsel, atferd, trender. Jeg er i alle fall veldig fascinert av temaet, og siden jeg lærer best av å skrive ting, så skal jeg prøve å komme til bunns i dette. I minste fall skal jeg iallfall røre litt i overflaten. 

Hvis dette temaet er din kopp med te: Stay tuned. 

Du rekker nok forresten å drikke den koppen før du har lest ferdig.

 

Eksotiske Norge

I to strake somre har nordmenn flest reist på ferie i Norge. I seg selv er ikke det så oppsiktsvekkende. I min oppvekst var bilferie i Norge normalen. I alle fall var det normalen i bygda jeg kommer fra. Siden den gang har reiselivet blitt big business. Det skyldes blant annet at flyprisene har gått ned og at utenlandsreiser har blitt tilgjengelig for flere. Derfor har det blitt stadig vanligere å velge utlandet med jevne mellomrom. Det er ikke dermed sagt at det er noe rart med å feriere i eget land. De fleste gjør jo det. Også. 

Mer uvanlig er det at «alle» reisende nordmenn gjør det. Med stengte grenser trenger du ikke være Einstein for å se sammenhenger i mønsteret. Vi har rett og slett ikke hatt lov til å reise andre steder. I alle fall ikke uten karantene og et snev av fordømmelse i etterkant. Fordømmelse har vi forsåvidt kunne oppleve ved å reise til nabokommunen også. 

Nok om det. Det er jo utelukkende bra at mange endelig oppdager sitt eget land. For mange reiselivsbedrifter har denne perioden handlet om omstilling og tilpasning til et lokalt marked. Det har ikke vært lett, men det er en stor andel som har greid det på en rimelig bra måte. Vi må selvsagt ikke glemme at mange satset lokalt lenge før Covid. Jeg tror denne erfaringen fra lokalmarkedet vil vise seg å være svært verdifull fremover. Vi kan nok ikke lenger drive og reise jorda rundt i tide og utide, så man kan like gjerne bli god på lokale kunder først som sist.

 

Hele landet, hele året, sier de

Et av de største uttalte ønskene til reiselivsnæringen er å utvide sesongen og spre turistene til flere områder. Samtidig ønsker de gjerne også å kunne styre trafikken på pressområdene til visse avgrensede og tilrettelagte områder for å begrense slitasjen. Slik er det i kongeriket Norge, slik er det i republikken Island og slik er det nok i valgmonarkiet Malaysia.

For å nevne noen.

Forresten. Noen diktaturer, slik som Myanmar eller Nord Korea (eller Kina for den saks skyld), ønsker helst ikke at turister beveger seg utenfor de aller flotteste stedene de har å vise frem. Så fikk vi nevnt det.

Norge er ikke en av dem, så hvordan skal vi klare å påvirke de reisende til å spre seg, eller til å reise hit, men ikke dit. Kan vi klare det?

Jeg har ikke noe svar og i alle fall ikke noen fasit, men jeg er ganske sikker på at det vil hjelpe på om man forstår mer om hvorfor folk reiser som de gjør. Blant millioner eller milliarder gode grunner til å reise må det finnes sammenhenger og mønstre. Finner vi disse sammenhengene kan vi tilpasse kommunikasjon, markedsføring, produktutvikling og det man trenger for å drive en sunn reiselivsbedrift.

Før vi går videre vil jeg bare få nevnt (og gjøre meg ferdig med) de åpenbare årsakene. Alle vet at folk reiser for å treffe familie, venner, bedre og dårligere vær, oppleve kulturer, finne seg sjæl, ut av komfortsonen, få en frisk start og fill in the blanks________________.

Slike årsaker er viktige. Slike svar får man på de fleste brukerundersøkelser der man leter etter reason to go. Jeg tenker at slike svar er bra, men at vi er nødt til grave dypere, piske litt hardere i fløten eller som vi snart kommer til – karve ulla bedre om vi skal forstå disse mystiske turistene.

 

Er sauer egentlig ålreite dyr?

Nordmenn flest er ganske like utlendinger flest. Vi går i flokk. Vi ønsker å besøke de samme stedene, og det gir stort press på enkelte steder. Selv om vi er færre nordmenn enn utlendinger, så har vi de siste somrene faktisk klart å skape et såpass stort press at enkelte kommuner har begynt å stille spørsmål ved vår hellige ku – allemannsretten. The untouchable. I Hoddevika, Lovatnet, Hauklandstranda, Reinebringen og flere andre steder har den faktisk også blitt begrenset gjennom teltforbud.

Lokale innbyggere i turistdestinasjoner flest tenker nok at det kan jo ikke være bærekraftig slik turistene holder på. Samtidig vet jo vi i reiselivet at alle turister vil ha bærekraft nå. Da må det bli endring da. Eller? Sannheten er at bedrifter og destinasjoner som tilbyr bærekraftige alternativer, ofte opplever et frustrerende paradoks; Selv om de fleste forbrukere er positive til bærekraft, så er de sjelden villig til å følge interessen opp gjennom lommeboka. Derfor fortsetter de fleste som før, og det er vanskelig å stoppe. Men, hvis det er blir for mye sau på et sted, blir hverdagen tøffere for den hellige kua, burde man ikke da være motivert til og klare å gi bedre alternativer og mer bærekraftige løsninger?

Det gjør meg nysgjerrig på hvorfor alle Bukkene bruse absolutt skal til seters der alle andre er? Hva med de som ønsker å være alene? Kan vi finne noen mønstre i dette?

Jeg velger å starte med Rene Girard og det han kaller Mimetic theory? Kort sagt handler teoriene om hvorfor folk er som sauer. 

Girard sier blant annet følgende: “Man is the creature who does not know what to desire, and he turns to others in order to make up his mind. We desire what others desire because we imitate their desires.

Dette er selvsagt ikke noe revolusjonerende og nytt. Reklamebransjen har alltid visst at vi blir påvirket av andre. Gode reklamer viser oss ikke enkelt og greit akkurat den tingen de vil at vi skal kjøpe. I nesten alle reklamene viser de oss andre mennesker som har lyst på de tingene de vil at vi skal kjøpe.

Det er akkurat det samme med dagens influensere. Prinsippene er de samme som vi lærte om i medie og markedsføringsteoriene: Man må finne opinionslederne. De som har innflytelse på andre. Vi trenger at noen andre ønsker noe for å få lyst på det samme selv. Det er og blir den beste markedsføringen, det er fortsatt den beste måten å påvirke på, selv om kanalene har blitt endret. 

 

Opplevelsen er overvurdert.

Sorry, jeg vet dette er en drøy påstand, og du trenger neppe å være ekspert for å rive påstanden i fillebiter. Gode produkter og store opplevelser må gjerne til for at noen skal anbefale videre. Men, likevel er det i veldig stor grad sosiale rammer som ligger til grunn for at folk kjøper. Det kan i alle fall virke sånn. Det klassiske eksempelet finner vi på destinasjonen. I stedet for å beundre en vakker attraksjon, et landskap, vakker kunst eller en konsert tar man opp smart-telefonen og får en annen type «opplevelse» gjennom en liten skjerm, mens de tar bilder eller filmer. Noen står til og med med ryggen til verdens vakreste solnedgang, mens de filmer seg selv. “Verdens vakreste solnedgang” står det kanskje på snapen, men man legger på filter før man deler.

Dette er en del av å skape et narrativ, iscenesette seg selv i en setting. Kanskje sier dette narrativet at man er over gjennomsnittet lykkelig, og som vanlig for en som lever livet på første klasse har man nok en gang hatt en fantastisk opplevelse i naturen. Det spiller ingen rolle at man ikke har fått med seg opplevelsen. 

Mange blir kanskje inspirert av opplevelsen og får selv lyst å oppleve det sammen. Ironisk nok har man blitt anbefalt noe som vedkommende knapt nok har opplevd.

Prekestolen er antagelig ikke Norges fineste fjelltur. Det er nok heller ikke Trolltunga. De aller fleste vil sannsynligvis få en bedre opplevelse på en annen tur. Men man må jo gå et stykke i flott norsk natur, så en fin turopplevelse er det åkke som. Jeg sier heller ikke at det ikke er fint, men min subjektive mening er at det kan finnes andre flottere turer.

Hvis det er akkurat til Trolltunga du vil dra, er ikke en potensielt bedre opplevelse en god nok grunn til å dra et annet sted. Du får ikke tatt det profilbildet av deg selv på Trolltunga et annet sted. Drar du et annet sted har du ikke vært akkurat der. Kanskje har andre du kjenner vært der allerede. Det gir en slags FOMO-effekt. Fear of missing out. Du vil jo nødig være den ene som ikke har vært der.

Av og til hjelper det ikke om du får tatt akkurat/tilnærmet det samme bildet andre steder heller. La meg bruke et eksempel fra mange nordmenns foretrukne reisemål når lommeboka åpnes. Syden.

Det er mange som tar et bilde av seg selv foran en hullete klippe på italienske Capri. I Milos i Hellas har du en ganske lik klippe. Faktisk er det en litt finere variant, men det er ikke så mange som reiser dit. Capri har vært kulisse for mange berømte filmer. Milos har ikke. Kjendiser er fotografert i Capri.

Trenger ikke kåre en vinner, men det går haugevis med båter til klippen i Capri hver dag. Flere enn det går til klippen på Milos. 

Capri
Milos

 

Når vi først er inne på Syden. Nordmenn reiser hovedsaklig dit fordi de lengter etter sol og varme. Naturlig nok. Når det er en regntung sommer i Norge spretter bookingene på sydenturer opp. Andre mennesker som kommer fra mer varme områder kan også reise til samme destinasjon, la oss si Santorini på Hellas, for å bevege seg i det samme landskapet og de samme omgivelsene. De drar ikke dit for å slikke sol. Noen drar kanskje til og med dit bare for å ha vært der. 

Japanske turister, for eksempel, reiser også til de samme destinasjonene i varme strøk. Men en turist fra Japan har vanligvis ikke samme motivasjon som en norsk turist som drar til Hellas. I stedet er det nettopp det å være på destinasjonen som er motivasjonen. For å sette det VELDIG på spissen: man kommer frem, tar bildene man trenger og reiser hjem. Ifølge undersøkelser holder det å være på destinasjonen i 15 minutter. Dette kunne kanskje også blitt sagt om turister fra andre steder, men det som gjør japanske reisende verdt å trekke frem her er at de ikke er spesielt glade i sol og varme, og de kunne derfor heller ikke tenke seg å betale for å ligge på en strand. Det appellerer ikke. De vil aldri risikere å bli solbrent, faktisk er det i den japanske kulturen ansett bra å ha en så lys hud som mulig. 

For å holde melanin-nivået på et lavt nivå er det best å unngå sol.

Å unngå sol er ikke nytt for min familie. Jeg forbinder definitivt ikke barndommens ferier med sol. Enten var jeg med en måned til sjøs på båten min far jobbet på, eller så tok vi bilen fatt. Bilferiene endte oftest opp i øsende regnvær. Gjerne med noen lynkjappe stopp for å spise eller på attraksjoner der vi barna ble plassert foran en statue, en geit eller en foss for å ta ett enkelt bilde før vi kjørte videre. Man sløste hverken med kamerarullen eller med tiden. Jeg tror kanskje at vi var enda kjappere innom destinasjonene på den tiden. 

Jeg velger å tro at reisen var målet.

 

Bucketlist eller “Been there, done that turisme”

Begrepet bucket list, har sitt opphav i «kick the bucket» som er en metafor for å dø. Det handler altså om å gjøre visse ting, oppnå milepæler eller liknende før man dør. Å bruke begrepet i reiselivssammenheng ble faktisk ikke populært før filmen «The bucket list» med Jack Nicholson og Morgan Freeman kom ut i 2007. Filmen handler ikke overraskende om to eldre menn som skal gjøre visse ting før de sparker bøtta… Du forstår.

Etter hvert som folk mer eller mindre bevisst har laget lister over hvor de ønsker å dra, er det ikke til å komme unna at mange har de samme stedene på sine lister. Man ønsker jo det samme som andre. Kan man dermed si at bucketlister har ødelagt reiselivet? Neida, det er jo ikke derfor, men jeg biter meg merke til at året 2007 passer forholdsvis bra sammen med fremveksten av sosiale medier.

At dette har en sammenheng er selvsagt ren spekulasjon fra min side, men at fenomener sprer seg fortere med sosiale medier bør vel være hevet over enhver tvil.

Et av de mest kjente motivene på Bali er fake. Det er ikke et vannspeil der. Det er riktignok et speil, og effekten holder lenge

 

Creator economy

Visstnok får man flere likes og kommentarer når andre kjenner igjen motivet på et bilde i sosiale medier. Å stå foran Eiffeltårnet gir det mere likes enn hvis du står på Mt. Everest Basecamp siden flere kjenner Eiffeltårnet. Du belønnes altså ikke for innsatsen du har lagt ned for å komme til location, men snarere for om den som ser på bildet rekker å forstå hvor du er i løpet av et sekund eller to. Når man blir flink nok til å få klikk kan man jo som kjent også tjene penger på det. Denne såkalte creator economien handler i stor grad om influensere, og det er en egen økonomi basert på likes og klikk. For mange av de reielivsbaserte i denne økonomien handler jobbvherdagen i stor grad om å dra til steder som allerede trender. De som er up and coming må dra til de populære stedene for å få nok klikk.

Det påvirker igjen hvor andre ønsker å reise. Mimetic theory og alt det der.

Det er forresten ikke vanskelig å kjøpe seg klikk eller engasjement. Og man må ofte ikke engang besøke steder. Jeg anbefaler å se filmen Dokumentaren Fake Famous på HBO. Den tar for seg et kjent tema – Hvor langt vil folk strekke seg for dette? Influensere, reisejournalister og bloggere. Det finnes studio som ser ut som privatfly eller som skal se ut som visse berømte steder eller hoteller. Folk er villig til å betale dyrt for å iscenesette seg selv.

Inntektene kommer ofte fra reklame. For eksempel kan hoteller og destinasjoner betale populære influensere for promotering for deres følgere. De som er litt lengre ned på rangstigen klarer seg fint med et gratis opphold som lønn, mens de som ligger i toppsjiktet får hundretusener om ikke millioner. 

Oppi dette kaoset, så finner vi jo selvsagt også mange seriøse aktører. Blant dem seriøse journalister. Journalister er jo objektive, de er de vi stoler mest på. Om vi bør stole mest på de er en annen sak. Dessverre er det slik at i det øyeblikket en destinasjon sponser et besøk på et hotell eller holder en visningstur, så har journalisten lagt vekk både journalistisk integritet og troverdighet i sine artikler. Men misforstå meg rett, for det betyr ikke at innholdet er dårlig. Det er bare mindre uhildet og objektivt. Den største forskjellen på de seriøse og de mindre seriøse journalistene er nok hvor det publiseres. Seriøse aviser og nettsted har et større ansvar for innholdet. I alle fall skal det være slik. 

Når det er sagt så blir mange influencere etter hvert ganske profesjonelle og endel tar over roller som markedsførere for hoteller etc. De bygger langvarige forhold. Godt innhold går aldri av moten, om det er kjøpt eller ei. Det er ikke slik at du må gå på journalisthøyskole for å lære å skrive, eller ta bilder. 

Mange journalister har jo også gått omveier. 

Publikum tar seg sjelden bryet med å gå innholdet i sømmene. Det ser vi overalt i media. Skal du reise vil du bli inspirert, og da er det kanskje ikke så farlig om en journalist har blitt sponset med gratis overnatting og noen kroner til livets opphold? Jeg er ikke akkurat blodfan av slikt, men verden vil bedras, og jeg skal ikke ta den kampen her. Heldigvis er det nok av dem som tar kampen for bedre journalistikk. Vår fjerde statsmakt er for viktig til å bli overtatt av fake news osv. De har jo en enorm påvirkningskraft på folk, og også dermed på turister.

Jeg er derimot blodfan av å lage bra ting. Har du et bra nok konsept vil ordet spre seg uansett.

Jeg ser alt for ofte eksempler på at bedrifter slenger ut påstander om seg selv. For eksempel at er den mest bærekraftige operatøren, uten at det kan dokumenteres. Likevel blir de hyllet ukritisk av media og innholdet blir delt av massene. Det spiller ingen rolle om de åpenbart ikke er det de hevder. Jeg leste senest i går at lederen for et stort norsk cruiseselskap i samme setning sa at de endelig skulle ta med folk til Antarktis igjen, og at de er en operatør som alltid setter bærekraft og sikkerhet først. Det går knapt an å være mer selvmotsigende. Slik grønnvasking er dessverre ennå mulig, men det er ikke uten risiko siden fallhøyden er såpass stor.

Heldigvis kommer det nå flere konsepter og ildsjeler som jakter på og avslører slikt. Konsepter som søker transparens i reiselivet. Vi får krysse fingrene og alt vi ellers har på at det kan få kundene til å bry seg nok til å bruke forbrukermakten til å presse frem endringer.

 

Phuket-list

Først og fremst er denne tittelen et ordspill, men den er også et symbol på det beste og verste med reiselivet. Thailand ligger på andre siden av jorden, men det er også en del av Syden og dermed utrolig populært blant nordmenn. Barnefamilier drar på chartertur til Syden fordi det er enkelt og fordi de vet hva de får. Charterturer er tilrettelagt for hele familien og det innebærer at voksne har mulighet til å slappe av. Det samme gjelder om du reiser på cruise eller bussreiser. Pensjonister vil jo også ha det enkelt.

I all innsatsen for å skille oss ut fra mengden og i jakten på å lage unike opplevelser, glemmer vi ofte at de store massene i midten helst vil ha de de andre har. Det som føles trygt. De vil ikke ha det det spesielle, det uventede. De vil ha det forutsigbare og akkurat det.

Slik fungerer massemarkedet. Massene velger ikke det de velger som et kompromiss fordi de ikke har råd eller mulighet. De fleste ønsker nettopp det. Alle har ikke behov for selvhevdelse, alle har ikke behov for å krysse av på bucket-listen.

De vil bare ha det andre har. De vil passe inn. People like us, do things like this.

Før fantes det bare noen få kanaler på TV og radio. Folk kunne snakke om de samme nyhetene, kjendisene og filmene. Nå er det fullt både av tv, internett og strømming. Det er ikke alle i midten glad for. For mange valg er ikke bra for de som vil se det som andre ser.

Det gjør samtalene i lunsjen vanskeligere. Da blir det kanskje heller til at man kritiserer dagens kjendiser. Ingen vet jo hvem kjendisene i Firestjerners Middag eller Farmen er. Det er jo et tema det òg. 

Du må passe inn i det miljøet du hører til i. Starter du i Kristiansund, så reiser du til Kreta, eller Mallorca, fordi det er enkelt og flyene går direkte. Og fordi naboen gjør det samme. Starter du i Bydøy, så reiser du kanskje heller til Mauritius eller i alle fall Mykonos. Da kan du rake løv i hagen og snakke over gjerdet om den sjarmerende restauranten du fant, og som naboen bør prøve neste år. Det er nok flere fra begge steder som velger noe annet, men det er moro å sette folk i bås, si. 

På restauranter har du mange ting på menyen, men det er alltid noen få som er uthevet. Spesial. Nettbutikker merker noen produkter med et banner som sier at dette er mest populært, eller at det er en bestselger. De i midten vil alltid ha det. Det føles trygt. Mange vil gjerne spise det samme hver gang. Nordmenn kjøper norsk mat i Syden om de kan. Norges mest populære restaurant er Egon. Der får du alltid den samme trygge maten. Da slipper man å risikere noe. Jeg har hørt folk si at livet er for kort til å risikere et dårlig måltid. Derfor velger de heller å safe med et måltid til terningkast 3.

Dette gjelder ikke bare nordmenn. Kinesiske turister vil helst spise kinesisk mat. Man kan le av dette, og tenke at det er teit. Men det betyr ikke at det er feil. Det betyr bare at mange ønsker det som er trygt. 

Det jeg vil frem til med dette er at folk kjøper noe som gir mening for dem selv, gjerne relatert til opplevelser og hvordan det passer inn i deres kulturelle bakgrunn, preferanser og deres egen personlighet og identitet.

 

Folk kjøper nemlig det som gir mening for dem.

Et eller annet sted har jeg en liten stein. Den er ikke spesielt fin. Den ser egentlig ikke noe bra ut, det er mur-rester overalt og du kan finne liknende overalt. Da jeg kjøpte denne steinen for 25 år siden, betalte jeg også relativt sett en blodpris for denne tilsynelatende verdiløse steinen.

Årsaken er jo at steinen var en bit av Berlinmuren. Det fulgte med et sertifikat som jeg kunne bruke som bevis på akkurat det. Dermed er steinen en bit av historien, og for meg gir det mening å ha noe slikt. Jeg har også noen andre liknende saker liggende. På grunn av historien rundt er jeg av og til villig til å betale for noe som åpenbart hadde vært verdiløst uten den historien. Slik er det også med mange andre typer samlerobjekter. Det gir mening for noen å ha det på grunn av historien som er knyttet til det.

Slik er det også med kunst. Folk kjøper ikke kunst utelukkende for opplevelsen det gir. Da kan du gå på museum. Det er ikke på grunn av håndverket eller materialene. Det er på grunn av meningen. Historien, kultur og mye annet. Derfor er ofte kunst også en bra investering. Det ligger mye mening og sosiale referanser i objektet, og viktigst av alt. Det er en form for knapphet. Du kan ikke få dette overalt. (Snart må jeg forresten skrive noe om NFT og muligheter for reiselivet. Det blir enormt).

Derfor er en Michelinstjerne som en magnet på reisende. Å bli belønnet med stjerne symboliserer at restauranten er en opplevelse og det ypperste innen kokkekunst. Selv om maten fort kan smake bedre andre steder, siden det er opp til hver enkelt gane. Og selv om Michelinguiden egentlig er høykvalitets content marketing for at en stor bildekk-produsent skal bygge brand og selge flere dekk. 

Michelin har tatt eierskap til verdens beste restauranter og guiden eier det å verifisere et visst nivå av kokkekunst. De kan ikke ha for mange, da mister stjernene sin verdi. Derfor må de være kreative og gi anbefalinger, Bib gourmand, kniver og gafler og annet. Stjernene må ikke miste sin verd.

Den godeste Girard sier at: “As more and more people want something and that object remains scarce, there is a conflict.

Når vi opplever en knapphet så blir noe mer attraktivt. Da kan konfliktnivået øke og man får enda mer lyst på det. En kamp. Vi vil ha det vi ikke får. Det er jo ikke noe hokus pokus, men jeg anbefaler likevel å begynne å grave litt i Mimetic theory. Hvis du er interessert i slikt. Det er så mye mer enn jeg har plass til å nevne her.

Forskjellige folk kan reise til samme destinasjon men likevel velge helt forskjellige typer opplevelser. Disse opplevelsene har helt forskjellig mening for deg og for meg. Serveringssteder av typen som er Michelin-guidens rake motsetninger er også attraksjoner. For mange er et besøk på en Starbucks, en Hard Rock Cafe eller en kleskjede man ikke har hjemme, en viktig grunn til å reise til Oslo. Min niese hadde i sommer akkurat disse tre øverst på Oslo bucket-listen sin.

 

Enhver kraft har en motkraft.

I kjølvannet av slowfood bevegelsen som startet i italienske Piedmont på 80-tallet, fikk vi også en avlegger i reiselivet, Slow Travel. Utgangspunktet var en protest mot fastfood. En McDonalds-restaurant skulle bygges i Roma. Det fikk lokale matprodusenter til å samle seg for å gi mer oppmerksomhet til lokale kokker, bønder og håndverkere som allerede lagde den beste maten. De ønsket fokus på kvalitet i stedet for industrialisering. Mat og reiseliv går hånd i hånd, og når vi i dag hører om slow movement, så innbærer det gjerne både mat og reiseliv.

Konseptet med slow travel må vel sies å ha sterkest forankring i Europa, men de siste ti årene har vi sett konsepter poppe opp verden rundt. 

Er det for alle? Neppe, men det burde det kanskje være. Eller ikke. Ingenting er for alle. Sakte reisende turister som opplever et sted, er nok bedre turister. I alle fall fra et bærekraftsperspektiv. Disneyfication av destinasjoner er et stort problem. Med det mener man altså standardisering gjennom de store kjedenes inntog. Nabolag kveles og etterhvert så ser alle plasser like ut, og de lokale har blitt presset ut.

Da er det det godt å vite at noen tar kampen. Og det er forbanna viktig. 

Det er ikke grinchen, selv om ansiktet er grønt av frykt

 

Arven fra Disney og andre historiefortellere. Kulturell og litterær motivasjon.

Her kommer en tilståelse. En yngre versjon av meg stilte opp klokka 7 om morgenen i sentrum av Pamplona fordi jeg, som mange andre, hadde lest boken «Og solen går sin gang» av Hemingway og dermed også fått for meg at å løpe med okser måtte jeg gjøre en gang i livet. Du kan gjerne kalle det en bucketlist-aktivitet, i mindre grad for selvutvikling, og i høyere grad for å imponere kompisene mine. Med forholdsvis høy promille klatret jeg over gjerde(ne), egentlig var det mest for å få et bilde med hvite klær og rødt tørkle i de trange gatene. Men når du først er inne slipper du ikke ut. Jeg løp ikke en meter, men klamret meg til gjerdet. Det jeg trodde var et par okser var egentlig en konvoi. Dette er faktisk en av få ting jeg har gjort som jeg nesten umiddelbart har angret på i etterkant. Jeg trodde selvsagt jeg var døden nær, og det lå skadde folk over alt. Jeg angrer fortsatt. Ikke fordi det var totalt uforsvarlig, i alle fall ikke fordi jeg hadde sympati med de skadde, men fordi hele konseptet med okseløp er dyreplageri og burde forbys. 

Pamplona er ikke det eneste jeg har fått wanderlust av fra film og bøker. Jeg går eksempelvis rundt med en hvit spermhval tatovert på underarmen. Om sommeren er den rosa, siden huden min også er huden til hvalen. Nantucket har stått høyt på «lista mi» siden jeg leste om denne hvite hvalen. Det idylliske stedet Amity, som egentlig heter Marthas Vineyard står også på denne imaginære lista. Det har den gjort helt siden første gang jeg så den smått komiske hvithaien i Haisommer. Jeg tiltrekkes av en rekke slike steder. Twin Peaks er et annet eksempel.

Jeg er ikke alene om det.

Island firedoblet turiststrømmen etter at Game of Thrones begynte. Vekst har man også opplevd andre steder den serien har blitt spilt inn, slik som i Kroatia og Skottland. New Zealand blir aldri ferdig med Ringenes herre og Kaptein Sabeltann trekker folk til Kjuttaviga. Finnes ikke plassen, kan du lage den.

Jeg leste nylig om folk som betaler inntil hundre tusen dollar, altså 770 000 kroner for en 007 – James Bond opplevelse. Siden Disney har blitt nevnt kan de få lov til å være et symbol på temaparker dedikert til film og fortelling.

Into the wild. Dette er tittelen på en svært populær bok og enda mer populær film. Den er basert på en sann historie om en mann som bosatte seg i en forlatt buss i Alaska og som døde der etterhvert. Etter at historien ble kjent og populær, begynte folk å oppsøke bussen. Til slutt måtte bussen fjernes med helikopter. Det ble for farlig. Mennesker som ikke hadde forutsetning til å klare seg i naturen ville gjenoppleve det de hadde lest eller sett på lerretet.

Historiske plasser har alltid tiltrukket seg historieinteresserte mennesker. Folk oppsøker Auschwitz, Normandie og Stiklestad. Folk drar til Dallas for å se hvor Kennedy ble skutt. Jeg har selv vært med på å ta en omvei forbi det gamle huset til regissøren Roman Polanski. Huset hvor hans kone, skuespillerinnen Sharon Tate, og 4 andre ble drept av medlemmene i Manson family. Morbid så det holder, men stedet er også en del av den populærkulturelle historien. Den brutale historien får en slags ekstra dimensjon når man er der det faktisk skjedde. 

Selv om det egentlig bare var adressen vi så og det står et nytt hus der i dag. Det handler om mening. 

Norge har fått litt oppmerksomhet gjennom filmer i det siste. Mest oppmerksomhet i hjemlig media, men noen ser disse stedene og det bidrar jo. Det har i alle fall vært økende pågang på filmfronten type utenlandsk. Det virker som Abid Raja har hatt direktelinje til Tom Cruise. Kanskje den nye ministeren også vil kjøre hardt på samme måte? For ordens skyld gir jeg ikke en minister æren for noe som helst. Jeg bare fascineres av det.

Også hjemme på Averøya er det i disse dager James Bond-feber, siden produksjonen filmet litt på Atlanterhavsveien. Det markeres med rød løper utenfor Bådalstun på premieredagen. Jeg la også merke til at mange hjemmefra har spilt inn en hjemmesnekret «Bond film» som spres av de lokale destinasjonsselskapet i håp om å tiltrekke seg Bond-fans fra den store verden. På sosiale medier får den lokale filmen slakt, og jeg kan jo ikke annet enn være enig i at hvis målet er å tiltrekke seg turister så er det i beste fall et sjarmerende forsøk. Man sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Ofte er slike filmer sjarmerende, men etter første titt var det for meg først og fremst forvirrende.

Når det er sagt så synes jeg ikke det har så mye å si. Man må ta det for det det er. Det er mye viktigere at man har det gøy og skaper ting sammen. Selv om det blir lokalrevypreg av resultatet. Jeg heier og håper på mer av dette. Det er jo faktisk sjelden de mest gjennomførte filmene som går viralt. Det er ofte lavbudsjettsproduksjoner. Jeg tror ikke denne vil gå viralt, i så fall blir det heller med motsatt fortegn og ironisk distanse. Men hva gjør vel det.

Men jeg tror også at for de som spilte inn filmen så betyr det mer at de har hatt det gøy sammen, og at den sprer seg til naboer og kanskje andre kommuner på Nordmøre. Så får verden være en bonus. 

All PR er god PR, si. For alt jeg vet er det den filmen som får noen til å betale 100 000 dollar for å ta turen til Averøya for å bli som Agent 007 og fore laks.  De har allerede åpnet for at det er rom for flere enn en agent.

 

Somewheres og anywheres

Helt ærlig vet jeg ikke om de neste linjene er spesielt overførbart til reiseliv, men jeg har det nesten alltid i bakhodet. For en tid tilbake kom jeg over en bok som het The Road to Somewhere, av David Goodheart. Boken skal forklare politiske strømninger ved å dele befolkningen i to. Han bruker ikke de tradisjonelle demografiske og geografiske skillelinjene. I stedet introduserer han begrepene Somewheres og Anywheres.

Somewheres er den største delen av befolkningen. De kjennetegnes gjerne med sterk tilhørighet til et sted, til kulturen de har vokst opp med og de ser verden med utgangspunkt fra hvor de er, de er konservative når det gjelder tradisjoner og gjerne motstandere og føler seg truet av forandring og globalisering. Ofte har somewheres lavere utdanning og beveger seg sjeldnere oppover i samfunnet. Det kan bety lavere sosial og økonomisk mobilitet. Når verden forandres fort så er det gjerne folk i denne gruppen som rammes hardest, mens eliten, de som bestemmer i hovedsak er anywheres. Det kan for eksempel forklare fremveksten av populistiske og nasjonalistiske strømninger som i Norge gjerne forbindes med FrP og Senterpartiet. 

Som på mange andre steder så er det også endel fra denne gruppen på Averøya. 

Anywheres, derimot, er et mindretall av befolkningen. Likevel dominerer altså denne urbane «eliten» maktposisjoner i samfunnet. De føler seg hjemme mange steder og ser verden fra et globalt perspektiv. De har høyere utdanning og deres identitet er i liten grad knyttet til hvor de bor eller kulturen de har vokst opp med. Identiteten er først og fremst knyttet til hva de har oppnådd i livet. Ting de gjør underveis. 

Jeg mener dette kan overføres til reiseliv. Klarer man å forstå hva som trigger noen politisk og hvordan de identifiserer seg selv, så kan man klare å forstå hvorfor de velger å reise til et sted og ikke til et annet. Hvis man velger å følge disse teoriene så kan man kanskje oppdage at anywheres i større grad velger en eksperimentell type reiser, mens somewheres velger det trygge. Det har ikke bare med identitet å gjøre, men også økonomi, hvem du potensielt møter på stedet o.l. 

For meg har dette konseptet vært en av de bedre oppdagelsene de senere årene. Jeg synes det er interessant å kjøre en hobbyanalyse på folk jeg kjenner. Både de som er nære og de mer diffuse. Hvor vil jeg plassere dem, hva stemmer de, hva slags reiser drar de på. Du skal ikke gå gjennom for mange av dine bekjente før du ser at dette gir ganske tydelige mønstre. 

Det er spesielt interessant på grunn av debatten om å tiltrekke seg færre, men mer velstående turister. Dette er et klassisk eksempel på noe som styrker striden mellom somewheres og anywheres. Vil vi at reiseliv skal være for eliten slik det var for 100 år siden, eller vi at reiseliv skal være for alle? 

Jeg tror ikke noen egentlig ønsker et klassedelt samfunn. Jeg mener reiselivet skal være for alle.

 

Følelser

Det er egentlig ikke så rart at folk blir inspirert av filmer, bøker, kultur og historie. Det er faktisk veldig logisk. I følge en studie på Harvard Business School så blir 95% av alle kjøpsavgjørelser tatt av underbevisstheten. For å nå underbevisstheten må man trigge følelsene. Da faller brikkene på plass. Hva er vel bedre egnet til å komme i kontakt med følelsene enn film og litteratur? Det vi egentlig snakker om er god gammeldags historiefortelling.

I opplevelsesteoriene f.eks fra Pine og Gilmore så finner man mye om teknikker for å knytte opplevelser til følelser. Dette er kjente ting for deg som leser. Hvis du klarer å knytte opplevelsen til kundens følelser er det større sjanse for at de liker/elsker, husker og anbefaler den videre.

Det handler i tillegg til historiefortelling og iscenesettelse om ting som interaksjon og dialog, aktiv deltakelse, f.eks ved å tråkke vindruer. Det handler om å skape linker mellom deltakeren og opplevelsen. Det handler om å tilpasse opplevelsen og å appellere til flere sanser, lukt smak og lyd.

 

Hvem er du, eller hvem er jeg?

I det siste har det blitt svært populært med personlighetstester. Det har lenge vært en greie innen rekrutteringsbransjen, og gradvis har det blitt litt populært også hos vanlige mennesker. Altså de som ikke er potensielle arbeidstakere eller andre uvanlige mennesker. Jeg har også vært litt opphengt i personlighetstester ala Briggs Myers, antagelig pga podcasten Sånn er du, der de tester diverse kjente folk med Big five-testen. Den gir score på kategorier som nevrotisisme, ekstroversjon, åpenhet for erfaringer, medmenneskelighet og planmessighet med flere underkategorier på hvert tema. Jeg blir fort veldig nerdete og har tatt Briggs Meyers testen selv og jeg kjøpte også en slik test til kona til jul. 

Sånn er altså jeg. 

Det er ikke realistisk å begynne å ta personlighetstester på alle kundene sine, men det hadde vært utrolig nyttig kunnskap å ta med seg når man skal planlegge en tur for noen. Enig? Jeg har prøvd å sammenligne resultatene på min test med hvordan jeg liker å reise og det gir så mye mening. Brikker falt på plass.

Det kan jo være en ide å kjøre et utvalg?

 

Segmentering

Med fare for å gå litt over i markedsarbeid, så kan jeg ikke skrive dette uten å snakke om segmentering. Målet mitt med å lære om motivasjon for reising er jo egentlig å kunne forstå kunden bedre for igjen å kunne segmentere bedre slik at jeg treffer den kunden bedre.

Alt for mange man møter i reiselivet gjør stadig vekk den klassiske nybegynner-feilen, som de aller fleste har gjort en eller annen gang. De sier at de er for hvem som helst og prøver å nå alle. Samtidig. Det er dritvanskelig. Det kan sammenlignes med å prøve å fange kaniner som springer i hver sin retning. Du har ingen sjans til å fange alle. Hvis du mot formodning har ressurser til å nå alle kundene så trenger du sannsynligvis ikke lese dette. 

Alle vi andre må velge hvilken kunde vi vil hjelpe. Det som er perfekt for deg passer neppe meg. Det gir ikke mening å selge til noen som ikke vil ha eller trenger produktet ditt. Derfor må du segmentere og velge hvem du vil rette innsatsen mot. Det beste er å finne de som vil ha eller trenger produktet ditt.

Å segmentere handler om å dele markedet inn i mindre og mer målbare kategorier. Det er vanlig å dele inn potensielle kunder i grupper ut fra ting de har til felles, slik som alder, geografi, interesser og behov. Du må løse et problem for en kunde som bryr seg.

De åpenbare tingene du ser etter er slik som demografi, motivasjon og atferd. Av disse vil jeg vekte atferd og motivasjon langt høyere enn demografi.

Demografiske spørsmål er typisk kjønn, alder, inntekt, utdannelse, yrke, sivilstatus, geografi. De fleste har for lengst forstått at segmentering ut fra alder, bosted, kjønn, inntekt og liknende ikke holder.

Hvis du ønsker å få oversikt over menn født i 1948, fra et område i Storbritannia, med en viss formue så kan du finne det i statistikken, men samtidig så må du huske at det er en forskjell på Prince Charles og Ozzy Osbourne.

Motivasjonsspørsmål handler om å finne ut hva som motiverer dem. Har de incentiver? Hva frykter de mest? Hvem er helten deres? Hva vil de oppnå? Hvorfor ønsker de å kjøpe din tjeneste? Praktisk? Image? Gruppe-press?

Atferd er veldig viktig. Du vil jo lage en tjeneste som passer inn i folks liv, og da må du også forstå dem og kjenne dem. Hvor pleier de å ellers å dra på ferie? Hvor går de ut for å spise? Hva gjør de før jobb? Hva slags aviser leser de? Hvilke nettsteder? Hva er lidenskapen og hobbyene?

Hvilke vannhull oppsøker de? Med det mener jeg hvor de samles? Du vil ikke lete etter dem i skogen eller ørkenen for det er vanskelig, prøv heller å finne vannhullene der disse flokkes.

Hva er historien deres?

Jeg regner med og tar for gitt at alle lager marketing personas, buyer personas, user personas eller hva man velger å kalle det. Jeg har lagt merke til at mange i reiselivet lager personas som de kaller ting som the adventurous traveller, the luxury traveler, the luxury budget buster, the smart planner, the relaxed nomad, the nervous geek og mye annet snedig. Det kan være noe i det.

En persona er i alle fall viktig for å bygge selskapet ditt. Det er den kunden du målretter deg mot. En persona er nordstjernen du navigerer mot. En persona gjør din sluttbruker-profil konkret og entydig. Det er en konstant påminnelse om hvem kunden din egentlig er. En persona er aldri perfekt, og på samme måte som produktene dine må det justeres og tilpasses.

Jeg liker å se for meg en ekte konkret person, og lage ting for dem. Det er så mye lettere. OG det beste av alt er at jeg kan løfte opp telefonen og ringe hvis jeg lurer på noe.

Hvis man har telefonskrekk har jeg en enda mer introvert variant å anbefale. Jeg drev tidligere et adventure firma på Nordmøre og da vi skulle lage turer tok jeg utgangspunkt i hva jeg selv hadde lyst å gjøre. Det var gjerne fjellturer eller seilaser og satset jeg på at det fantes 10-15 andre som hadde lyst til det samme. Det funket faktisk ganske bra. Når man lager turer man selv har lyst på, så kjenner man brukerens behov relativt godt, og det er lett å markedsføre.

Lag også en anti-persona – det er like viktig å vite hvem du ikke målretter deg mot.

Gå lengre enn geografi og demografi. Hvis ikke kan begge disse være din persona.

 

På tide med litt selvransakelse, (fordi det har en viss relevans).

Jeg er fan av å utfordre de reisende og det viser seg at man får en større opplevelse når man blir overrasket, eller når forventningene ikke er for høye. Turister vet jo ikke alltid hva de vil ha. De må ikke alltid få det de spør etter. Det de fleste spør etter er det som er mest kjent, og dermed der det er mest trykk. Selvsagt er dette enklere sagt enn gjort, og jeg har selv hatt en del aha-opplevelser på veien. Blant annet har jeg innsett at jeg ikke bør være den som skreddersyr reisen til kundene. Jeg er for utålmodig, og har litt for mange meninger (og liker som sagt helst å lage turer til meg selv).

Heldigvis finnes det mange dyktige og tålmodige mennesker som hjelper reisende med å tilpasse turen, så i stedet for å gjøre det selv har vi prøvd å lage et system der disse stjernene på reiselivshimmelen kan skinne.

Med vår startup Nanook har vi hjulpet tusenvis av reisende fra hele verden med å få skreddersydde reiser. Det aller meste i Øst-Afrika, Himalaya og Sør-Amerika. Når jeg i lys av Covid har fått tid til å gå gjennom forespørslene så ser jeg at det i liten grad har handlet om helt unike skreddersydde reiser. Det meste har vært tilpasning av kjente melkeruter og turistløyper.

Alt for mange av kundene har vært innom Bucket-list steder som Everest Base Camp, Taj Mahal, Serengeti, Kilimanjaro, Bali et cetera. Eller UNESCO verdensarv steder, hvor hensikten som er å ta vare på et sted, men ofte i stedet fører til overturisme. Jeg snakket for et par år siden med en norsk operatør som tilbyr opplevelsesreiser rundt i verden, de var veldig tydelig på at selv om de hadde et rikt og spennende utvalg, så var det Kilimanjaro og noen få andre populære destinasjoner som ga mat på bordet. Deres kunder ville krysse de av på listen. 

Ved å ha en stor andel reisene på slike steder har derfor Nanook også vært en del av problemet. Modellen er i utgangspunktet god (synes jeg). Det handler ikke om å inspirere til nye reiser, men om å få reisende som allerede har bestemt seg for å reise til et sted, til å velge lokale aktører i stedet for internasjonale. Vi kommer først inn i kundereisen i planleggingsfasen – når folk søker på konkrete steder og aktiviteter, og hjelper dem med å komme i direkte kontakt med the locals. De betaler også direkte dit.

På den ene siden bidrar vi til at mere penger (90%+) ender opp lokalt i stedet for at brorparten går til andre steder, men på andre siden har vi ikke bidratt nok til å begrense trykket på bucket-list destinasjonene. Vi har prøvd å påvirke de lokale vi jobber med til å komme med mer utradisjonelle forslag, men de er samtidig redde for å miste kundene, og det må vi respektere.

Kanskje bør vi rett og slett si nei til kunder som ønsker å dra til press-områdene, eller holde oss langt unna? Problemet er at da går de til andre og de er kanskje ikke lokale. OG da fanger vi de ikke opp neste gang. Når man har en kunde kan man også lære de opp.

I de mest populære områdene er det flere aktører og dermed også større konkurranse, høyere prispress som gir lave marginer. Lave marginer gir avhengighet av volum. De store volumbaserte internasjonale selskapene bidrar i høyeste grad til dette prispresset. De fungerer best på slike steder. Mange automatiserte løsninger, som kan «skreddersy» en reise basert på interesser osv forholder seg neste bare til populære valg. Bruker du for eksempel maskinlæring og algoritmer til å planlegge, så trenger du også et visst volum for at det skal fungere. Det betyr i alle fall på kort sikt at de bidrar til et veldig usunt marked.

Derfor vil jeg påstå at det er mye å hente for lokale som å kommer seg ut av disse turistfellene med sine gjester. Selvsagt kan det føles risikabelt å gå på gjengrodde stier, siden man tross alt risiker å miste kunder hvis man ikke vil gi det de vil ha. Det er ikke slik at alle kan operere overalt heller. Noen reiselivsaktører er jo strengt tatt beliggende i slike hot spots. De kan ikke bare flytte geskjeften. Når det er sagt vil det også hjelpe dem om de reisende sprer seg litt.

Noen populære steder er prisen fortsatt høy da. Betaler du nok, kan du komme dit du vil. Arktis, Antarktis. Høye fjell. De “fleste” kan med gode forberedelser klatre, eller bli båret opp på de høyeste toppene, til og med Mt Everest nå til dags, det er ikke lengre så spesielt. Det har blitt et tivoli. Det er egentlig trist at ikke en gang verdens tak ikke lengre blir behandlet med respekten den fortjener. Den har blitt en bucket list-destinasjon for de rike.

Heldigvis forandrer jo verden seg, kundene forandrer seg og fokuset til oss i bransjen forandrer seg. På det første kurset jeg var med på var de finske pionerene i Rovaniemi sett på som idealet. De hadde lykkes fordi de klarte å få fulle fly fra Asia og Storbritannia til et lite sted nord i Finland. Senere har kinesiske turister gitt bransjen dollartegn i øynene (fyll gjerne inn passende kinesisk valuta her).

Nå ser vi heldigvis ikke mye av slikt lenger. Det vi ser er en haug med bedrifter som virkelig ønsker endring. Det er disse vi må hjelpe.

 

Til slutt skal jeg prøve å gi noen forslag.

En ting som har hjulpet er å lære opp våre lokale partnere i å utfordre kundene. Konkret er det måter å spørre om hvorfor og hva som er interessene og hvordan presentere alternative forslag. Litt mer jobb for dem er det, men belønningen er en potensielt mye høyere overhead på bookingen, siden de går ut av pressområdene.

Som vi alle nok vet starter en persons reiseopplevelse lenge før han eller hun blir kunde. Den digitale kundereisen er prosessen fra en person hører om tilbyder til den kjøper eller booker, og det kunden gjør i etterkant. I denne prosessen finnes det mange kontaktpunkt mellom deg som tilbyder og kunden. Hvert av disse kontaktpunktene er en mulighet til å imponere kunden, men også til å gi et dårlig inntrykk. Innen reiseliv pleier man å dele kundereisen inn i fem forskjellige faser. Drømme, planlegge, booke, oppleve og dele.

Jobben med å endre reisemønster bør altså starte mye lengre frem i den digitale kundereisen enn i booking-øyeblikket. Lenge før turen skreddersys. Skal vi kunne forandre reisemønsteret til folk må vi fortelle nye historier. Gjennom historiene når vi følelsene, gjennom følelsene når vi underbevisstheten. Folk kjøper underbevisst.

For å nå folk kan vi lage innhold. De fleste av oss klarer å lage bra innhold, hvis ikke finnes det andre som tar jobben. De fleste har en tendens til å lage innhold med fokus på produkt. Det virker ikke så godt lengre. Om det noen gang har gjort det. Prøv å selge tannkrem med et bilde av tannkrem. Det er ikke særlig fristende.

Prøv derimot å selge tannkrem med glade smilende mennesker som har et kritthvitt smil. Om ikke det er fristende så presenterer det i alle fall en fremtid. Et resultat. Og det viser andre mennesker som bruker produktet. En velkjent, men velfungerende strategi.

Folk bryr seg mer om naboen sin enn om deg. De ønsker bekreftelse og trygghet. Video og foto fungerer godt for å formidle følelser. Kroppsspråk formidler bedre enn ord. Mennesker har kroppspråk.

Det beste er å få andre til å spre budskapet ditt. Social influence, derav ordet influencer forresten. Du kan som sagt betale for det, men de smarte får kundene til å fortelle. Fornøyde kunder forteller. Dele-fasen. Men vi er tilbake til produktet igjen. Er produktet bra nok og unikt nok så vil det være noe å fortelle. Du får en slags domino-effekt.

Vi i Travelopment ønsker å holde R tallet over 1. Da mener jeg ikke på viruset, men at hver kunde skal spre ordet til nye kunder. Det er slik vi måler om vi lykkes. Helst skal det spre seg i en stadig økende fart. Det krever at vi klarer å overgå forventningene til vår spesifikke målgruppe. Det er ikke lett, men noe vi jobber med hver dag. Da må vi, slik som du, være 100% sikker på hvem kundene våre er, slik at vi kan lage budskap og produkter som er spisset til å dekke deres behov. Det er bedre å lage noe 100 mennesker elsker, enn å lage noe 1000 liker.

Du har flere muligheter. Når kunden besøker deg, altså oppleve-fasen så er det også en rekke ting du kan gjøre, gi et lite dytt i riktig retning (nudge), informere godt osv, men det får jeg heller skrive om i en annen artikkel. Har kanskje gjort det også.

Alle snakker om autentiske opplevelser som om det er det ultimate. Men det er sjelden det turister vil ha. Autentisk er deg når du akkurat har stått opp, før du har tatt en dusj eller rukket å gre kammen gjennom håret. De vil ikke ha deg når du akkurat har stått opp. De vil ha deg på ditt beste. 

Det betyr ikke at opplevelsen er større. Men folk vil ha akkurat det. En reiselivsopplevelse er gjerne nøye planlagt, tilpasset og iscenesatt. Den er basert på erfaring og dyp kunnskap. Det er nesten litt respektløst å si at noen heller vil ha det autentisk. 

Så må vi sørge for riktige forventinger. Ikke selg noe som du ikke kan levere.

Men skal vi klare å tiltrekke reisende som vil reise til andre steder enn pressområdene, så må vi bli bedre til å fortelle historier som treffer følelsene til disse. Et steg på veien er å forstå motivasjonen de har for å reise. Det har hjulpet meg mye å skrive denne artikkelen, og forhåpentligvis vil det også være nyttig for deg.

PS: Travel insights with google er et bra sted å fortsette nå. 

Cheers.

Hva er greia med workation og remote work? En tekst om løsarbeidersamfunn, digitale og analoge nomader.

“Har du et kjøleskap, har du en TV, så har du alt du trenger for å leve”, sang Jokke i “Her kommer vinteren”. Det handlet fint lite om å jobbe. Om vi derimot bytter noen av ordene i teksten, “Har du en telefon, har du en PC, da har du alt du trenger for å jobbe”, så har vi vel en grei beskrivelse på moderne arbeidsliv.

Winter is coming, for den som vil at alt skal være som før. 

Selv om mange ikke har hatt et forhold til hverken hjemme- eller bortekontor før viruset stengte ned, så har det vært en del av hverdagen til mange mennesker. I 2019 var 61% av verdens bedrifter åpne for en fleksibel løsning. Ansatte i kunnskapsbaserte yrker har ved hjelp av internett og bærbare pc’er hatt mer frihet på jobb. Det startet kanskje før, men det er vel ingen tvil om at world wide web har vært en katalysator for å ta med seg jobben. Uansett. Det siste året har mange flere av de som vanligvis har smurt med matpakka og møtt opp til faste tider, bevist overfor arbeidsgiverne at de kan jobbe både selvstendig og uavhengig.

Det er mange fordeler ved dette. Reduserte kostnader, mer miljøvennlig, mer effektivt. Man trenger ikke lenger pendle eller reise langt for møter. Mange har jo skjønt dette for lenge siden, mens andre altså trengte en pandemi for å forstå det. Det fører igjen til at mange arbeidsgivere oppfordrer til det, og det brukes som et gode for å rekruttere de beste i et globalt arbeidsmarked. Jeg vil dessuten legge til at det bidrar til “lys i husan” på bygda også. 

Nå har vi sannsynligvis kommet forbi et slags point of no return, og dette vil nok bli den nye arbeidshverdagen for folk flest, om det ikke allerede er det. For noen er dette bra, mens andre ikke liker det. Fleksibilitet tillater i hvert fall folk i større grad å ta kontroll over eget liv, og det er for lengst bevist at folk kan gjøre en like bra eller muligens bedre jobb fra hvor-som-helst. LO liker selvsagt ikke slikt og kaller det et løsarbeidersamfunn som vi må passe oss for.

Dem om det. 

Samtidig har de fleste mennesker behov for å møte kolleger eller andre folk innimellom. Det kan også være viktig for å opprettholde kulturen i en bedrift. Slikt må man ikke undervurdere og det bidrar til enda mer vekst på co-working- og workationkonsepter.

Å forstå disse konseptene handler om å forstå moderne arbeidsliv.

I denne artikkelen tenkte jeg altså å skrive litt om den store trenden og hypen rundt Workation, og samtidig prøve å forklare hvordan det fungerer fra ståstedet til en som drar på workation og fra ståstedet til en som legger til rette for det.

Siden jeg nær sagt alltid har jobbet slik, vil jeg starte med mitt eget perspektiv på dette. Jeg er på mange måter den i målgruppen jeg kjenner best. 

Så ha meg unnskyldt for akkurat det.


Sva Marga – Følg din vei

Jeg er litt usikker på når Arne Næss kom inn i livet mitt, antagelig var det tidlig i studietiden. Sannsynligvis gjennom klatremiljøet, for der er folk over snittet opptatt av slike som ham, spesielt de som kan siteres på en fjelltur eller på et nachspiel. Næss var klatrer, filosof/økosof, Norges yngste professor og inspirasjon for grønne bevegelser verden rundt. Det fantes ikke mange som var kulere, og en gang leste jeg noe han hadde sagt som gjorde inntrykk på mitt unge sinn: 

“Selv studerte jeg aldri ved noe universitet, så jeg slapp å få andres systemer tredd nedover meg. Jeg tok mine eksamener, men selve studeringen foregikk stort sett i fjellet eller på vandringer fra Middelhavet over Pyreneene til Atlanterhavet, med ryggsekken full av bøker. Det skal mye til for å motstå virkningene fra et masseproduserende sted som Blindern.”

— ARNE NÆSS

Det var umulig å ikke bli inspirert av dette. Jeg skal ikke skryte på meg store dannelsesreiser, men noen uker her og noen måneder der fikk jeg til innimellom. Det var jo ikke stress så lenge lånet ble betalt ut før semesteret og så lenge man fikk tatt eksamen. Noen ganger ble bøkene først åpnet når man kom hjem igjen og noen ganger lå bøkene igjen hjemme, og et par ganger fikk jeg ikke tatt eksamen når jeg skulle heller.

Nå er det heller ikke slik at det startet med the late Arne Næss. Han var verken først ute eller alene om slikt. For eksempel har kunstnere og forfattere “alltid” reist for å bli inspirert, så det er absolutt ikke noe nytt. Å ta med jobb eller studier trenger altså ikke være knyttet til teknologi. Det er bare teknologi og internett som gjør det lettere. Derfor har det blitt vanlig blant flere.

Analoge nomader. Vinteren 2001 tok jeg medievitenskap og leste hva Gudmund Hernes mente om den medieskapte virkeligheten på en liten rundtur i Sahara og Atlasfjellene med leid Fiat Uno og medbrakt telt. Lite visste vi at alle de lokale nomadene som kom og gikk var selve arbetslivet.

Analoge nomader. Vinteren 2001 tok jeg medievitenskap og leste hva Gudmund Hernes mente om den medieskapte virkeligheten på en liten rundtur i Sahara og Atlasfjellene med leid Fiat Uno og medbrakt telt. Lite visste vi at alle de lokale nomadene som kom og gikk var selve arbetslivet.

Jeg oppdaget relativt fort ut at det fantes uendelig mange som drømmer om å kombinere reise og jobb og som faktisk turte å kaste loss. En viktig hendelse som satte fart i disse var utgivelsen av boken “The four hour work week” av Tim Ferris. Da den kom i 2007 ble den et hyppig diskusjonstema i en oppstartsbedrift jeg jobbet for i Trondheim, AidCom. Boken ga flere av mine kolleger pass-stempel i øynene.

Tenk å ha hele verden som arbeidssted.

AidCom utviklet løsninger for sikkerhet på reise. Vi overvåket og varslet om nyheter, jordskjelv-varsel og annet fra hele verden døgnet rundt. Etterhvert ble det slik at man kunne jobbe fra hvor man ønsket. En strand i Thailand eller Mexico. Kjør på! Det viste seg å være en stor fordel for bedriften også, og de lanserte etter min tid AidComs Dreamyear, der 6 heldige fikk jobbe og reise rundt i verden. På kontoret hang det klokker fra hele verden New York, Kuala Lumpur og Todalen. Måten AidCom tenkte på var en knøttliten del av en større revolusjon innen arbeidslivet, som ble muliggjort av internett. På mange måter også til tross for internett, da det kunne være og er svært store forskjeller på hastighet og stabilitet.

For free-lancere var denne revolusjonen sendt fra himmelen, og den ble også muliggjort av Upwork og andre markedsplasser. Det betød også at man ikke trengte å være i Silicon Valley for å bygge en teknologibedrift. Det gikk fint an å gjøre det fra Trondheim, eller Todalen.

“My world doesn’t end with these four walls. ”

— DAVID BRENT (THE OFFICE)

Ut i verden

Jeg tok med laptopen på en kjapp hurtigbåttur til eksotiske Kristiansund. Plutselig gikk jeg også fra teknologi og kommunikasjon til å drive med adventure og reiseliv, hobbyene mine. Vi hopper kjapt noen år frem til vi oppdaget store hull i markedet og muligheter for å kombinere teknologi og reiseliv. Da vi startet Nanook var faktisk det første vi bestemte at vi skulle kunne jobbe fra hvor som helst i hele verden, og det skulle også alle som jobbet for oss. I Nanook hadde vi for ett år siden, pre-Covid, 18 personer i 17 land som jobbet for oss, og jobbet med lokale partnere i 110 land.

Travelopment er også remote-first. For oss er det selvsagt og vi har sørget for tilgang til kontorplasser rundt omkring, mest for å bygge nettverk.

Folk i reiselivet har alltid skapt verdier langt unna der folk flest bor og nå gir utvikling, slike og like muligheter til alle. Vi er i ferd med å få en verden der folk kan jobbe fra hvor som helst, og man kan nær sagt bygge hva som helst fra hvor som helst. Et fritt og åpent arbeidsmarked kan potensielt redusere de økonomiske forskjellene mellom regioner og land, men siden samfunnsøkonomi er noe jeg kun har meldt meg opp i uten å hverken åpne bøkene eller ta eksamen, så jeg vil helst unngå å tråkke for mye i akkurat den salaten. Men det gir mening og flere destinasjoner diskuterer hvordan man best kan utnytte mulighetene som ligger i dette. 

Fjernarbeid har ikke bare visket ut grensene på kommune og landsnivå, det har i høyeste grad også tøyd grensene mellom jobb og familie, jobb og fritid. Noen av oss elsker dette og andre liker det ikke så godt. I Twistposen liker jeg kokosen best, mens andre liker lakris eller appelsin. 

Men den nye tilværelsen gir i alle fall flere muligheten til å designe sitt eget liv. Dette er en form for frihet som de fleste ikke hadde før Covid-19. Hvis du liker å sove lenge har du muligheten til det, hvis du liker å stå opp tidlig så kan du det. Du kan ha fri på mandag og jobbe på søndag. Du kan jobbe i undertøyet, du kan ta på dress. Du kan la barna komme tidligere hjem fra skole og barnehage. Du kan sitte på en kafe, og selv om du allerede skjønner alt dette, så har ikke alle gjort det før.

Nå skjønner folk plutselig at jobben og ferien kan slås sammen og vi kan utforme dette på en måte som passer oss best. Det er måten man jobber på. Remote first. Derfor har det også blitt populært.

Det er faktisk litt vanskelig å si nøyaktig hva det er. Å definere workation (work og vacation) altså. Hvor mye arbeid trenger man gjøre for å si at man er på en workation? Er det nok å sjekke mail eller gjøre 50% av de vanlige oppgavene? Trenger man å gjøre de samme oppgavene som hjemme? Trenger man egentlig reise? Man må jo ikke reise for å ha ferie.

Det er vel ikke så nøye, poenget er at det er i ferd med å bli populært og vanlig, og at du kan legge til rette for det.

Hvilke typer av workation finnes?

Det er jo ikke slik at alle workations er de samme. Hvis man ser nærmere etter så kommer de i mange forskjellige former og størrelser. Jeg vil dele dem inn i fire kategorier, men er åpen for at det kan utvides. Det er ikke det samme som typiske jobbreiser. Workation handler om å relokalisere mens man jobber, ikke at man må reise for å gjøre jobben.

En kortvarig workation er en type som får mye oppmerksomhet akkurat nå, og den varer gjerne noen få dager. Det kan for eksempel være en helgetur eller en midtuketur, gjerne relativt nær hjemmet, men ikke alltid. Du kan for eksempel dra til et sted med utsikt, sjøluft eller en nærliggende storby. Kanskje til og med til Spania i noen dager. Når stadig flere bedrifter ser mindre til hverandre er det jo også viktigere at de møtes jevnlig. Da passer workation formatet veldig bra. Når team fra bedriften reiser slik er det ikke ulikt strategi- eller ledersamlinger. Man kan også ta mikrovarianter, i Oslo er f.eks Fuglemyrhytta pluss mobilnett et bra alternativ.

Noen kan dra det litt lengre og en middels lang workation (utrolig bra tittel på kategorien forresten) vil sannsynligvis vare noen uker, kanskje noen måneder. En person basert i Oslo kan velge å tilbringe noen vintermåneder på fjellet, eller de kan for eksempel tilbringe noen uker i Lofoten. Jeg vil også plassere litt lengre workations, der man reiser rundt i verden, på denne. 

Langvarig workation eller staycation er nok den typen som har fått mest oppmerksomhet og som i størst grad har vært knyttet til trenden med digitale nomader og et endret arbeidsliv. En langsiktig workation er når du midlertidig flytter til et annet område, og bruker dette som basen du jobber fra. Langvarig workations utenlands krever ofte spesielle visum eller tillatelser, avhengig av destinasjon. Heldigvis tilbyr mange deler av verden nå visum til fjernarbeid som svar på denne nye trenden. Det norske selskapet Safetywing har også vokst stort på gode løsninger her. Overgangen til fjernarbeid er kanskje den største endringen som noensinne har skjedd for kunnskapsarbeidere, og SafetyWing er i en svært god posisjon til å bli ett av de viktigste selskapene når det gjelder å tilby infrastruktur for å støtte denne utviklingen.

Det kan være greit å vite. 

En langvarig workation kan finne sted hvor som helst i verden, fra mange nordmenn velger ofte litt varmere steder med lavere levekostnad, fra Kanariøyene til strendene i Thailand og Indonesia, mens andre igjen går for byer og andre igjen søker frisk luft og natur. Denne typen workation vil vanligvis vare mellom noen få måneder og et par år. Noen selger alt de har eller noen leier ut huset. Her til lands har vi også en slags variant der folk melder flytting til hytta. Vet ikke hvordan det passer inn, men verdt å nevne.

Organiserte workations er trendy og vokser i popularitet. Dette er workations der man setter sammen et opplegg, gjerne for en nisje, og åpner for at individuelle eller team kan melde seg på. Et godt og aktuelt eksempel er konseptet Workation Week Træna, der de samler en gruppe reiselivsfolk for å jobbe en uke og et program som legger opp til å være sosiale på Træna. Jeg var for sent ute i 2020, men var tidlig ute med å melde meg på for 2021. 

Noen ganger kan man også konseptualisere dette enda mer. 

Inspirert av dette begynte vi i 2016 å teste en variant sammen med lokale partnere av Nanook. Konseptet var at folk kunne melde seg på 10-14 dagers turer. De først fem dagene fikk man bli kjent og jobbe fra et lokalt co-workingspace og så avslutte med en aktivitet, f.eks hiking eller safari de siste dagene. Vi dro i gang noen slike opplegg både i Nepal, Indonesia og Tanzania, og det var såpass lovende at vi har laget og kjørt en soft-launch på et eget konsept som fokuserer på workations: Entrepreneurtrips.com. Konseptet bygger på det vi har testet ut før, med å tilby en uke der selvstendige entreprenører kunne møte likesinnede, utveksle erfaringer, delta på aktiviteter, men først og fremst jobbe sammen. De du reiser med skal være destinasjonen like mye som destinasjonen du reiser til. Da vi gravde dypere, så vi flere på markedet, f.eks har Danske Refuga fra 2012 arrangert turer for grundere.

Vi tror at den typiske teambuildingsturen med flatfyll, noen aktiviteter og et eller annet faglig alibi vil bli mindre dominerende slik at også bedrifter trenger å finne gode steder for å møtes tilrettelagt for å jobbe sammen. Men gjerne med mulighet til aktiviteter og faglig input.

Travelopment kjørte forøvrig dette som en case-studie der våre følgere kunne få innsikt i hvordan man startet et reiselivskonsept fra scratch og planen var å åpne de første turene for påmelding i november, men pga noen virusrelaterte årsaker har vi utsatt det en stund. Det er også mulig at vi endrer det før vi tar opp tråden igjen. Den gode nyheten for vår del er at mange allerede viser interesse og ønsker å være med på tur, selv om de ikke vet noe om hverken innhold eller destinasjon.

Finnes det en slange i paradiset?

Som annen overturisme har jo også den massive veksten i workations og staycations også mye kontrovers. Når det blir for mange av dem samlet på et sted, så dukker veldig mange andre problemstillinger opp. Mange steder sliter med dette. Thailand, Bali og hot-spots i Vietnam er gode eksempel på steder som på grunn av lav levekostnad, fantastisk klima og natur er forholdsvis hardt belastet.

Det er for mange ønskelig med lengre opphold, men mange av disse har kommet for å bli. De blir en slags lokal subkultur som utfordrer de lokale skikkene og vanene. Autentisiteten til stedet blir utvannet. Det kan også føre til at lokale blir presset ut. 

Andre utfordringer er at lokal infrastruktur blir hardt presset, allerede elendige internett-linjer blir overbelastet.

Moralen i denne visa er: alt med måte. Du blir kanskje litt morsommere med et par øl innabords, men etter ti er du bare plagsom. Norge blir neppe overfylt i så måte, kanskje lokalt, men ikke slik som disse stedene. Det betyr også at man kan gripe muligheten med begge hender. Så nå gjelder det bare å legge til rette.

Hvordan kan du legge til rette for en workation?

Du trenger faktisk bare en PC og en telefon. Men driver du med reiseliv, så har du alle muligheter:

  • Du må gi tilgang til raskt og stabilt internett. De som er erfarne med å ta med jobben har backup på telefonen, men man velger steder med utmerket nett om man kan.
  • Et sted fint sted å jobbe. Selvsagt kan det være en pult i hytta eller hotellrommet, men har du en slags co-working-space eller kontor tilgjengelig så er det superattraktivt.
  • Kontorfølelse. Tomme rom med pulter er ikke sexy. Folk liker å ha tilgang til fasiliteter som skrivere, møterom, kaffe osv. Tenk på hva man pleier å ha bruk for på et kontor.
  • Lag gjerne pakker som inkluderer opplevelser, mat og gjerne muligheter for faglig innhold/inspirasjon hvis du jobber mot bedrifter.
  • Du MÅ velge målgruppe, det er som alt annet. Du kan ikke bare gi et navn og håpe folk dukker opp. Hvis du prøver å sette deg inn i din målgruppe og hva deres motivasjon og behov er, så kommer det andre av seg selv.

Det aller beste tipset er å bare sette i gang.

Ps: Sjekk gjerne disse lenkene til noen kule konsepter fra utlandet:

Coconat Space

The Blue Bank

Hacker Paradise

Sun and Co

KoHub

Outsite

Og se gjerne også på denne artikkelen.

100 ting jeg har lært i 2020

2020 har helt klart vært et år for historiebøkene, men nå er jeg lei av å høre om hvor fælt “annerledesåret” har vært. Ja, det har ikke vært det beste året for reiselivet, men det er ikke så mye man kan gjøre med det. Det er over, fokuser heller på 2021 som sannsynligvis også vil være tøft. Med all verdens sympati for alle som sliter, så klarer jeg likevel ikke å synes det bare har vært et møkka-år, fordi det har også på mange måter vært bra. Jeg har for eksempel lært mer enn vanlig. Kanskje vil det i ettertid være det viktigste året for oss alle?

Uansett har jeg laget en liste slik at den viktigste lærdommen ikke går i glemmeboken. Svært subjektivt, men slik ser jeg nå engang verden. Det viktigste er å innse at man har alt å lære

Without any further ado. Her er hundre av de tingene jeg har lært, forstått litt bedre og blitt minnet på i fjor, de kommer i random rekkefølge:

Jeg har lært:

  1. At ingenting er konstant. 70 års kontinuerlig vekst i turisme fikk en bråstopp.
  2. At verden faktisk ikke var forberedt på en pandemi. I motsetning til hva jeg trodde hører altså ikke dette fortiden til.
  3. At vi må akseptere og tilpasse oss dette. Det som har skjedd kan fort skje igjen. På en annen måte. Vi må være klare.
  4. At samfunnet klarer å snu seg om. Dugnad og mobilisering til det tyter ut av ørene. Jeg synes vi har vært flinke.
  5. At vi har det tross alt bedre enn de før oss. Fort gjort å glemme når man har sluppet unna krig og hungersnød.
  6. At ingen av ekspertene som prøver å spå fremtiden noen gang treffer. Det er forbløffende hvor lite treffsikkerhet som finnes. Derfor er det viktigste å være klar for det som skjer når det skjer. Vi må fokusere på ferdigheter.
  7. At alle har muligheten til å skape sin egen fremtid. Det er en mye bedre holdning enn å basere seg på vage spådommer. Det du gjør er viktigst.
  8. At vi ikke kan ta frihet for gitt. For første gang i mitt voksne liv har jeg ikke kunnet gjøre akkurat som jeg ville, eller reise hvor jeg ville.
  9. At nedstegning fungerer. Selv om jeg til tider har vært skeptisk, så er jeg glad for at Norge har tatt de grepene. Jeg tror forøvrig at samfunnet har lært mye om å håndtere pandemier smittesporing og hvilke tiltak som funker. Det blir gull verdt neste gang.
  10. At vi er heldige som bor i Norge, et land som fungerer. Som alltid kommer vi godt ut av det. Det er helt fortvilende å snakke med reiselivskolleger i utlandet som ikke har det sosiale fangsnettet som vi har. De har ingen ting igjen. Nada. Vi har egentlig lite å klage på her.
  11. At utfordringene er ganske like i hele verden. Selv om konsekvensene altså varierer. De som har minst rammes hardest.
  12. At jeg setter pris på det rolige tempoet. Nå skal jeg ikke skryte på meg en hektisk hverdag, men det er ganske deilig å slippe køer og mas.
  13. At jeg som alltid er enig med verdens beste leder Jurgen Klopp: If this year has taught me something it is not the presents under the tree that matters, but who is standing around it with you.
  14. At det beste i livet er gratis. De små tingene. Egentlig det samme som forrige punkt.
  15. At hele samfunnet forandrer seg og ikke bare reiselivet. Vår bransje er en del av verden og når verden forandres vil vi påvirkes. Online møter, økt bevissthet rundt egne utslipp ( også kjent som avarten flyskam), større krav fra forbruker, lengre opphold, mer fleksible jobber som igjen betyr mer fleksible sesonger. Vi må følge nøye med fremover.
  16. At det sannsynligvis var nødvendig å trykke inn resetknappen. Alt for mye er feil i bransjen. Nå har vi muligheten til å skape fremtiden.
  17. At i stedet for 8-4 er normalen i ferd med å bli 3-2-2. 3 dager på kontoret, 2 dager hjemme, to dager fri. Remote work bølgen som har kommet de siste årene treffer for fullt. Det er bare å legge til rette med fasiliteter for arbeidere som tar kontoret med på turen.
  18. At de fleste møter er unødvendige. “Trenger vi virkelig å holde dette møtet?” Er det noe vits at flere deltakere skal sette av den samme tiden og vente på tur for å komme med et innspill som kunne vært skrevet? Computer says no.
  19. At bedriftsreiser ikke kommer til å dø med det første. Det blir færre fysiske møter, slikt sett mye mer bærekraftig, men det slutter ikke. Alle jobber ikke foran PC for eksempel. Mange kommer til å møtes videre.
  20. At virtuelle opplevelser kan gjøres på en elegant måte. Fy flate så mange bra konsepter folk har klart å lage.
  21. At fysiske opplevelser er mye bedre. Spontaniteten og overraskelsen, sansene. Det kan ikke erstattes. Virtuelt er fint, men det er også noe annet.
  22. At jeg var for snar til å erklære den store digitaliseringen av reiselivet. Reiselivets distribusjon er allerede digital, men de fleste bedriftene utnytter ikke mulighetene godt nok. Digitalisering handler om automatisering og forenkling, ikke om å ta noen møter på Skype og Zoom nå og da.
  23. At innovasjonsgraden skyter fart. I alle fall ønsker mange å starte noe. Dette er fortsatt verdens best tidspunkt å satse. Når feil blir synlige begynner folk å lete etter problemene. Når vi jakter mer på å løse problemer enn penger er vi på riktig vei. Da kan vi nå langt og mange er i gang med nettopp det.
  24. At jeg likevel var for snar til å skryte av kreativiteten til en hel bransje. Mange har valgt å ikke tilpasse seg. Takk for alt til dem.
  25. At flere enn jeg trodde klarer å tjene penger på lokalmarkedet. Men det kommer ikke av seg selv, de må tilpasse produktene.
  26. At den beste markedsføringen ligger i produktutvikling. Kunsten for å lykkes er å lage produkter som skiller seg ut slik at folk snakker om dem. Jeg tror det er mye mer risikabelt å prøve å være som andre enn å skille seg ut. Det er utrolig vanskelig å få kunders oppmerksomhet nå, å gå for det “trygge” kjedelige er den langsomme veien utfor stupet. Dessverre blir vi allerede fra skolen opplært i at gjennomsnittlig er best.
  27. At man kan sammenligne god markedsføring med spredning av virus. Vi ønsker å måle Travelopment sin suksess med en reproduksjonsrate på over 1. R>1. Altså at hver bruker av tjenesten skal spre ordet til mer enn en ny kunde.
  28. At det kommer til å bli dyrere å reise. På kort sikt får vi nok en dupp i prisene, men småskala er dyrere enn volum. Det går rett og slett ikke an å drive smått og bærekraftig over tid med de lave prisene vi har i dag.
  29. At de som jobber med reiseliv begynner å skape tettere forhold med kundene. 2021 blir definitivt et år der vi ser nye modeller som flere abonnementsbaserte tjenester i reiselivet. Noen flyselskaper og hotellkjeder er i gang. Noen agenter. Det er smart, så det blir mer av dette.
  30. At 2021 sannsynligvis blir hardere enn 2020 for mange. Dessverre, men når man ikke har mer å tære på blir det tøft.
  31. At de som skaper reell verdi for kundene vil klare seg best. Slik er det alltid, men nå er det buyers market.
  32. At det finnes så mye vilje til samarbeid. Samarbeid er faktisk helt essensielt for å komme seg gjennom dette. Styrk nettverket, skryt av naboen.
  33. At de som var vare på laget sitt ser ut til å klare seg best. Ingen klarer å gjøre alt alene. Sørg for at dine kolleger har det bra.
  34. At hvis man ikke går utenfor komfortsonen lærer man heller ingenting. Du kan ikke bygge fremtiden med fortidens løsninger, og du har jobbet hardt for å være komfortabel. Sannsynligvis fungerer det ikke lenger. Nå må du gjøre ting du ellers ikke ville gjort.
  35. At det fortsatt ikke har noen hensikt å synes synd på seg selv. Det er menneskelig, men det hjelper ingen.
  36. At feilaktig informasjon kommer raskt. Det hjelper ikke at visse statsledere drar lasset.
  37. At verden faktisk kan bli kvitt Donald Trump. Det er viktig. Også for reiselivet.
  38. At kvinnelige statsledere gjør det best. Det gjelder i mange andre sammenhenger også, har jeg inntrykk av.
  39. At alle land reagerer langt mer forskjellig enn man skulle tro. Jeg leste akkurat at verden har sett på Norden som ett, men under Corona har håndteringen vært så forskjellig at både forskere og tv-team har fattet interesse.
  40. At folk er redd for vaksiner. Det hender nok at folk får bivirkninger. Men like fullt er vaksiner en av menneskehetens største suksesshistorier. Sjelden har det blitt mobilisert slik som nå.
  41. At konspirasjonsteorier kommer raskere enn noensinne og at de som er i mot noe ofte er i mot flere ting. I helga stod en gjeng med røde luer utenfor Stortinget og demonstrerte mot tiltakene. De protesterte egentlig like mye mot 5G nettet og de som dro i gang var forøvrig også i ledere i SIAN. Litt blanda drops nå som ytre høyre har inntatt alternativbevegelsen.
  42. At sterkt fokus på sikkerhet vil være essensielt for reiselivsaktører fremover. Ikke overraskende, men du må huske det.
  43. At våre kunder vil ha sterkere fokus på hygiene. Vi har lært hvordan nå, men husk at det ikke nødvendigvis passer inn i markedsføringen. (Ser mange bruker det aktivt). Bruk det heller i dialogen med kundene.
  44. At man må ha en kriseplan. Man er naiv om man tror man klarer seg uten en plan. De nye protokollene er her for å bli.
  45. At mange sverger til kortsiktige løsninger. Dette er vel heller ikke overraskende, man tar de livbøyene man får. Men det er samtidig viktigere enn noen sinne å ha fokus på målet.
  46. At naturen kan gjøre comeback når vi reduserer volum. Det er mildt sagt rørende og fascinerende å se bildene fra flere steder i verden.
  47. At folk er klare til å reise igjen så fort de får lov og kan. Vi har jo allerede sett at den minste antydning til åpning gjør at folk booker.
  48. At masseturismen er langt fra er død. Charter o.l. står fortsatt sterkt. Det er mest praktisk.
  49. At mange folk er mere redd for å tape penger og for tiltak som karantene enn for helsen.
  50. At vi heller ikke er ferdige med overturisme. Det virker ikke som viljen er stor nok enda. Men heldigvis tar mange steder ansvar. Look to Thailand.
  51. At man må fokusere på styrkene i krisetider. Ved å få denne pausen så jeg hvor mange baller vi hadde i luften. Covid har hjulpet oss å fokusere. Det har gitt effekt.
  52. At dette er faktisk tidenes mulighet for å skape innovasjon i reiselivet. Never let a good crisis go to waste, som han sa, Winston Churchill
  53. At flyselskap er dårlige betalere. Det var kanskje ikke overraskende, men nå er det slått fast.
  54. At det går an å forandre flybransjen. Covid har tvunget flyselskaper til å ta grep. F.eks har Norwegian forpliktet seg til å redusere utslipp med 45% innen 2030 og United Airlines vil bli karbonnøytrale uten å kjøpe klimakvoter innen 2050. Norwegian er kanskje konkurs før sommeren og det er selvsagt for lite og for sent, men det viser om ikke annet at de kan når de må.
  55. At reisegarantifondet har gått ut på dato. Første gang jeg prøvde å sette meg inn i Reisegarantifondet hevet jeg et øyenbryn eller to, det gjør jeg fortsatt. Nå virker det som grep kommer til å bli tatt.
  56. At alle må finne en bedre løsning for refundering. Det kan ikke være slik at noen må ta støyten.
  57. At fleksibel booking og avbestilling kommer til å være svært viktig. Jeg tror ikke man kommer utenom, det vil være svært vanskelig å få kundene til å sette inn store depositum eller forhåndsbetale fremover.
  58. At reiseforsikringer må moderniseres. Endringene kommer snart på løpende bånd, alt som ikke funker har blitt synlig.
  59. At gjenoppbygging er et felles og regionalt ansvar. Her er det alle mann til pumpene som gjelder. Fin anledning til å ta posisjon forøvrig.
  60. At advarsler bør tas på alvor. Jeg tror ikke noen vil ignorere det som hender i Kina eller andre steder på samme måte igjen.
  61. At det er mye fornektelse i reiselivsbransjen. Vi hører dårlige nyheter, vi leser dårlige nyheter, det kommer restriksjoner. Folk tror det ikke. Vi trodde ikke på korona og mange tror enda ikke på klimakrise. Oppsiktsvekkende.
  62. At det ikke er noen presedens, bare prinsipper og moral. Når det drar seg til så mister kjørereglene sin betydning og ingen vet helt hva og hvorfor.
  63. At å bremse ikke er det samme som å stoppe. Selv om verden går saktere så går det fortsatt fremover. Men kanskje i en annen retning.
  64. At markedet husker. Dette er ikke noe jeg lærte i fjor, men dette året har definitivt fått meg til å reflektere mer. Den måten selskapene har håndtert kundene på i år vil avgjøre om de vil bruke deg igjen. Det er helt sikkert.
  65. At politikere flest ikke vet mye om reiseliv. I alle fall i forhold til andre bransjer. Det ser man på tiltakene som har kommet. Ære være de som har tatt dialogen.
  66. At alle mener de kan mye om reiseliv, fordi alle har vært på en reise selv.
  67. At det finnes noe som heter Virke Reiseliv. Fra å være anonyme snipere har de kommet opp av skyttergravene og kjemper i frontlinjen.
  68. At jeg forstår enda mindre av NHO reiseliv etter at vi meldte oss inn. Forklar meg gjerne. Jeg tror de gjør mye bra.
  69. At det finnes en ting som heter travel bubbles. Men har det egentlig fungert?
  70. At søvn ikke er oppskrytt. Jeg har alltid tenkt at jeg kunne klare meg på 5-6 timer. Det kan man, men fungerer nok bedre med mer søvn.
  71. At det finnes penger til investeringer der ute. Det er spennende å følge med på hvor mange som satser nå.
  72. At evnen til tilpasning er god. Dette året har reiselivet funnet opp seg selv på nytt, selv om ikke alle velger å være med.
  73. At vi må bruke alt vi har lært til å håndtere nye kriser. Det kommer nye utfordringer. Det er i storm man lærer å seire. For eksempel blir klimakrisen blir mye større enn dette, om den ikke allerede er det.
  74. At det fortsatt er farlig å satse alt på ett kort. Fokus er viktig, men vi har lært at det benet kan forsvinne på få uker.
  75. At regenerativ turisme er på alles lepper. Det virker som stadig flere ikke er fornøyd med utviklingen og at bærekraft alene ikke lenger er målet. Nå vil vi bruke turisme til å forbedre destinasjonene. Bra!
  76. At Covid 19 ristet mange skjeletter ut av skapet. Jaggu har det kommet frem mye rart underveis. For eksempel hotellinvestorer som lever livet på første klasse og beleilig nok “går konkurs” under corona.
  77. At det finnes nok kjipinger som prøver å utnytte situasjonen. Folk som lurer til seg støtte på bekostning av andre for eksempel.
  78. At cruisenæringen har langt mindre skrupler enn først antatt. Det moralske kompasset har ikke fått plass ombord i mange av de store skipene.
  79. At det siste stedet du vil være under en pandemi er ombord i et cruiseskip. Jeg misunner ikke den gjengen som var stuck ombord i vår.
  80. At det er ufattelige forskjeller på toppledelse og de på gulvet i mange selskaper.
  81. At enkelte flyselskaper som f.eks Qantas gjør alt for penger. Det er helt ufattelig å lansere flyturer med start og landing på samme sted midt i en stor klimakrise.
  82. At man bør være svært nøye med valg av tilbyder. Jeg tror at karma vil bite de som har behandlet kunder og samarbeidspartnere dårlig i 2020. Det er sånn det skal være.
  83. At mange destinasjoner fortsatt henter inspirasjon fra 80 tallet. Høyfjellshotell og gondoler er igjen i vinden. Jeg er usikker på hvor lurt det er.
  84. At det fortsatt er mest innovasjon blant private aktører.
  85. At offentlige initiativ fortsatt sjelden blir suksess. Pandemien har ikke klart å endre på det.
  86. At man må strekke fleksibiliteten sin. Å holde på gamle måter å drive forretning på grunn av endring er uholdbart, selv om disse måtene hadde vært vellykkede historisk; bare fleksible organisasjoner vil trives under kaotiske omstendigheter og den “nye normalen”.
  87. At det finnes en noe som heter “den nye normalen”. Tiden vil vise hva og hvordan, men det er vel ikke tvil om at verden blir annerledes.
  88. At vi ikke vil tilbake til den gamle normalen. Det var jo den som var problemet.
  89. At ingen arrangementer er for store til å avlyses timer i forveien. Den første gangen jeg virkelig skjønte at dette er stort, var da hundretusenvis av deltakere på ITB ble informert om avlysningen.
  90. At man ikke trenger å være redd for å snakke om våre hårete mål. De er like realistiske som små.Setter du store mål så oppfører du deg også som en som gjør det.
  91. At det er ingen grenser for hvor mye informasjon som finnes. Det betyr også at det er veldig mye feil og misledende informasjon.
  92. At ingen former for markedsføring er døde. Hvor ofte hører vi ikke at SEO er død, annonser er funker ikke osv. Det stemmer aldri. Forskjellige ting passer til forskjellige anledninger og hver enkelt bedrift må finne en kombinasjon som fungerer for seg.
  93. At det finnes veldig mange eksperter der ute som selger keiserens nye klær til lettlurte reiselivsbedrifter. Det er så mye rare ting som folk sier du må ha. Du må ikke ha noe som helst. Du trenger et bra konsept og tydelig kommunikasjon.
  94. At det er mange reiselivsbedrifter som har kjøpt og kjøper keiserens nye klær. Det finnes faktisk folk som kjøper nettsider til en månedspris på flere tusen kroner, eller som betaler dyrt for å få satt opp gratis tjenester. Det skal ikke så veldig mye research til for å unngå tabber. Ha som nyttårsforsett at du skal være litt kritisk selv om det lokale IT firmaet er både hyggelig og flinke.
  95. At OTA’er har håndtert kundebehandling bedre enn de fleste andre under Corona.. Husk at en OTA ser på kunden som en langtidsinvestering og derfor “eier” de også kundene dine og vil behandle disse bedre enn deg. Hva vil du gjøre med det fremover?
  96. At AirBnB kommer til å være verdens største reiselivsaktør i årene som kommer. Lært og lært fru Blom, forstått passer vel bedre. AirBnB før og etter børsnotering vil antagelig se ut som to helt forskjellige selskaper. Jeg tror de vil dominere i flere vertikaler.
  97. At det er en stor oppkjøpsfest innen traveltech. Vet du egentlig hvem som eier de forskjellige tjenestene? Det begynner å bli mye makt på noen få aktører nå.
  98. At små bedrifter kan kjempe mot store.
  99. At alt kan snu over natta også for oss. Med Nanook har vi kalkulert med å nå et visst volum og minimal cut fra hver booking. Da har det ikke så mye å si om man mister litt underveis, men samtidig tenkt at det er umulig å miste alle siden vi opererer i hele verden. Jeg tok feil. Vi klarte å miste alle.
  100. At vi også kan snu over natta. Vi tapte alle inntekter, men kunne trykke på pauseknappen med Nanook og legge alt fokus på vårt sideprosjekt Travelopment. Ideene vi hadde lekt med og testet, ble plutselig ekstra aktuelle under Covid. For oss var det gull verdt å ha flere bein å stå på. Vi vil hjelpe små lokale reiselivstilbydere i kampen mot internasjonale aktører, og det er jo flere måter å løse det samme problemet på.

Jeg avslutter med dette sitatet fra Yuval Harari. “History is not the study of past. History is the study of change.”

Godt nytt år

Design thinking, innovasjon og reiseliv post Covid

Golden years

Det har jammen gått bra med norsk reiseliv de siste 10-15 årene. Vi nordmenn er så heldige at vi bor i et naturskjønt land som har en nesten magnetisk tiltrekningskraft på utenlandske turister. Norge er et av de mest instavennlige landene i verden. Vi har drøssevis med imponerende prosjekter og gode ideer som har blitt realisert av hardtarbeidende reiselivsgründere.

Det at turistene har kommet i hopetall de siste årene kan selvsagt tilskrives at mye bra arbeid har blitt lagt ned både av de som lager produktene og de som forteller historiene.Men mest av alt skyldes det nok at reiseliv er og har vært så utrolig populært i hele verden.

Det har rett og slett vært ufattelig mange mennesker som har reist jorda rundt på jakt etter å få dekket sitt behov for en pause fra hverdagen og alt det som vi i reiselivet kan hjelpe dem med. Med fremgang økonomien har turistene kommet i bølger av nye segmenter etterhvert som nye markeder har åpnet.

Disse bølgene har også vi i Norge surfet på.

Noen steder har det vært så stor pågang at om man har innredet en rorbu og tatt betalt for sengeplassen så har man nesten automatisk hatt en suksessbedrift. Etterspørselen har overgått tilbudet. Derfor har du kunnet slippe unna med det meste. På Island har folk til og med banket på private husdører når alle de kommersielle sengene har vært utleid. En par fyrer som startet med å leie ut luftmadrasser i leiligheten sin, har senere videreutviklet dette til å bli en av verdens største bedrifter.

Markedet har vært uendelig og ustoppelig.

Men akkurat nå er det ikke slik lenger. Kan vi forvente at the golden age of reiseliv fortsetter etter pausen?

Har du et stort nok avløpsrør har du hatt et bra utgangspunkt for å drive en suksessfull reiselivsbedrift de siste 15 årene.
Har du et stort nok avløpsrør har du hatt et bra utgangspunkt for å drive en suksessfull reiselivsbedrift de siste 15 årene.

Golden eye

Fortsatt har vi ingen som kan spå fremtiden, kanskje med unntak av Google, Snåsamannen og den der blekkspruten som spår fotball-VM, (for de som kjenner til den). Det viktigste for bransjen på kort sikt er å bli kvitt covid-19, men mange store spørsmål angående fremtiden til reiselivsbransjen henger fortsatt i luften. Hvordan vil markeder og forretningsmodeller forandre seg på lang sikt? Vil trendene vi så før C-19 fortsette?

Ca 73% av dere som leser denne artikkelen driver en reiselivsbedrift. 20 % jobber i destinasjoner, det offentlige og kanskje i virkemiddelapparat. Temaet er litt smalt, i tillegg er artikkelen på norsk så sannsynligvis vil den bli lest av pluss minus tusen personer de første dagene og dra inn noen daglige slengere til nettsiden vår etterpå.

Derfor vil jeg prøve å gi best mulig verdi for dere som ønsker å ta tak i situasjonen. Det tar 5-6 minutter å lese artikkelen.

I motsetning til å spå fremtiden, så er det mulig å skape sin egen fremtid. Akkurat nå har vi et historisk bra tidspunkt for slikt, og om du har ambisjoner og ønske om å komme styrket ut av krisen er du sannsynligvis godt i gang med den jobben. Om du ikke har kommet i gang enda, så er det ikke for sent. Vi har samlet noen tips til hvordan. Om du trenger hjelp eller inspirasjon.

Under er de viktigste punktene i artikkelen (for den som ikke har tid til å lese videre).

Løs ekte problemer. Det er nesten forbausende hvor ofte en tjeneste eller forretningsmodell ikke er i balanse med et ekte behov. Hvis du ikke løser et problem eller fyller et behov så skaper det heller ikke noen egentlig verdi. Hvordan kan du matche tjenesten med behovet til dine kunder?

Kom opp med haugevis av ideer. Dette handler om volum og en systematisk tilnærming for å løse problemer handler om å få frem forskjellige potensielle veier til målet. Det er sjelden å komme opp med den gode ideen som er det vanskelige, det er å få folk til å spre den. Har du flere så kan du prøve, feile og velge de beste på veien mot løsningen.

Innover på forretningsmodellen og distribusjon, ikke bare på produkter. Innovasjon stopper ikke på produktnivå. Kanskje du kan finne nye måter å distribuere tjenesten din eller nye måter å markedsføre? Hvordan kan du skape verdi for dine kunder og deg selv med det du har? Innovasjon handler ikke om oppfinnelser. Man ønsker å gjøre noe på en bedre måte, så jobber man systematisk mot å få til det.

Test ideene på potensielle og eksisterende kunder. Det er alt for vanlig å unnlate å snakke med kundene fordi man er redd for negative tilbakemeldinger. Å snakke med og observere kundene er ikke bare viktig. Det er det viktigste av alt.

Du skal ha et godt trent øye for å spå fremtiden.
Du skal ha et godt trent øye for å spå fremtiden.

After the goldrush

Hva er ståa i norsk reiseliv? Man kan velge å lese deprimerende rapporter om økonomiske konsekvenser og liknende, men jeg synes det er enda mer interessant å se hvordan det står til med bedriftskultur, følelser og handling. Den økonomiske krisen vil historisk og relativt sett være kortvarig. Mye av det som skjer er utenfor bedriftens kontroll uansett, så det er mer nyttig å utvikle seg.

Hvordan du forholder deg til denne og andre kriser, motgang og endringer er det som har størst betydning for om du lykkes på lang sikt.

Vi har snakket med mange tilbydere og kunder, overvåket nyheter og fulgt med i diverse forum for å forstå hvordan reiselivet selv responderer. Det har vært veldig interessant og vi har begynt å se konturene av noen mikrotrender.

Vi kan egentlig dele reaksjonene inn i tre “hovedtyper”. Gruppe 1 er klare for å starte opp igjen så raskt som mulig og bruker sine ressurser på å komme tilbake til normalen. De kan ikke vente og går helst all in med den minste mulighet for normalitet, selv om risikoen er stor. I denne gruppen har mange solgt reiser for 2021, og flere rammes nå av nye restriksjoner. De er også sterkt fokusert på å påvirke myndigheter. De vil tilbake. Nå.

En annen gruppe har rett og slett tatt en “pause” og vet ikke om de kommer til å starte opp igjen, og i alle fall ikke når. Det er en slags oppgitthet som råder og det hjelper ikke noen egentlig. Men likevel, fullt forståelig og normalt.

Den tredje gruppen ønsker å få oversikt og finne ut hva alt som skjer betyr for dem og for deres fremtid. Denne gruppen vil gjerne forstå hvordan de kan påvirke sin egen situasjon. Hvordan kan de bygge en solid bedrift som takler slike situasjoner i fremtiden? Hvordan kan de få flere bein å stå på? Finnes det en mulighet for å komme ut av dette med innovasjon og nyskaping? Hva er den beste måten å bruke mine begrensede midler akkurat nå?

Jeg tror jeg snakket litt for mye med hjertet og litt for lite med hodet da jeg før påske konkluderte med at alle mer eller mindre frivillig ble tvangsdigitalisert og gjorde en rekke viktige og nødvendige grep som kom til å ruste norsk reiseliv for fremtiden. Jeg ble blendet av en rekke friske, sexy satsninger, webinarer og en slags felles enighet om at nå skjer det.

Men er det digitalisering? Not so much.

La det være sagt med en gang. Vi ble ikke digitalisert av noen måneder med hjemmekontor. Vi ble heller ikke digitalisert av å ta noen møter på Zoom, Skype, Whereby, Teams eller FaceTime. Vi ble heller ikke digitalisert av å ta et par digitale kurs og delta på digitale konferanser.

Digitalisert er bedriften når den evner å utnytte de gode mulighetene som digitale løsninger gir.

Men det har gitt oss en god start. Gruppe 3 har nok tatt det mye lengre.

Gold digger

Det er vel ingen overraskelse at mange av de som er mest klare for å skru på bryteren og fortsette som normalt også er de mer tradisjonelle aktørene. De mener gjerne at alt har fungert bra, og hvorfor skal man egentlig endre på noe som funker og som man tjener penger på? Noen av de større aktørene har også vært de som har pushet hardest for å late som ingenting har hendt i verden. 

Det har alt å tjene på at ting fortsetter som før.

I kjølvannet av kortsiktig gevinst har noen grenseløst uærlige aktører kommet frem i lyset, og for mange i og utenfor bransjen, har de også blitt symbolet på mye av det som er galt med dagens reiseliv. Sannsynligvis er det karma som slår tilbake, men de er ikke alene. I den store sammenhengen er de en liten brikke i en enormt puslespill der alt for mange brikker ikke passer.

Overbelastning på lokalsamfunn, natur og klima, grønnvasking, utnyttelse av arbeidskraft, makt og inntekter som går alle andre steder enn lokalt der folk reiser. Varsellampene begynte å blinke lenge før Covid-19. Den “gamle” turismen har gjort arbeidstyrken svært sårbar for endringer, sesongbasert og avhengig av gamle forretningsmodeller og økosystemer der mellomledd får regjere. Reiselivet er ubalansert og nå har vi nødt til å finne nye løsninger som er bedre for miljø og lokalsamfunn.

For å si det sånn. Om vi etter Covid-19 går tilbake til normalen så blir jeg flau på hele bransjens vegne.

Vi kan ikke løse morgendagens problemer med de samme løsningene som skapte dem i utgangspunktet.

Markedet forandrer seg under Covid-19. Markedet forandret seg lenge før Covid-19 og det kommer til å forandre seg mye mer etter Covid-19. Det er dårlig nytt for de som velger å ikke tilpasse seg.

Det er derimot bedre for gruppe 3. De nysgjerrige som er klare for å skape sin egen fremtid. De som vil ha flere ben å stå på. De som bygger en dynamisk og fleksibel organisasjon for å takle de utfordringene som måtte komme

Reiselivet trenger innovasjon, vi trenger nye og bedre løsninger.

Det betyr ikke at alle skal finne opp nettsider eller teknologi. Det betyr at vi skal finne noe som kan gjøres bedre og som gir verdi, vi må så jobbe systematisk med dette til vi finner en løsning. Innovasjon handler om å løse problemer.

En måte å jobbe systematisk med innovasjon på er Design Thinking. Denne metodikken er vanlig i teknologiverden, men ikke så vanlig blant tradisjonelle reiselivsaktører. Jeg mener den også passer bra inn i en reiselivs-verden som i høyeste grad handler om å skape opplevelser for mennesker.

Å skape minner og forandring for mennesker.

Dust.jpg

Gold dust woman

Hva er egentlig design thinking? Kort sagt er design thinking et samlebegrep for metoder og prosesser der man prøver å løse et problem ved å ta perspektivet til den som skal bruke tjenesten eller produktet. I motsetning til å starte med løsningen eller produktet er dette altså en menneske-orientert måte å jobbe med innovasjon og utvikling som plasserer de som skal bruke produktene eller tjenestene i sentrum for utviklingen.

Du vet ikke hva du skal lage, men du vet hvilket problem du ønsker å løse.

Videre må vi involvere “brukene” i prosessen. For eksempel gjennom intervju, observasjoner, måling eller at de faktisk er delaktige i selve utviklingen.

For å få til dette er det svært viktig at vi forstår kundene som faktisk skal bruke tjenestene, hva de tenker, hva de føler, hvordan de oppfører seg og hvor de kommer fra – deres kontekst. Det er også viktig at vi involverer dem gjennom hele prosessen og er svært nøye på at våre egne forutinntatte oppfatninger ikke kommer i veien for ekte innsikt.

Det å faktisk lytte mer til brukere enn egne oppfatninger er mye vanskeligere enn man skulle tro, og antagelig der de fleste trår feil. Snakk med folk. Det handler om å stille nok spørsmål.

Gjennom disse spørsmålene vil du kunne definere problemet. Fokuser på hva kunden EGENTLIG trenger, ikke på målene din bedrift har.

Et kjent sitat fra Harvard professoren Ted Levitt beskriver en bra måte å tenke på:

“People don’t want to buy a quarter-inch drill. They want a quarter-inch hole,”

Drillen løser kundens behov for å lage et hull i veggen. Det vanlige er å fokusere på den tekniske/fysiske løsningen, mens resultatet egentlig er det man bør fokusere på. Hvordan løses problemet.

For mange vil det å koble helt av bety å gjøre noe fysisk, gjerne i naturen. Andre vil løse det samme problemet på helt andre måter. De kan være hjemme, sammen med venner, de kan meditere, se film, se tv, bokse, gå på et treningssenter eller ta noen øl på byen for den saks skyld.

Det finnes ikke bare ett svar på samme problem. Derfor er det viktig å holde fokuset på kunden og bruke den problemstillingen du har definert til å sette kompasskurs i arbeidet videre. Hvis det sklir litt ut og du føler at du har rotet deg bort, så kan du alltid gå tilbake til problemstillingen.

Neste steg er å jobbe med ideer. Jeg anbefaler at du ikke gjør det alene. Hele poenget er å jobbe i team. De beste ideene oppstår i interaksjon mellom mennesker. Det kan hende du kommer på bra ideer på egen hånd, men ideene blir enda bedre og flere når det er et team. Kvantitet fremfor kvalitet. Man får mest mulig på bordet når man er flere, tenker utenfor boksen og lar sinnet være åpent.

Arne Næss Sr sa en gang at i dag er det fine muligheter for spesialister, mens samfunnet trenger generalister mer enn noensinne. Folk som kan tenke langs flere akser. Samfunnet vårt er gjerne bygd opp slik at vi fra skolen av blir vant til å jobbe fokusert og spesialisere oss innen fagfelt og temaer. Vi tilegner oss gjerne en bestemt måte å jobbe på og vi setter ofte forskjellige personers kompetanse i båser, gjerne kalt siloer. Jeg er god på dette og du er god på dette.

Design Thinking utfordrer gjerne vanetenkningen ved å jobbe sammen på tvers av fagfelt. Man kombinerer designerens måte å jobbe og tenke på med at tverrfaglige team kombinerer sin måte å se verden med tilgjengelig teknologi. Dette åpner for nye perspektiver og synsvinkler som er vanskeligere å oppnå i den tradisjonelle “silo-strukturen der jeg gjør mitt og du gjør ditt.

I teknologiverden handler det om å lage prototyper, men vi skal jo ikke nødvendigvis lage noe konkret, så la oss heller bare kalle det en første versjon av produktet ditt. Det har ikke noen hensikt å intervjue tusen nederlendere på telefon om hva de ønsker å gjøre i Norge eller hva du har tenkt tilby. Det ligger for mange føringer i dette. Bevisst og ubevisst. For noen år siden tok jeg et kurs om å bygge apper og mobile opplevelser. Der var fokus definitivt på å avdekke folks atferd. Hvis man skal lage en bookingløsning så kan man for eksempel spørre om hva kunden gjorde sist han/hun booket en reise. Merk: Ikke hva man gjør, men hva man gjorde sist. Folk husker ikke så godt, men ved å fokusere på forrige gang vil man få mye bedre svar. Så kan du prøve å få din nye løsning til å passe inn i det atferdsmønsteret.

Men lag en løsning så kjapt du kan. Du har nødt å se hva folk faktisk gjør og da må du ha noe å vise, et eller annet kundene kan prøve.

Show don’t tell. Vis hva du har, det trenger ikke være bra, still riktige spørsmål og å gå videre til neste versjon. Design thinking handler om å arbeide i etapper med teste ideer og gradvis justere disse forslagene til løsninger.

Siden eksperimentering og testing er så viktig så anses også feiling som et verktøy for læring. Det er ingen ting man lærer mer av en feiling. Når man ønsker å løse store problemer må man også akseptere at vi kommer til å mislykkes på veien mot løsningen. Det å lansere en midlertidig løsning som man bruker til å lære er sentralt i Design Thinking.

Vi lærer gjennom å utforske, spørre, prøve, feile og etterhvert forstå. Vi må komme oss ut av vår egen boble og ut til kundene. Design Thinking er en slags kobling mellom empati, intuisjon, kreativitet og analyse. Denne artikkelen er skrevet over en lang kveld på hytta og har sannsynligvis både skrivefeil og annet grums. Slike ting kan rettes etterhvert. Målet er ikke å skrive en perfekt artikkel. Jeg vil bare få den ut og få en reaksjon. Kanskje kan vi påvirke noen til å prøve en ny måte å jobbe på?

Prosessene i Design Thinking er heller ikke strømlinjeformet, og heller ikke opptatt av perfeksjon. Når vi jobber på denne måten blir vår kreativitet stimulert og det vil komme nye ideer underveis. Kanskje må du hoppe tilbake et hakk eller to. Det er hele poenget.

Det koster lite å gjøre endringer tidlig i prosessen, mens det koster mye mer i en senere fase. Ikke bare øker du treffsikkerheten, du minimerer også sjansen for å gjøre kostbare feil senere i prosessen. Derfor bør du omfavne eksperimentering i en tidlig fase. Lag produkter så raskt som mulig, og test det på ekte kunder.

Det vil gi deg innsikt og fortelle deg om du kan gå videre eller om du må fikse på ting. Noen sier at første versjon av tjenesten skal være så enkel at du skjemmes litt når du tar det ut i markedet. Jeg er ikke uenig i det. Min erfaring er at det går seg fort nok til, og ingen husker egentlig det du hadde først. Friksjon skaper varme og kan være den gnisten som trengs.

For å oppsummere Design thinking:

  • Dyp forståelse av brukerene behov
  • Forbedring og foredling gjennom måling, testing og gradvis endring
  • Nye perspektiver med tverrfaglige team
Noen trenger kanskje flere hull. Fattern trenger verktøy mer enn hull i veggen. Forskjellige behov.
Noen trenger kanskje flere hull. Fattern trenger verktøy mer enn hull i veggen. Forskjellige behov.

Heart of gold.

Hvordan henger dette sammen med reiseliv? Få bransjer i verden er mer fokusert på mennesker enn reiseliv. Det handler om empati og å forstå kunden. Nå kan noen selvsagt argumentere med at reiseliv ikke løser reelle problem, og at reiseliv er noe trivielt. Det aller meste som selges i verden er strengt tatt trivielt. Det er ingen som trenger produktene dine, men det betyr ikke at produktet ditt eller tjenesten din ikke løser et problem.

Du hjelper folk med å oppfylle en drøm eller med å bli den personen de ønsker å være. En liten bit av gangen. Jeg er ganske sikker på at en familie med små barn som har ferie fra skole og barnehage synes at en turoperatør hjelper dem å løse et problem. De har et behov for å kunne underholde sine barn i noen uker, de skal få nye impulser, de skal ha det trygt og godt.

For å få til dette har de mange problemer,. Dette kan være økonomiske, tidsmessige, logistikkmessige. Det er en grunn til at mange i dette segmentet tyr til Lollo og Bernie. Det løser problemene de har, på en effektiv måte. Enhver turist har et eller flere problem som må løses. Derfor er det svært viktig å forstå disse problemene. De er i høyeste grad reelle.

Hvis du ønsker å besøke Romsdalshorn så må du enten lære deg å klatre eller kjenne noen svært kyndige. Hvis du ikke har disse mulighetene, men vil opp på toppen på en trygg måte, så finnes det tindeovegledere som løser problemet ditt. Et hotell kan dekke ditt behov for overnatting, en restaurant kan dekke et behov for mat og et behov for å møte andre mennesker. Men hvis du vil spise sushi så vil ikke en pizzarestaurant dekke ditt behov. Vi må kjenne målgruppen, vi må skape nye løsninger som virker med gamle følelser.

Det finnes 7 millarder mennesker i verden som alle har forskjellige ønsker, behov, problemer og preferanser. På mange måter har alle noe til felles, de har en kurv med drømmer og begjær i forskjellige mengder, men de overlapper mye. Noen ting turister drømmer om kan være eventyr, å høre til, fellesskap, å ha kontroll, kjærlighet, at alt skal være som det er, fysisk aktivitet, å se bra ut, kreativitet, pause, et enklere liv, frihet, luksus, vennskap, nostalgi, bekreftelse, trygghet, respekt, makt, status, utfordring og mestring.

Dette er noen eksempler på behov du kan dekke. Du kan sikkert enkelt legge til 15 andre på lista, men kanskje ikke femti andre? Det er ofte det samme som går igjen. En miks av de samme.

Turisme som industri er en serie av tjenester, infrastruktur og opplevelser satt i system. Noen ting er håndgripelig som infrastruktur, utstyr, senger og mat, mens service, opplevelser og følelser er mer uhåndgripelig. I motsetning til mange andre bransjer der organisasjonen står i fokus så er turistnæringen veldig kundesentrert. Din jobb og eksistens avhenger av å gi kunden en best mulig opplevelse.

Når man skal skape best mulig opplevelser for kunder mener jeg at man fint kan se Design Thinking i sammenheng med teoriene om å skape gode produkter og opplevelser, f.eks opplevelsesøkonomi. Det er et fint bakteppe, men Design Thinking handler altså om å løse kundens problem, mens flere av teoriene handler mer om hvordan man lager produktet (løsningen). Noen passer nok bedre på fysiske produkter enn reiseliv.

Design Thinking kan brukes på alt fra de minste møterom og kajakk-kurs til utforming av tjenester, attraksjoner og hele destinasjoner. Det kan brukes til å lage forretningsmodeller og til markedsføring og hvordan du lykkes digitalt.

La oss ta nettsider som et eksempel. En ganske vanlig misforståelse er at det er de peneste nettsidene som er best. Når du begynner å måle effekter lærer du fort at det ikke handler om utseende men om funksjonalitet. Hvis nettsiden din er finere enn Amazon eller Finn.no så er det helt sikkert fint nok for kundene. Spørsmålet er hvor lett de får svar på det de lurer på. Hvor bra nettsiden løser deres problem eller hvor effektivt du løser kundens behov for informasjon. Men ha gjerne fine og inspirerende bilder.

Design thinking fokuserer på interaksjonen mellom turister og tilbydere gjennom hele opplevelsen. Ved å bruke denne metodikken og verktøyene blir det mulig å avdekke den indre motivasjonen til kundene. Du kan lage et slags kart over kundens opplevelse og identifisere de viktigste kontaktpunktene. Disse kontaktpunktene kan vi bruke til å analysere kvaliteten på opplevelsen og de beste mulighetene vi har til å forbedre det med mål om å øke verdien på kundeopplevelsen.

Dette har blitt svært aktuelt i år. De utenlandske gjestene har uteblitt og vi har måtte fokusere på lokalmarkedet. Plutselig har kundene helt andre behov. Det er mye å ta inn over seg. Vi må enten lage helt nye produkter eller tilpasse de vi har. Vi må markedsføre og selge på nye måter. Kanskje må vi finne nye måter å tjene penger på.

Et eksempel på innovasjon med forretningsmodellen som har kommet for fullt under Corona er abonnement. Agenter ønsker å bygge lojalitet som vedvarer også etter “krisen”. Da passer abonnementsmodellen perfekt. Du betaler en fast pris for et år eller per måned og så har du tilgjengelig en agent som hjelper deg når du trenger og som kjenner deg.

Jeg tror at et av de neste store digitale skiftene i reiselivet er på produktnivå. Tidligere har både distribusjon og markedsføring gått gjennom store skifter, men produktene har stort sett vært uforandret og menneskelige. Nå søker folk avstand og trygghet. Det kan åpne for nye løsninger og mer automatisering. Hvis dette skulle slå til så vil det forandre på alt. Da forandres både markedsføring, distribusjon, pengeflyt og makt. Kanskje er dette muligheten til å flytte makten over til de små lokale tilbyderne.

Jeg håper det, men det er selvsagt fortsatt veldig mange som ikke ønsker forandring. Det vil lønne seg å følge med fremover.

Empati og samarbeid er kjernen
Empati og samarbeid er kjernen

Life is golden

Innen turisme har innovasjon i stor grad vært forbeholdt mellomledd. OTA, bookingløsninger, annonsering, altså innen markedsførings og distribusjonskanaler. Blant myndigheter og lokale tilbydere har innovasjonsgraden samtidig vært lav. Det har åpnet dørene for mellomleddene, som har skapt gull av å løse problemer for andres kunder.

På destinasjonsnivå har vi en ovenfra og ned type organisasjon som egentlig er designet for stabilitet og kontroll. Verktøyene som brukes er gjerne de samme som har vært brukt i flere tiår. Både næringsliv, industri og myndigheter har vist liten vilje til å endre eller revurdere måten turisme er organisert på. Politisk har det vært svært lite kunnskap og vilje til endring.

På grunn av mellomleddene foregår mer eller mindre alt digitalt i dag, men til tross for det så blir reiselivet fortsatt ansett som en lavteknologisk tjenesteytende industri. I alle fall blant vanlige folk. Turismen er dominert av små og mellomstore bedrifter. I de aller fleste land utgjør disse mellom 70 og 90%. Hos disse små aktørene er også innovasjonsgraden lav og de evner oftest ikke å utnytte mulighetene som teknologien gir. Mellomleddene rykker i fra og blir stadig større.

Når man planlegger turisme følger man gjerne en lineær modell. Man ser på kalenderen og planlegger ut fra sesonger og årstider. Man ser på sine styrker og svakheter og tenker på hva man vil være i fremtiden ut fra disse. For mange destinasjoner har dette resultert i forferdelige masterplaner som ikke bare dreper innovasjon, men som også ødelegger dynamikk og evne til tilpasning. Fremtidens modeller er mer fleksible.

De fleste planene vi ser i dag er gjerne ovenfra og ned og med storstilt lansering og fagre ord smoonwalker destinasjonene baklengs inn i fremtiden. Ofte med hjelp av eksterne “eksperter” og ofte med liten involvering fra lokalsamfunnet, men gjerne med noen eksterne investorer i bakhånd. Derfor blir dessverre heller ikke lokale hensyn og miljø tatt sterkt nok i betraktning. En slik investeringsbasert tilnærming til planlegging og forvaltning av reiseliv er en grunnleggende feil med dagens reiseliv.

Verden forandrer seg også mye raskere enn slike planer gjør.

Lokale turistsjefer forelsker seg i utbyggeres svulstige visjoner. For å sette det på spissen har en destinasjon blitt ansett for å være en utømmelig ressurs uten at noen egentlig har tatt ansvar for dens langsiktige “helse”.

Jeg synes for eksempel det er interessant å følge den pågående debatten om Arctic Center på Kvaløya ved Tromsø. Hva det er som gjør Tromsø til en attraktiv destinasjon i dag og i fremtiden? Noen sammenligner mulighetene med Rovaniemi. Er det idealet? Trøkket er allerede stort der oppe, jeg vet ikke hva som er riktig, men det er interessant å følge med på både denne og andre debatter i andre destinasjoner.

Målet må være å skape gode og sunne destinasjoner, og svaret finnes hos brukerne og hos lokalbefolkningen.

Design Thinking setter interessentene i sentrum av prosessen. Man hevder at de beste løsningene finnes i samspillet mellom lokale aktører og de reisende og ikke hos eksterne eksperter som har all kunnskapen. Det handler om å lytte og observere og gi folket en arena. Det er nok eksempler på destinasjoner som ikke når potensialet fordi folk ikke klarer å samarbeide.

Tenk på alt det magiske som kan skje om man går ut over de tradisjonelle grensene for reiselivet og involverer lokalsamfunn og turister i en kollektiv prosess der man prøver, feiler, måler og tilpasser. Kanskje kan det dukke opp helt nye måter å organisere reiselivet på. Måter som er tilpasset akkurat din destinasjon, som skaper et levende samfunn som de besøkende elsker. Da trenger vi kanskje å ta i bruk nye verktøy.

Prosessen kan styrke samhold, empati, forståelse og kreativitet. Samtidig får alle involverte et helt annet eierskap til visjon og handlinger. Design thinking kan være en strategi og en løsning. Vi kan bruke det i måten vi samarbeider på, hvordan vi lærer opp lokale bedrifter og hvordan vi jobber sammen.

Det handler om å identifiserer problemene.

Golden brown

I Norge liker vi å tenke at vi er best i verden. Dette gjelder mange områder og inkluderer reiseliv. Vi har mange gode reiselivsprodukter i Norge, men hvor mange usedvanlig gode produkter har vi? Produkter som er så bra at folk begynner å spre ordet helt av seg selv, med en reproduksjonsrate som overgår et helt hypotetisk virus.

Nå skal det sies at vi har veldig mye fantastisk i Norge, men nesten alt er skapt av naturen selv. Bilder fra disse spres viralt fordi de ser veldig bra ut. Trolltunga, Prekestolen, nordlys, hele romsdalen osv. OG SÅ VIDERE.

Vi har haugevis av slike. De fleste kunder vil jo faktisk også noe som er helt greit, derfor er det største markedet der. Det er ikke disse jeg sikter til.  Jeg sikter mer til produktene og pakkene vi lager rundt denne lottokupongen vi har fått utdelt. Jeg lurer definitivt ikke om hvor mange gode, bra eller helt greie reiselivsprodukter vi har. Det har vi mange av, og det gjelder nesten alle.

Det jeg synes er interessant er hvor mange ekstraordinære og bemerkelsesverdige reiselivsprodukter vi egentlig har. De som skiller seg ut. Det ligger jo i kortene at skal du være bemerkelsesverdig, så må du komme med noe helt annet og det utelukker helt naturlig godt over 99% av produktene.

Det er umulig at halvparten skiller seg ut fra mengden.

Hva som er best er opp til kundene, det er ikke opp til deg. Google var ikke bedre enn hverken Bing eller Yahoo når det kom til søk. Det gikk ikke raskere og de treffene var like. Det som gjorde Google bedre var at folk som søkte slapp å føle seg like dum etterpå. Mens Yahoo ga deg 183 linker på hjemmesiden, hadde Google to. Superenkelt, og det ga folk selvtillit. Derfor var Google best for ganske mange.

Jeg vet mange bokbutikker som er bedre enn Amazon. Selv om utvalget er dårligere, ofte også servicen. Fordi det er en stemning der, du kan sette deg ned med en kaffe og kjenne på bøkene. Det får du ikke på Amazon. Samtidig foretrekker jeg kolonial.no fremfor vanlige dagligvarebutikker, fordi det passer best for det livet jeg har, men for mange andre er nettopp innkjøp av dagligvarer der man treffer kjentfolk.

Det fyller et annet behov.

Noen liker Porsche, mens andre foretrekker Volvo. Ungdommen foretrekker å ikke ha bil. Deres behov for transport dekkes på andre måter.

Det handler om preferanser, oppfatning og følelser. Du kan også skille deg ut på mange måter. Det kan være med ekstraordinær service, det kan være med enestående brukeropplevelse, det kan være med et bærekraftig standpunkt og verdisett, det kan være med forretningsmodellen og det kan selvsagt være med beliggenhet.

Det aller beste du kan gjøre for å komme styrket ut av krisen er å bli skikkelig bra for noen. Ingen blir best for alle, men alle kan bli best til noe. Stå for noe og ta en posisjon. Da kan man lage noe som noen elsker. Du har et bedre utgangspunkt for å skape noe stort når du har 100 stk som virkelig elsker produktet ditt enn når du har tusener som synes det er ganske bra. Det er nemlig de som elsker produktet som sprer ordet videre.

Selv om vi allerede er temmelig bra sammenlignet med mange andre mener jeg vi må legge lista enda høyere. Hvis man ønsker å skape innovative produkter og tjenester som folk faktisk har bruk for, så er Design Thinking en fantastisk måte å jobbe på.

Jeg tror at mange flere kan bli bedre og skape enda mer verdi for sine kunder. For å skape verdi må man løse ekte problemer. Man må dekke reelle behov. Vi må kanskje lære oss å stille andre spørsmål og se etter andre ting slik at vi blir verdens beste til å hjelpe de kundene vi ønsker å ha.

Gjør man det, så går resten av seg selv.

PS: https://open.spotify.com/playlist/3jD3DaWKHVnsKrRUFHNcAK?si=St7pDEuCSSexS3d3u9xBMQ

PSS: Akkurat mens jeg skriver dette, klokka er 00.59, på en sofa på hytta, så får jeg inn en melding om at Amazon har lansert en platform for virtuelle turer. Hva det betyr vet jeg ikke enda. Men kan det være et tegn på at de også omsider skal gå tungt inn i reiseliv? Toget durer på i alle fall.

Amazon explore.jpg

Hvordan kan reiselivet bidra til å nå FNs bærekraftsmål

Det er tungt å drive med reiseliv akkurat nå, grenser er stengt og regler endres nesten fra dag til dag. Selv om problemet er komplekst og ingen vet hva som er mest effektivt, så spres viruset antagelig mer når vi reiser. Derfor rettes mange tiltak mot å begrense reising. Jeg klarer å se den. Men politikere og mannen i gata må også forstå konsekvensene av å ofre reiselivet. Vi snakker om en av verdens største og viktigste bransjer med enormt mange positive effekter for samfunnet.

Kanskje trenger noen å minnes på akkurat det?

Jeg håper at denne artikkelen først og fremst gir deg inspirasjon til å drive mer bærekraftig, men jeg ønsker også å gi deg noen nye hardtslående argumenter som viser hvorfor det du driver med er så innmari viktig for så mange mennesker i hele verden.

Utvikling er viktigere enn perfeksjon

Det er ei god stund siden jeg ramlet inn i reiselivet. Å kunne leve av hobbyene mine og i tillegg kunne skrive av ski og klatreutstyret gjorde at jeg aldri så meg tilbake. Etterhvert har fokuset dreid over til å hjelpe små reiselivsbedrifter som ønsker å drive bærekraftig. Hva nå det egentlig er.

Det finnes utrolig mange retningslinjer, meninger og praksiser og mangel på disse når det kommer til bærekraft rundt i verden og jeg mistenker at flere av ordningene er markedsføringstiltak. Det er nesten som hvert land og hver bedrift har en egen oppfatning av dette.

På en måte er det frustrerende, men samtidig er hver tilbyder som satser på bærekraft et steg i riktig retning. Det er mye bedre om ti-tusenvis av aktører prøver så godt de kan enn at bare de som gjør alt riktig skal hylles. Da blir det ikke mye å juble for.

Utvikling er nemlig viktigere enn at alt skal være perfekt, (og perfekt er uansett en relativ og subjektiv størrelse i vår bransje).

Hvis vi skal gi Covid-19 et ufortjent klapp på skuldra så har vi fått tid til å reflektere og øke kompetansen. Jeg har vært “velsignet” med mye tid og har som flere blant annet brukt noe av tiden på å bli klar for sertifisering i bærekraftig reiseliv gjennom GSTC (Global Sustainable Tourism Council ) nå i oktober. Jeg ville også sette meg mer inn i FNs bærekraftsmål og Agenda 2030. SDG Academy tilbyr en rekke kurs om FNs bærekraftsmål, og jeg tok et emne som het “How to achieve the SDG-goals”. 

Disse målene gir et bra utgangspunkt for å forstå bærekraft og jeg har tenkt mye på hvordan reiselivsbransjen kan bidra på hvert enkelt av målene. Foreleseren Dr. Jeffrey Sachs er forresten en fryd å høre på, og jeg kan virkelig anbefale kurset som er både lærerikt og inspirerende.

Hva er FNs Bærekraftsmål og hva har det med reiseliv å gjøre?

FNs bærekraftsmål eller Sustainable Development Goals (SDG) er kort sagt verdens felles arbeidsplan for å oppnå en bedre og mer bærekraftig fremtid for alle. Transforming the World: 2030 Agenda for Sustainable Development”, som det heter. De 17 målene tar tak i de globale utfordringene vi står overfor inkludert de som er knyttet til fattigdom, ulikhet, klimaendringer, miljøforringelse, fred og rettferdighet.

Vi sier reiselivsbransjen, men det er ikke én bransje. Det er flere bransjer som tilsammen er verdens største arbeidsgiver og står for 10% av verdens samlede bruttonasjonalprodukt. I og med at reiselivet er så variert og enormt stort, påvirkes faktisk alle de 17 målene i agenda 2030 av våre valg. Det betyr at vi som driver innen reiseliv har et spesielt stort ansvar.

Det er lett å fokusere ensidig på klima, men bærekraft handler om så mye, mye mer. Lokalsamfunn rundt i verden er avhengig av reiseliv.Det er lett å sitte på vår høye hest her i Norge og hevde at alle må slutte å fly og at vi kun trenger lokale turister, men samtidig står reiseliv for en veldig stor del av alle jobber i mange fattige land. 45% av reisene går til utviklingsland. I 30 av verdens 40 fattigste land står reiseliv for hele 60-90% av BNP. Mange av disse landene er i Afrika sør for Sahara. Skal vi pålegge disse å fokusere på lokale turister?

Å miste turistene gir også mange andre effekter. Bevaring av natur for eksempel. Hvorfor skal noen av de mest fruktbare områdene være nasjonalparker om det ikke kommer turister? Når tilreisende forsvinner så mister man et incentiv til å ta vare på de ville dyrene. Løver og hyener er egentlig ansett som en pest og en plage i lokalsamfunnet, men siden turisme genererer inntekter som igjen sørger for mat på bordet og rent drikkevann, så er det enighet om at man trenger dem.

Alt henger sammen med alt.

Ansvarlig reiseliv kan ta mange former. En liten brikke i puslespillet er øko-turisme, som er en definert måte å reise eller å drive reiseliv på. I Norge har vi en sertifiseringsordning som heter Norsk Økoturisme. Det er et eksempel på en bra satsning som egentlig ikke har lyktes spesielt bra i forhold til ambisjonene.

I følge nettsidene har kun 16 bedrifter sertifisering. På mer enn ti år er merkevaren fortsatt ikke kjent, og det tiltrekker hverken nok bedrifter eller kunder. Kanskje er sertifiserings-prosessen for tung? Det er nok nødvendig med kritisk masse med tilbydere for å få en kommersiell effekt? Om det er målet da.

Det er i alle tilfeller en viktig satsning.

Jo flere som går i riktig retning, jo bedre. Tar man bærekraft på alvor og gjør litt hver dag for å bidra til å løse noen av de 17 målene, så er man sannsynligvis på riktig vei. I denne artikkelen skal jeg ta for meg hvert enkelt bærekraftsmål. Først vil jeg si noen ord om den generelle tilstanden, så vil jeg prøve å knytte målet til reiseliv og hva vi kan bidra med.

FNs bærekraftsmål.png

Agenda 2030 handler om å transformere måten vi gjør ting på. 

Målene for bærekraftig utvikling i agenda 2030 er en universell agenda som ber alle regjeringer i hele verden om å gjøre transformative tiltak slik at alle delene av verdensøkonomien fungerer bærekraftig. Det er altså 17 mål, men det er også mange mindre delmål. Når SDG 1 handler om å utrydde fattigdom, så handler f.eks SDG-mål 1.4 om å sikre rettigheter til økonomiske ressurser for fattige og sårbare.

Faktisk er det hele 169 mål og i tillegg 230 indikatorer for å vurdere om man lykkes med målene. Vi må transformere hvordan økonomien fungerer, og det handler ikke bare om å bekjempe fattigdom eller å forbedre økonomiene i fattige land.

Det krever en dyp og radikal endring over hele verden.

Man beskriver ofte bærekraft med tre dimensjoner: Det sosiale og det miljømessige og det økonomiske, ofte referert til som de tre P’ene – People, Planet, Prosperity. Noen land gjør en ganske god jobb på disse tre dimensjonene. Norden, og spesielt Sverige, er kanskje best i klassen. Andre land gjør en god jobb på en eller to av dem, men er ganske dårlige på andre.

Ingen land har på nåværende tidspunkt kommet veldig langt med å oppnå bærekraftig utvikling. Noen land er i en ganske desperat situasjon og disse trenger mest hjelp. Verdenssamfunnet og de økonomiske mekanismene har gjort en solid jobb med å skape økonomisk vekst og rikdom, men vi har ikke gjort en god jobb med å fordele rikdommen rettferdig eller med å bekjempe ekstrem fattigdom.

Vi har definitivt ikke tatt vare på miljøet. Verden er faktisk midt i tre enorme miljøkriser akkurat nå. Den første er menneskeskapte klimaendringer, den andre er den enorme ødeleggelsen av biologisk mangfold, nedbryting av natur og svekkelsen av økosystemene, og den tredje krisen er megaforurensning av luft, vann og jordsmonn, eksempelvis mikroplast som går i havet, som går i fisken og påvirker hele den marine matsyklusen.

Vi i reiselivet gjør det ganske bra på noen områder, som å skape inntekter i fattige land, men vi gjør det veldig dårlig på andre områder som miljø. En viktig årsak til det er transport, selve grunnlaget for reiseliv. For å løse problemene i reiselivet er man avhengig av at andre bransjer bidrar, og da trenger man for eksempel renere energikilder til transport av reisende (illustrert med bildet under).

Alt henger sammen med alt.

Etter hvert som utviklingen går videre kan reiselivet ta i bruk løsningene som skapes. For eksempel solenergi, slik som i denne hybrid batteridrevne katamaranen kalt The Squid, som driver med delfinturer i området rundt Key West.
Etter hvert som utviklingen går videre kan reiselivet ta i bruk løsningene som skapes. For eksempel solenergi, slik som i denne hybrid batteridrevne katamaranen kalt The Squid, som driver med delfinturer i området rundt Key West.

Hvordan kan turisme bidra for å nå bærekraftsmålene i Agenda 2030?

Jeg liker godt at ting beskrives enkelt, og Leave no one behind oppsummerer kjernen i bærekraftsmålene bra. Vi må ha med oss alle. La oss videre gå litt mer inn på hvordan hvert enkelt mål kan bidra til dette.

SDG 1 – Utrydde fattigdom

mÜl 1- bokmÜl.png
Utrydde alle former for fattigdom i hele verden

Hvordan lykkes verdenssamfunnet med fattigdomsbekjempelse?

Det går fremover med verden, men ikke fort nok.Hvis vi går tilbake til 1990, så levde 36 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. På de 30 årene siden da har andelen under fattigdomsgrensen, som forøvrig er knappe 1,90 dollar per dag, blitt redusert til rundt 8,6 prosent. Dette er en massiv fremgang, men likevel er verden ikke i rute for å nå mål 1 som er å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

For at verdenssamfunnet skal kunne bekjempe fattigdom må den økonomiske veksten være inkluderende og fordeles mye jevnere blant verdens land og befolkning. Hvert enkelt land må derfor kunne investere i viktige sosiale tjenester, og gi like muligheter til alle sine borgere.

Det trenger mange land og områder hjelp til.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til å bekjempe fattigdom?

Selvsagt kan ikke reiseliv og turisme alene bekjempe fattigdom, men som en av de største og raskest voksende økonomiske sektorene i verden er turismen godt posisjonert for å fremme økonomisk vekst og utvikling på alle nivåer og for å skaffe inntekter gjennom jobbskaping.

En forholdsvis unik ting med turisme er evnen til å skape verdier i fjerne, ugjestmilde områder. I 30 av verdens 40 fattigste land står reiseliv for mellom 60-90 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det er mye. Også innad i land kan reiseliv bidra til å spre verdiskapning. Se for eksempel på noen av de populære destinasjonene i utkantnorge som opplever stor pågang av reisende fra inn og utland. I mange områder bidrar reiseliv til å holde fraflyttings-spøkelset på avstand, og det bidrar også til at flere blir stolte av det de har.

Turisme kan også knyttes til nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse og entreprenørskap siden det ofte er lave ferdighetskrav og man rekrutterer ansatte lokalt. Det er derfor svært viktig at vi passer på at pengene fra de som reiser ender opp lokalt og ikke til alskens mellomledd. På denne måten kan vi blant annet bidra til at en større andel av tomter og eiendommer havner i lokale hender. Rettigheter og tilgang til land, eierskap og mikrofinansiering kan også gi muligheten for lokalt reiselivsnæring til å utvikle seg, og skape flere muligheter for selvdrevet inntekt.

Når turister kjøper fra lokale virksomheter går inntektene rett inn i lokale verdikjeder, og i sin tur bidrar reiseliv til at de fattigste kan ta del i verdiskapningen. Vi ser at neglisjerte grupper, f.eks unge og kvinner, oftere blir involvert gjennom reiseliv.

Selv om det er en risiko for at tilpasning til velstående turister bidrar til å presse lokalbefolkningen ut av sine områder, så vil lokale ha mye igjen fra inntektene som 1,5 milliarder turister skaper. Inntekter kan gi folk muligheten til å ikke bare spise, men også til å få tak i mat som er bedre for helsen. Dette legger mindre press på allerede overfylte helsetjenester, storfe-konflikter med mennesker og dyr, og bekjemping av krypskyting og utnyttende frivillighet.

Inntekter fra turisme kan investeres i samfunnsrelaterte prosjekter som å hjelpe til med å utvikle og øke helsetjenester, rent vann og sanitet, familie og støtte til annet arbeid.

Vi går videre til SDG 2.

SDG 2 – Utrydde sult

mÜl 2- bokmÜl.png
Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

Hvordan lykkes verdenssamfunnet med å bekjempe sult?

Etter en nedgang i antallet mennesker som led av sult fra 1990-tallet og til 2014, stiger nå antallet igjen. I 2017 var det om lag 821 millioner mennesker som var rammet av sult. Antallet er da det samme som det var i 2010. To skritt frem og ett tilbake. Det kan altså være på tide at vi revurderer hvordan vi dyrker, fordeler og konsumerer maten vår.

For å snu denne negative trenden, er det viktig at investeringer i jordbruk rettes mot bærekraftig matproduksjon og produktivitet. Hvis vi gjør dette på riktig måte, kan jordbruk, skogbruk og fiske sørge for næringsrik mat til alle, og samtidig være en viktig inntektskilde.

Vi må da sørge for at vi har nok mat av god nok kvalitet. Slik at alle får nok kalorier og næring. Dette vil bidra til mindre sykdom og dødelighet. Skal vi lykkes med det så må vi ha effektiv produksjon som tilfredstiller våre krav om kvalitet og ernæring. Mange ting kan påvirke matproduksjonen, f.eks. klima, nedbør og priser.

Har vi bra nok utvalg, så blir prisene også bedre og det gjør maten tilgjengelig for flere. Vi må også sørge for matsikkerhet og god distribusjon. Maten må være tilgjengelig. Andre viktige faktorer er utnyttelsesgrad, transport og rettferdig fordeling av inntektene fra matproduksjonen.

Får vi orden på dette så er vi nærmere bekjempelse av sult.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til å bekjempe sult?

Mye av nøkkelen ligger også her i økte inntekter. Turisme kan stimulere til bærekraftig landbruk ved at matproduksjon blir mer lønnsomt. Når lokale bønder får ta del i verdiskapningen gjennom produksjon, bruk og salg av lokale råvarer i turistdestinasjoner, integreres de i verdikjeden for turisme. Produksjon av mat kan forsyne hoteller og turoperatører, og det kan gå til salg av lokale produkter til turister og til lokale.

Det er viktig at vi som driver med turisme forstår verdien av å handle lokalt, og ikke minst at vi velger ansvarlige lokale leverandører. Mer inntekter til lokale, gir også mer effektive løsninger og bedre teknologi som igjen kan gi bedre produksjon.

Det innebærer også at vi må stille krav til våre underleverandører.

I tillegg ligger det et enormt potensiale i det voksende segmentet agro-turisme som utfyller tradisjonelle landbruksaktiviteter. Mange bønder tilbyr overnatting og opplevelser for eksempel. Denne økningen i inntekter kan føre til et mer variert jordbruk og øke verdien av opplevelsen.

Denne trenden har også gjort det mulig for “etnisk” mat å få økt synlighet, noe som bidrar til å bevare lokal mat og kultur. I mange tilfeller kan det også gi økt eksport til internasjonale markeder. I en moderne verden ønsker stadig flere å gå bort fra det standardiserte og søker “autensitet” gjennom mat og drikke. Også i Norge har fokuset på lokalmat vokst enormt de siste årene.

Det er ikke slik at økonomisk vekst alene vil kunne løse problemet med sult. Mye av løsningen ligger nok tvert i mot på hvordan vi bruker ressursene våre. Forbrukersamfunnet er en stor del av problemet. For eksempel ligger det et enormt potensiale i matsvinn. Vi kaster uendelig mye mat. Fullt brukbar kvalitetsmat går rett i søpla, og hotellene med sine buffeter er blant de største synderne her.

Hvis vi som reiselivsaktører klarer å redusere matsvinn, så har vi også spart penger, ressurser og man har mer tilgjengelig mat for å bekjempe sult. Det er ekstremt viktig at reiselivet fortsetter å øke sin innsats for å redusere svinn.

Noe av nøkkelen mot svinn ligger også i lokal produksjon. Det er svært mye mat som ødelegges under transport. Dette går også rett i søpla. I mine hjemtrakter så driver mange med lakseproduksjon. De sier at det er svært få som har det mer travelt enn en død laks. Selv om maten sendes til andre deler av verden synes jeg det illustrerer poenget godt. Mindre reisetid betyr at maten holder bedre kvalitet.

Bedre og sunnere mat til alle bidrar også til bedre helse og livskvalitet.

SDG 3 – god helse og livskvalitet

mÜl 3- bokmÜl.png
Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å forbedre helse og livskvalitet?

En av mine helter, Hans Rosling, startet nettstedet Gapminder.org, * som gir en veldig bra oversikt over globale fakta. Der kan man se at det har vært store fremskritt når det kommer til forbedring av menneskers helse verden over. Dødeligheten blant mødre og barn har blitt redusert. Levealderen stiger i hele verden. Vi har hatt enorm suksess gjennom vaksineprogrammer og økt renslighet, men til tross for denne fremgangen har den gode utviklingen stagnert rundt utryddelse av sykdommer som malaria og tuberkulose. 

For at dette bærekraftsmålet skal nås, kreves det en massiv innsats de neste 15 årene. Dette gjelder spesielt når det kommer til utryddelse av alvorlige sykdommer og opplæring av nødvendig personell. En nøkkel til måloppnåelse er å sikre alle grunnleggende helsetjenester, adgang til medisiner og støtte til forskning. Covid-19 viser oss at alt kan snu fort.

(* Vi i Travelopment utvikler en faktabasert portal for reiseliv, i stor grad inspirert av Gapminder).

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til å forbedre bærekraftsmål nr 3 – god helse og livskvalitet?

I det siste har på mange måter helse og reiseliv blitt satt opp mot hverandre. Høye røster hevder for eksempel at Covid-19 har blusset opp igjen på grunn av at folk er på reise. Selv om dette på mange måter stemmer, siden et virus ikke legger ut på tur alene og ingen blir smittet om ingen møtes, så er det en forenkling av situasjonen.

Reiselivet tar i høyeste grad sin del av vår felles dugnad akkurat nå, og vil fortsette å gjøre det i lang tid fremover. Det er forøvrig også mange negative effekter ved å innskrenke folks frihet som i aller høyeste grad går ut over helse og livskvalitet.

Nok om det, denne artikkelen skal ikke handle om Covid-19.

Det mest nærliggende bidraget fra vår bransje til SDG 3 er inntekter. Inntekter til lokale aktører gir igjen skatteinntekter generert fra turisme og gebyrer og avgifter fra besøkende, kan samlet reinvesteres i helsehjelp, tjenester og forebygging av sykdommer. Helse er på mange måter et spørsmål om politisk prioritet og det krever vilje fra lokale myndigheter. Vi som reiselivsaktører kan bruke vår forbrukermakt til å presse på slik at slike ting blir prioritert. 

Hvis man vil tiltrekke flere reisende, må man også ha en medisinsk infrastruktur. Land som investererer i universell helsedekning gjør en sunn investering i sin “menneskelige kapital” (WHO). Ikke bare forsterker dette folks helse og forventet levealder, men det beskytter også mot epidemier, reduserer fattigdom og risiko for sult, skaper arbeidsplasser, driver økonomisk vekst og styrker likestilling.

Turister kan også gi grunnlag for mer medisinsk personale finansiert av privat sektor i enkelte områder. Det kan også gi tilgang til akutt hjelp for lokale. Et eksempel er hvordan medisinsk personale i Everest Base Camp har bistått lokalbefolkning. Vi har også nevnt hvordan økt tilgang til bedre og sunnere mat gir bedre helse.

Kvalitet og tilgjengelig primærhelsetjeneste er grunnlaget for universell helsedekning, og vi må gjøre mer for å forbedre kvaliteten og sikkerheten til helsetjenester globalt. Dårlig helsehjelp ødelegger liv og koster verden ufattelige summer hvert eneste år. Primær helsehjelp handler om å ta vare på mennesker og hjelpe dem med å forebygge, i stedet for bare å behandle en enkelt sykdom eller tilstand.

De er vel ingen tvil om at de fleste reisende opplever en positiv effekt på sin livskvalitet, mange vil også ha en positiv effekt på sin helse. De som reiser er jo i stor grad en del av den mer privilegerte halvdelen av jordens befolkning. Men reiseliv bidrar til å åpne øynene for andre menneskers utfordringer og levekår. Og ved å reise kan vi være “øyenvitne” til det som foregår.

Reiselivsbedrifter kan selvsagt også bidra med ytterligere støtte både innen helse og livskvalitet og andre mål ved å gi donasjoner til veldedige organisasjoner og prosjekter. For å nå målene om helsedekning er det behov for mer enn 18 millioner ekstra helsearbeidere innen 2030, spesielt i lavinntektsland. Det trengs investeringer fra offentlig og privat sektor til helsearbeider-utdanning, og for opprettelse av nye stillinger innen helsesektoren

Penger fra reiselivet er viktig for å finansiere utdanning. Og utdanning har bra effekt på helse.

Alt henger sammen med alt.

SDG 4 – god utdanning

mÜl 4- bokmÜl.png
Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å forbedre utdanning

Det er bred enighet om at god utdanning er et fundament for å forbedre livet til verdens mennesker. Gjennom utdanning vil man styrke sine muligheter til å kunne styre eget liv. Det er viktig at jenter og gutter skal få lik tilgang til utdanning med god kvalitet, og den skal være gratis. Det har vært en enorm økning i andelen barn i verden som går på skole. Framgangen er spesielt stor når det gjelder jenter og kvinner.

Det har også vært en formidabel forbedring i grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Likevel er det fortsatt altfor mange som ikke kan lese og skrive i verden. Det stopper også videre utdanning.

Her har man en jobb å gjøre.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 4 – god utdanning og opplæring?

Reiselivet er avhengig av en godt trent og dyktig arbeidsstokk. I reiselivet og turismen sin natur ligger det implisitt at man er tilstede nær sagt overalt. Dette betyr også at arbeidsplassene finnes overalt. Hvilke andre bransjer kan vise til en like distriktsvennlig spredning av både kompetansearbeidsplasser og lav-terskel arbeidsplasser?

Når vi har en rekke tilreisende turister så gir det et håndfast incentiv for å utdanne seg videre. Man har potensiale for å kunne få jobb uten å måtte flytte fra der man bor. Tilknyttet reiselivet er også mange underleverandører. 

Reiselivet åpner øynene for viktigheten av språk og global utveksling av språk og verdier. En viktig del av dette er mulighetene som reiselivet gir til kvinner og ungdom. Reiseliv er inkluderende og gir jobb til mange deler av befolkningen.

Sektoren kan gi insentiver til å investere i utdanning og yrkesopplæring, verdier av en kultur av toleranse, fred og ikke-vold, og alle aspekter av global utveksling og statsborgerskap. Man kan rett og slett bli inspirert og lære om verden fra turister.

En annen rolle reiselivet har er at det det åpner øynene til de som besøker destinasjonen. I Nepal, for eksempel, har flere skoler blitt åpnet av tilreisende klatrere og andre besøkende. Et godt eksempel er Sir Edmund Hillary som åpnet sin første av mange skoler i Nepal, få år etter førstebestigningen av Mount Everest.

Det finnes utallige eksempler på dette i hele verden. Mange som besøker et land får en tilknytning til stedet og et ønske om å bidra. Det er nok sjeldnere med slik tilknytning blant cruise og charter-turistene på store resorter enn blant adventure-turistene. Uten at jeg kan dokumentere den påstanden.

Mange reiselivsbedrifter starter egne fond, eller donerer penger til andre fond og skoler, som en del av det å gi tilbake til steder de har besøkt. Vi ser også endel programmer der kundene valgfritt kan donere.

En litt “mørkere” side av reiselivet, men som likevel finansierer skolegang, er for eksempel besøk på barneskoler og barnehjem i fattige land. Jeg skriver mørkere da dette er svært omdiskutert. Barna står “på utstilling” og mange av disse ““barnehjemmene” er også involvert i trafficking. Her må vi være 100% sikre før vi går inn i et samarbeid. Det står mer om dette senere i artikkelen.

Reisen er alltid en kilde til lærdom. Siden middelalderen og de store oppdagerne, 1800-tallets “The grand tour”, og alskens dannelsesreiser. Hva hadde Hemingways bøker vært uten hans reiser, hva hadde Darwin skrevet om uten å besøke Galapagos, og hva hadde vi visst om verden uten at folk hadde reist?

Lokale myndigheter vil ofte se et potensiale for å videreutvikle områder etter at turistene har oppdaget det, og dermed settes det kanskje også i gang utdanningsprogrammer. Reiselivet bidrar dermed til infrastruktur. Begrenset statlig finansiering av utdanning betyr ofte minimal støtte fra regjeringen. Barn må ofte gå mange mil til skoler som er enormt overfylte og i forfall, og studerer hele dagen blant de mest ubehagelige og utilstrekkelige fasiliteter og utstyr.

På grunn av reiselivets enorme bidrag i form av inntekter og utenlandsk valuta, så styrker det jo også ferdighetene i spesielt engelsk. Engelsk er det absolutt viktigste språket innen digital kommunikasjon, og behersker man engelsk så får man også tilgang til denne verdenen og kunnskapen som finnes digitalt.

En annen faktor er at personer som har fått opplæring gjennom reiseliv, som har lært språk og data-ferdigheter, ofte gir mye tilbake til samfunnet som lærere. Siden Travelopment ønsker å bygge fremtidens læreplattform for reiselivet benyttet jeg også våren til å ta et fag om fremtidens utdanning. Faget var fra Harvard University og heter “Leaders of learning”. Der lærte vi om de fire hovedtypene av læring og “the educational shift”.

Her kommer en kort oversikt over hvordan utdanning og læring endrer seg. Fordi det foregår akkurat nå en enorm transformasjon innen utdanning som kan deles inn i fem hovedgrupper:

  1. Innhold er overalt – Flere kilder, fleksibel tilgang basert på interesse heller enn definerte rammer
  2. Lærere er overalt – Ekspertise vil bli likestilt med formelle lærere. Læring blir mer en sosial aktivitet, der flere kan ta rollen som lærer.
  3. Mer personlig – Alle har forskjellig bakgrunn, motivasjon og grunnlag for læring. Læring må og vil tilpasses den enkelte.
  4. Nettverk er det nye klasserommet – Deltakende og frivillig læring basert på felles interesse, uavhengig av tid og sted. Man kan lære mye om planter om man er medlem i det lokale hagelaget.
  5. Læring skjer overalt – Du kan velge stedet du foretrekker. På et bibliotek, en cafe eller på tur.

Reiseliv kan fort få en enda viktigere rolle når det kommer til utdanning i fremtiden. Man er mindre bundet av tid og sted, flere vil kanskje velge å reise mens de lærer nye ting. De vil kanskje oppsøke locations. Den tradisjonelle hierarkistiske klasseromslæringen vil neppe definere fremtiden.

Til nå har faktorer som at reiselivet er sesongbasert, samt deltid og unormale arbeidstider, bidratt til at det innad i reiselivet er et ganske lavt utdanningsnivå. Dette har skapt et kunnskapsløft mellom store internasjonale bedrifter og de små lokale aktørene. Nå- og fremtidens fleksible løsninger vil kunne skape en revolusjon og flytte makten og inntektene lokalt.

Dette gjør igjen at mer penger kan investeres i grunnleggende utdanning lokalt. Kapasitet og ferdigheter må styrkes for å sikre at reiselivssektoren kan blomstre og gi jobbmuligheter for ungdom, kvinner og de med spesielle behov.

SDG 5 – likestilling mellom kjønnene

mÜl 5- bokmÜl.png
Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling i samfunnet

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å forbedre likestilling mellom kjønnene?

Det er flere kvinner enn menn i verden, likevel finnes det i alle verdens land en ubalanse der kvinner direkte eller indirekte blir diskriminert. Vi har fremgang, men vi har fortsatt en lang vei igjen til mål. Selv om 143 av 195 land har lovfestet likestilling, blir kvinner fortsatt i mye større grad utsatt for utnyttelse, vold, skadelig praksis som barne- eller tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, menneskehandel, færre rettigheter, mindre tilgang til økonomiske ressurser, teknologi, eierskap, kontroll over land eller eiendom, finansielle tjenester, arv og naturressurser, enn menn blir.

Likevel er generelt sett verden er i dag et bedre sted for kvinner enn det har vært tidligere (!). Noen av FNs indikatorer viser at det blir bedre vilkår for kvinner i verden, særlig når det gjelder kvinnelig omskjæring og barneekteskap. Dessverre gjøres det ikke nok med de grunnleggende problemene for ulikhet mellom kjønn, som gjør det nærmest umulig å bekjempe problemet ordentlig.

Særlig store utfordringer er knyttet til religion og kulturelle tradisjoner, men å skylde på slike ting er egentlig en ansvarsfraskrivelse. Det er bare en del av problemet.

Likestilling er en menneskerett og det er viktig for utvikling.

Det handler om å gi alle kjønn like rettigheter, muligheter til å bestemme over eget liv og avskaffe diskriminerende ordninger. Kvinner må ha tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeid og juridiske rettigheter, fordi det er nødvendig for utviklingen i et land. 

Kvinners myndighet er en forutsetning for å løse verdens problemer med fattigdom, ressursspørsmål og fred. I land som Norge har vi kommet langt, men det er fortsatt forskjeller. Vi ser det i styre og stell, i hvem som eier bedrifter, og ikke minst i lønnsforskjeller.

Man kan ikke oppnå en bærekraftig utvikling hvis man ikke har likestilling og myndiggjøring av kvinner. Likestilling er integrert i hvert mål for bærekraftig utvikling, og det vil kreve en kraftig innsats og en endring av juridiske rammer hvis man skal bli kvitt kjønnsbasert diskriminering. Det ligger dypt forankret.

Heldigvis kan sosiale normer endres og reiselivet er en del av den prosessen.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 5 – Likestilling mellom kjønnene

I de fleste regioner i verden utgjør kvinner størstedelen av arbeidsmarkedet for turisme. Kvinner representerer 55,5% av hospitality sektoren globalt, opptil 70% i noen regioner, i følge International Labor Organization.

Turisme kan altså styrke kvinners posisjon i samfunnet, særlig ved å tilby direkte arbeidsplasser og generering av inntekter i turisme og vertskapsrelaterte virksomheter.

Som en av sektorene med størst andel kvinner som sysselsatte og gründere, kan turisme være et verktøy for kvinner for å frigjøre sitt potensial, og hjelpe dem til å få fullt engasjement og gi dem lederstillinger i turisme, og derfra i alle mulige områder av samfunnet.

Samtidig må vi huske at kvinner i stor grad er blant de dårligst betalte, og at de ofte får stillingene med lavest status. Og på toppen av dette utfører kvinner mye ulønnet arbeid i familievirksomheter (UNWTO).

Dette betyr at et av de viktigste grepene vi som jobber med turisme kan gjøre er selvfølgen å sørge for at kvinner får betalt det samme som menn. Her må vi også bruke vår innflytelse på underleverandører og huske at vi har anledning til å velge bort useriøse aktører.

Reiselivet bidrar også til å gi innsikt i hva som foregår rundt i verden og dermed vil flere kunne si fra om ubalanse og diskriminering.

Gjennom turisme kan kvinner bli tilbudt like muligheter innen utdanning, arbeid, inntekt, ferdighetsutvikling og lik tilgang til ressurser, teknologi, eierskap, kontroll og finans. Turismen kan dermed spille en stor rolle i å styrke kvinner til å ta en mer aktiv og lik rolle i samfunnet, sammen med å endre holdninger, og dermed bidra til mindre utnyttelse og diskriminering.

Kofi Annan sa en gang at det finnes ingen bedre verktøy for utvikling enn å gi makt til kvinner. Det tror jeg stemmer ganske bra.

Men, det er fortsatt mye arbeid som må gjøres. Kapasitet og ferdigheter må bygges for å sikre at reiselivssektoren kan blomstre og gi jobbmuligheter for ungdom, kvinner og de med spesielle behov. Derfor er reiselivsbransjen på saken.

SDG 6 – rent vann og gode sanitærforhold

mÜl 6- bokmÜl.png
Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å tilgjengeliggjøre mer rent vann og bedre sanitærforhold?

Vannplaneten Tellus har mer enn nok ferskvann til alle, men på grunn av dårlig infrastruktur og økonomi har ikke alle tilgang til vannet. I tillegg fører befolkningsvekst og klimaendringer til at vannmangelen øker mange steder. Per 2017 hadde rundt 71% av jordas befolkning tilgang til trygge vannforsyninger. Dette betyr at veldig mange mennesker ikke har det.

På verdensbasis er det for så vidt store framskritt i arbeidet med å gi alle tilgang til toaletter, men utviklingen har gått sakte og hver tredje person lever uten å ha tilgang til bra nok sanitærforhold.

Det er flere ting som må gjøres. Vi må først og fremst beskytte og vedlikeholde de drikkevannskildene vi allerede har, slik at tilgangen til rent drikkevann opprettholdes der de finnes. Men det alene holder ikke. Vi må også sørge for at det investeres i ny teknologi og nye vann- og sanitæranlegg i de landene og regionene der slikt mangler.

På den måten kan vi bidra til å forhindre at millioner av mennesker dør.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 6 – Rent vann og gode sanitærforhold?

Turisme kan spille en kritisk rolle i å oppnå tilgang til vann, samt hygiene og sanitærforhold for alle. En av disse måtene er å begrense forbruket av rent vann i forbindelse med turisme. Selv om reiseliv og turisme utgjør en forholdsvis liten andel av det totale vannforbruket globalt, med 1%, som er veldig lite i forhold til jordbrukets massive 70%, så brukes det betydelige volumer per turist per dag.

I følge European Environment Agency så kan det være fra 300 til 2000 liter per turist hver eneste dag. Dette går med til drikke, avkjøling, vanning, bassenger, sanitærforhold, rengjøring, avfallshåndtering. Mange steder går det også opptil 5000 liter per dag til å støtte krav til mat.

For å sette det i perspektiv så krever en 18 hulls golfbane ca 50 millioner liter vann per år for å holdes frodig og grønn. Det er i følge Tourism Concern det samme som tusen gjennomsnittlige husstander.

En lokal person vil i snitt bruke 30 liter vann per dag, mens i fattige områder er dette kanskje bare noen få liter.

Forskningen er helt klar på at begrensning av vannforbruket er enormt viktig områder der vann er en knapp ressurs. Forbruket til 1000 vanlige gjester på et luksushotell i 50 dager kan gi 1000 familier i fattige land vann i tre år. (Tourism Concern 2014). Når folk reiser forbruker de altså langt mer vann enn de gjør hjemme, og dette vannet tas fra de samme kildene som lokale bruker.

I de tilfellene det ikke gjøres så er det ofte fordi resorter og andre destinasjoner har kjøpt enerett eller eier forsyningskildene slik at vannet ikke er tilgjengelig for lokale. Det er nesten enda verre og minner om praksisen til store konsern, som Nestlé som privatiserer drikkevannskilder rundt i verden.

Vi kan også bidra ved å bruke vår forbrukermakt og ta avstand fra praksisen til store internasjonale aktører som Nestlé og andre. Slutt å handle produkter fra slike aktører og si tydelig fra om hva du mener.

Å sørge for rent vann handler også om å ta vare på naturen. Det er viktig å beskytte og gjenopprette vannrelaterte økosystemer som skog, fjell, våtmark og elver for å begrense vannmangel. Det er viktig å begrense klimagassutslippene og det er viktig å forhindre ørkenspredning.

Mer internasjonalt samarbeid er også nødvendig for å stimulere effektivitet i forbruket og for å støtte teknologi i utviklingsland. For eksempel kan man ha teknologi for å rense og behandle vann, for eksempel for å effektivt samle regnvann. Alle vet at industrialisert kjøttproduksjon har en enorm negativ påvirkning på klima, men i mange fattige land så går dette også på hygiene. Vannkilder deles med buskap og mange henter vannet sitt fra elver der husdyr har fri tilgang.

Det er viktig at vårt bidrag er langsiktig. En måte å skaffe rent vann på kan være å bygge brønner. Mange reiselivsbedrifter har bidratt til å bygge mange brønner. Dette er en bra ting, men samtidig har slike prosjekt en tendens til å forfalle fordi prosjektet blir overlatt til lokale myndigheter som ikke har ressursene til å ta vare på det.

Derfor må vi i reiselivet passe på å gi vår støtte til langsiktige prosjekter. Det er ikke bærekraftig å bygge infrastruktur om man ikke også bidrar til at det blir vedlikeholdt. En ting man kan gjøre er å sørge for at man matcher sine gjesters forbruk ved å legge til rette for tilgangen til vann til lokale.

Mye av løsningen kan ligge i en bevisstgjøring hos de reisende. Altså gjennom opplæring. Ta de med ut, lær dem å sette pris på naturen i området og forstå det lokale økosystemet. Klarer man å få gjestene til å redusere sitt utslipp? Turisme kan bidra til konservering.

Hvis man gjør dette på en bra måte så kan bærekraftig regulering av vannforbruket gi en bedre opplevelse for gjesten. Det kan beskytte miljøet og det biologiske mangfoldet, redusere utslipp og ikke minst redusere utgifter. De fleste ønsker jo egentlig å være ansvarlige gjester.

Det ser kanskje ikke lovende ut for de store resortene i fremtiden, men de har også muligheten til å gripe sjansen og forandre sine praksiser. Vi må stille krav hvis vi skal benytte oss av slike fasiliteter. Og vi må starte i dag, om vi ikke allerede har gjort det.

SDG 7 – ren energi til alle

mÜl 7- bokmÜl.png
Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris for alle

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å skaffe ren energi til alle?

Vi har ikke nok rene energikilder i dag, men verden beveger seg i retning renere energi for alle. Det betyr at mer av energien vi bruker er bærekraftig og allment tilgjengelig. Tilgang til energi er helt sentralt i omtrent alle utfordringer og muligheter som verdenssamfunnet har i dag.

Det dreier seg ikke bare om klimaendringer, men også om jobb og inntekt, matproduksjon, sikkerhet og infrastruktur. Om vi kan øke investeringene i fornybar energi som vannkraft, vindkraft eller solkraft så er det gode bidrag til målet om bærekraftig utvikling. Vi må ha mer ren energi, og vi må avslutte vår bruk av fossilt drivstoff. Klarer vi en rask og god omstilling, vil det også sikre matproduksjon og arbeidsplasser.

Men vi har langt igjen. Omtrent 3 milliarder mennesker bruker faktisk forurensende energi når de lager mat, og de utsettes da dermed for farlig luftforurensing. I verden lever 840 millioner mennesker uten tilgang til elektrisitet, og halvparten av disse lever i Afrika.

Elektrisitet er heller ikke perfekt. Batteriproduksjon, for eksempel, tapper verden for grunnstoffer og ressurser, og brukte batterier er vanskelig å håndtere. Forhåpentligvis vil vi klare vi å løse slike problemer på veien.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 7 – Ren energi til alle?

Reiseliv er en av de største bransjene i verden og helt klart en av de bransjene som forbruker mest energi. Dermed er det også et område som har enorm påvirkning. Hadde reiselivet kuttet alle sine utslipp, så ville man tatt et kjempesteg på vegne av verdenssamfunnet.

Men det første, mest åpenbare og mest lønnsomme grepet vi kan gjøre, er å sørge for å minimere og effektivisere det forbruket vi allerede har. Da bidrar vi også indirekte til at mer ren energi blir tilgjengelig for andre, på bekostning av forurensende energi. Siden turister også bruker energi (og vann) med en større intensitet enn lokalbefolkningen, så har vi da en direkte effekt.

Vi kan spare energi med å ta i bruk gode gamle Enøk tiltak som å slå av lys, bruke sparepærer og liknende. Vi kan isolere og oppgradere varmeanlegg. Vi kan se på hvor maten kommer fra og bruke mer bærekraftig mat. Vi kan være bevisste på produktene vi kjøper og tilbyr våre gjester, og oppfordre dem til å redusere sitt forbruk.

Den positive bonusen er at mindre energibruk er bra for lommeboka.

Et annet grep vi kan gjøre er å investere i bærekraftig energi og implementere nye løsninger som elektrisitet i stedet for fossilt drivstoff, solcellepaneler etc. inn i energimiksen. Følgelig, gjennom å fremme forsvarlige og langsiktige investeringer i bærekraftige energikilder, kan turisme bidra til å redusere klimagassutslipp, dempe klimaendringene og bidra til innovative og nye energiløsninger i urbane, regionale og avsidesliggende områder. Det ligger et stort ansvar på transportsektoren her, men andre som hoteller og restauranter, deler også dette ansvaret.

Vi må kanskje tåle at det kommer vindmøller i solnedgangen vår. Det ikke er verdens mest effektive energiløsning i dag, men det er sannsynligvis en del av fremtiden. Vi vil alltid ha vind. Verdensamfunnet utvikler fortsatt løsninger for fremtiden og da må det nødvendigvis også gjøres i nærheten av der vi bor. Spesielt om vi har mye vind.

Vi kan ikke bare la andre ta støyten mens vi venter på mer effektive løsninger. Verden har ikke tid til å vente. Men det er viktig at det gjøres balansert og ikke går ut over det biologiske mangfoldet, og at ikke-reverserbare sår i viktige naturområder minimeres.

Dette er en veldig hårfin balansegang, men verden er nødt til å utvikle renere energikilder. Og skal man lykkes så er ikke veien dit uten svinger. Smøla på Nordmøre er et eksempel på et sted som har tatt posisjon i reiselivet ETTER at de ble en av landets største vindkraftkommuner. De har investert inntektene sine smart, og steg for steg så har de bygget opp merkevaren sin på en forholdsvis bærekraftig måte. Det går an å leve med vindmøller.

Når det er sagt så er dette også litt vanskelig for meg å skrive, siden jeg personlig er motstander av de fleste utbyggingene langs kysten vår. Hodet ser muligheter, mens hjertet blør når naturen bygges ned. Hver vei og vindmølle som plasseres skaper sår som ikke kan reverseres. Det åpner for en lang rekke filosofiske spørsmål, men det har jeg ikke plass til her.

Vi kan også tilby opplevelser som bruker mindre energi, og tenke mer over hvordan de kommer til oss. Sykkel er bedre, sunnere og morsommere enn sightseeing med buss. Vi kan oppfordre gjester til offentlig transport og frakte dem med tog i stedet for fly. Kajakk og seil.

Det er heldigvis en bevegelse på gang her.

SDG 8 – anstendig arbeid og økonomisk vekst

mÜl 8- bokmÜl.png
Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å skaffe anstendig arbeid og økonomisk vekst?

Å skaffe arbeidsplasser av god kvalitet til alle frem mot 2030, er en stor utfordring for så godt som alle land i verden. Det er vanskelig å skaffe nok jobber, men problemet er større enn det da halvparten av verdens befolkning tjener veldig dårlig. Faktisk så dårlig at de ikke kan leve av lønnen sin.

Det viktigste steget for at vi skal kunne utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet i verden er å skaffe nok jobber til alle. Da må vi også, med utgangspunkt i dagens økonomiske modeller, skape en økonomisk vekst som er rettferdig. Og vi må legge til rette for at f.eks. grundere kan skape nye arbeidsplasser slik at vi har nok.

Det innebærer å få flere kvinner ut i arbeid, og sørge for at arbeidslivet er trygt. Sannsynligvis bør man i større grad få på plass fast arbeid, mens andelen uformelt og svart arbeid reduseres. Og vi må finne måter å inkludere unge i arbeidslivet.

Samtidig er verden i endring og vi må huske at det moderne arbeidslivet er annerledes enn industrisamfunnet, att man kan jobbe fra hvor og når man vil i det globale og fleksible arbeidsmarkedet. Dette krever også opplæring og kunnskap.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 8 – Anstendig arbeid og økonomisk vekst.

Dette er kanskje det bærekraftsmålet hvor reiseliv og turisme bidrar mest for verdenssamfunnet. Vår sektor bidrar i aller høyeste grad til økonomisk vekst og arbeidsplasser, spesielt tar sektoren ansvar overfor for unge og kvinner. Reiseliv er en av drivkraftene for global økonomisk vekst og utgjør i dag nesten 1 av 10 arbeidsplasser over hele verden. Direkte og indirekte.

Turisme når ut til alle verdens hjørner, bunner, topper og alle slags grisgrendte strøk. Det betyr at folk i hele verden kan dra nytte av verdiskapningen. Verdikjeden til reiselivet er omfattende, jobber blir skapt i en rekke sektorer som bygg og anlegg, matvareproduksjon og kommunikasjon. Det har jeg tidligere skrevet litt om her

UNWTO, som er FNs turistorganisasjon, og World Travel and Tourism Council publiserer jevnlig internasjonale turistdata som viser turismens utvikling mot å bli en av de største og raskest voksende økonomiske sektorene i verden. Det merkes forøvrig godt når verden har stoppet opp pga Corona, og tallene for 2020 kommer selvsagt til å avvike fra kurven. Akkurat på dette målet passer det bra å dra frem litt av statistikken.

Her er noen tall hentet fra WTTC, publisert i 2019:

  • Hver femte av alle nye jobber som skapes kommer fra reiseliv
  • Tilsammen var det i 2018 122.891.000 jobber som var direkte knyttet til turisme. Det er 3,8% av alle jobber i verden.
  • Når vi regner med direkte og indirekte, gjennom turismens verdikjede, så blir tallet 318.811.000 jobber. 10% av alle jobber i verden.
  • Prognosene viser at man regner at dette tallet er 420 millioner i 2029. Det betyr 11,7% av alle jobber og en vekst på 2,5%
  • Reiseliv bidro direkte med 2,75 trillioner dollar, som tilsvarer 3,2% av verdens samlede BNP i 2018. (1 trillion er 1 million millioner btw)
  • Når vi regner med hele verdikjeden så var bidraget på 8,8 trillioner dollar, og det tilsvarer 10,4 % av verdens samlede BNP.
  • Det ble investert heler 941 milliarder dollar i reiseliv i 2018, et tall som er forventet å øke til 14 trillioner dollar i 2029.
  • Reiseliv hadde en vekst på 3,9% og knuser den generelle verdensøkonomien 8 år på rad.
  • Reiseliv er verdens nest raskest voksende sektor. Bare slått av vareproduksjon, men foran byggeindustrien(3,4%), detaljhandel (3,3%), helse (3,1%), jordbruk (1,8%), finans (1,7%) og kommunikasjon (1,7%)
  • Reiseliv stod i 2018 for 7% av den globale eksporten og 29% av global tjenesteeksport.
  • Spesielt i mange utviklingsland er reiseliv den største eksportsektoren.
  • Reiseliv skaper jobber i hele land, i motsetning til f.eks utvinningsindustrien som er lokalisert i spesifikke geografiske områder. Det bidrar også til at de indirekte jobbene spres.
  • Reiselivsbransjen består av 85% små bedrifter. Altså under 30 ansatte. Små og mellomstore bedrifter (SMB) spiller en nøkkelrolle i jobbskaping, de utgjør to tredjedeler av arbeidsplassene i utviklingsland og opptil 80% i lavinntektsland, i tillegg til at de er en viktig kilde til innovasjon og kreativitet. Tilgang til finansielle tjenester og mikrofinansiering er nøkkelen, og reiseliv bidrar med viktig kapital til det.

Vi som driver i bransjen har et ansvar for å utvikle den i en bærekraftig retning slik at vi kan skape og ivareta arbeidsplassene også i fremtiden. Vi kan ikke basere oss på kortsiktige løsninger, men må omstille oss slik at våre barn og barnebarn også kan være stolte reiselivsfolk. Det vil sannsynligvis kreve mer profesjonalisering og utdanning en hva vi har hatt så langt.

SDG 9 – industri, innovasjon og infrastruktur

mÜl 9- bokmÜl.png
Bygge solid infrastruktur og fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og innovasjon

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å bygge industri, innovasjon og infrastruktur?

Underliggende infrastruktur må være på plass for at et samfunn skal kunne fungere. Det at vi investerer tungt i infrastruktur som vanningssystemer, informasjonsteknologi og transport er helt avgjørende for å kunne skape en bærekraftig utvikling. I noen deler av verden fungerer dette veldig bra, mens i andre områder og land fungerer det ikke spesielt bra.

Det betyr at vi må lete etter og finne måter som bidrar til å øke de ulike landenes potensiale for utvikling og vekst. Da må vi se på hvordan de kan utnytte sine ressurser mest mulig effektivt og hvordan de kan lage en bærekraftig og effektiv industri. En nøkkel for å lykkes med dette er å satse på utdanning, teknologi og vitenskap, samtidig som man har et godt helsetilbud.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 9 – Industri, innovasjon og infrastruktur?

Jeg har sagt dette før, men verdiene som skapes fra turisme kan investeres i infrastruktur og innovasjon.

Verdiskapningen som reiselivet bidrar med er viktig for enhver destinasjon, men samtidig vil også reiseliv åpne dørene for andre investeringer. Hvis en destinasjon plutselig får mange turister så vil det også være behov for bedre veier, kollektivtransport og annen infrastruktur. Man vil kanskje få behov for raskt internett og et bedre utbygd strømnett. 

Utvikling av en destinasjon er avhengig av at det leveres god offentlig og privat infrastruktur. Det handler ikke bare om god offentlig og privat levert infrastruktur og et innovativt miljø for at tjenestene skal leveres, men det kan også stimulere myndighetene til å oppgradere infrastrukturen som et middel for å tiltrekke turisme og andre kilder til utenlandske og innenlandske investeringer.

Dette påvirker igjen annen utvikling og lokalbefolkningen kan få oppgradert vann og avløpsnett, renovasjon etc. Reiselivet er inne i et paradigmeskiftet der de som ikke er bærekraftige vil forsvinne. Det krever innovasjon og gode løsninger. Innovasjon og oppgradering av infrastruktur som transport, energi og vann kan også påvirke andre næringer til å være mer bærekraftige, med stadig mer effektiv ressursbruk og miljøvennlige teknologier og prosesser.

Det utvikles mye teknologi for reiselivet. Denne teknologien kan igjen brukes innen andre næringer. Det kan være alt fra transport til helsevesen. Fokus på bærekraft i reiselivet vil også stille krav til destinasjonene som tar i mot turister. Verden blir mer transparent. Vi som jobber i bransjen må forstå nytten av, og ta i bruk, teknologien. Vi er ikke digitalisert selv om vi har hatt noen møter på Zoom eller Skype.

Turisme har også den egenskapen at den når ut til alle små bygder og utposter på en måte som andre næringer ikke klarer. Det bidrar til å støtte disse områdene og menneskene som bor der til tross for ulikheter, liten befolkning og annet. Vanskeligstilte land er blant de som påvirkes sterkest av turisme. Og vi bidrar også til å bygge infrastruktur for andre bransjer.

Men vi må også ta hensyn til hvordan overturisme, og for stor dominans fra turisme i lokal økonomi, påvirker annen industri på destinasjonen. Det betyr kanskje at vi må lete etter måter å gå bort fra masseturismen og over på mer bærekraftige former for turisme.

Som for eksempel adventure tourism, som gir høyere inntekt per gjest.

SDG 10 – Mindre ulikhet

mÜl 10 - bokmÜl.png
Redusere ulikhet i og mellom land

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn til å redusere ulikhet?

Det har vært en stor utvikling, men ulikhetene i og mellom land er likevel en stor grunn til bekymring. Mange land har hatt en økonomisk vekst som har bidratt til at landene har blitt rikere. Dette har dessverre ikke nødvendigvis ført til mindre fattigdom. Til tross for at 40 prosent av verdens fattigste tjener bedre i dag enn hva de har gjort tidligere, så fortsetter forskjellene i inntekter å øke.

Verdens 1% rikeste eier mer enn de resterende 99% til sammen. De rikeste 10% tjener opptil 40% av de totale globale inntektene, mens de fattigste 10% tjener bare mellom 2% og 7% (UNDP). Dette kan bare forandres ved at de fattigste og mest marginaliserte gruppene får mulighet til å gjøre sine levekår bedre.

Viktige tjenester og tiltak for dette er helsehjelp, rettferdig og lik tilgang til skole, og rettferdige og gode skattesystemer. Vi må altså ta utgangspunkt i en rettferdig fordeling av et lands ressurser og goder for igjen å kunne redusere ulikhet i og mellom land.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 10 – Mindre ulikhet?

Hvis vi lykkes med å engasjere lokalbefolkningen og andre sentrale interessenter i verdikjeden, så er turisme et av de kraftigste verktøyene som finnes for samfunnsutvikling. Med utvikling og fornyelse bidrar vi også til å redusere ulikheter. Vi vet jo hvordan reiseliv bidrar til at utviklingsland tar del i den globale økonomien. I 30 av de aller fattigste landene i verden står reiseliv for 60-90% av bruttonasjonalproduktet, så det er ingen tvil om hvilken sektor som er den viktigste bidragsyteren per i dag.

Turisme kan bidra til byfornyelse og den kan bidra til utvikling av distrikter og dermed til å redusere regionale ubalanser ved å gi lokalsamfunn muligheten til å blomstre. Det kan kanskje også føre til mindre fraflytting, samt bidra med positivitet. Når utenlandsk valuta brukes til å utvikle infrastruktur for reiseliv i et land, så investeres også penger fra et land i et annet. Og med dette kommer også andre investeringer.

Man må utvikle både tilbuds- og på etterspørselssiden. For at turistene skal komme må det finnes en viss infrastruktur på destinasjonen. Dette kan være såpass kostbart at lokale myndigheter ikke har muligheten til å henge med. For å tiltrekke turister og være konkurransedyktige må man også markedsføre og legge tilrette for en rekke andre prosesser. Alt dette skal finansieres.

Det er dessverre ikke slik at vekst i reiseliv automatisk fører til utvikling og reduksjon av ulikheter. Faktisk så kan ulikhetene bli større. Det viser seg gang på gang at typiske all inclusive-resorter legger igjen svært lite i lokalsamfunnet, men bidrar sterkt til utslipp og bruk av ressurser.

Jeg trenger vel knapt å nevne verstingen cruise i denne sammenhengen. Internasjonale aktører tjener penger på bekostning av lokalsamfunn. Forskning på populære destinasjoner som Thailand og Brasil viser at de relative inntektene til fattige slett ikke kommer nærmere rike, selv om man har 10% vekst i turisme. Dette går igjen nær sagt overalt.

Generelt kan man lese at typisk “sydenturisme”, hvor rike mennesker fra rike land reiser til lavkostland for å slikke sol på en strand ved sjøen, ikke bidrar nevneverdig på den lokale destinasjonen. Den økonomiske lekkasjen er ofte så høy som 40-50% i utviklingsland, men FN har også flere eksempler på at så lite som 5% blir igjen lokalt fra masseturisme. Slike ting er ikke bare forkastelig, men det er også med på å undergrave hele reiselivsbransjens rykte, og det undergraver de positive effektene av turisme.

En måte å sørge for økte lokale inntekter er gjennom skatter og avgifter som igjen kan investeres lokalt og gi positiv effekt. Dette fungerer bra i noen land, og det fungerer mindre bra i andre land.

Trickle-down teorien viser til den økonomiske antagelsen om at skatter på bedrifter og velstående i samfunnet kan reduseres som et middel til å stimulere næringsinvesteringer på kort sikt og komme samfunnet til gode på lang sikt. Altså en klassisk kapitalistisk tankegang. Dette gjøres i stor grad i mange destinasjoner.

Man prøver å legge til rette og gi fordeler til store utbyggere med et håp om at det skal lønne seg på lang sikt. Mange utbyggere vil også stille krav om å få fordeler, ellers vil de ikke komme. For mange destinasjoner er det rett og slett for vanskelig å si nei til utbyggernes fagre ord og fremtidsvyer.

Faktisk så ligger mye av problemet innen turismen i nettopp dette. Internasjonale og nasjonale utbyggere får enten ikke veksten de har blitt forespeilet, eller så finner de smutthull for å ta pengene ut av området. Det finnes alltid en vei. Et annet problem med turistskatter er at de ofte ikke blir investert i lokal infrastruktur eller i turisme. Mange destinasjoner sliter også med korrupsjon.

Jeg vil også ta med et konsept som ofte har negative effekter og bidrar til å øke ulikheter. Barnehjemsturisme, altså konseptet med å besøke et lokalt barnehjem, har lenge vært omstridt da det bidrar til trafficking, altså menneskehandel, med barn.

Ønske fra vestlige turister om å hjelpe foreldreløse barn i utlandet har skapt en etterspørsel i markedet der mellommenn får kontrakter på å tilby fattige foreldre en bedre fremtid for deres barn. Disse barna blir i stedet ofte utnyttet og må bo i svært stusselige kår, mens de “kjærlige” eierne får støtte til sin barnehjemsdrift.

Barn er ikke attraksjoner.

Også innad i reiselivsbedrifter har vi store ulikheter. Det kan være store forskjeller mellom ansettelser av ulike kjønn, kvalifikasjoner og ferdigheter. Vi ser ofte at toppledelsen, med språk- og forretningserfaring, har høye lønninger mens de som jobber med forpleining eller på kjøkkenet får svært dårlig betalt. Noen av disse tilfellene, hvor man ikke gir like lønn for likt arbeid, går under det som kalles sosial dumping.

Et godt/dårlig norsk eksempel er det britiske/norske cruiseselskapet Hurtigruten, hvor filippinske arbeidere får sin lønn basert på filippinsk tariff, mens deres norske kolleger ombord får sin lønn basert på norske satser. Slik praksis er både trist og sjokkerende i 2020, selv om cruisene går i uregulert “internasjonalt farvann”. Mye av inntektene er fortsatt innenlands og de får, og har fått, massiv støtte fra staten for å klare seg.

Staten bør stille strengere krav og ikke gi rom for slike praksiser. Uansett om eierne er britiske, så er selskapet norsk og en del av kulturarven, vår felles identitet og en representant for Norge. De betyr mye for mange, de har uttalt at de representerer norske verdier og de har bygget sitt brand på det.

Norske verdier er tuftet på god moral og rettferdighet.

De vil selvsagt hevde at de har to forskjellige selskaper (med samme brand) og at den internasjonale delen konkurrerer internasjonalt. Derfor velger de å senke nivået der, fordi det i cruisebransjen finnes verre eksempler med dårlig lønn, uforsvarlig lange arbeidsdager og få rettigheter. Jeg synes Hurtigruten bør velge å være bedre enn dette. De bør legge den moralske lista høyere.

Uansett kan privateide cruiserederi og andre med loven i hånd til å gjøre som de vil, om det er uetisk eller ikke, spesielt når de går i internasjonale farvann. Men vi i form av å være reiselivsaktører, kunder og borgere kan kreve at myndighetene tar tak og regulerer slikt ved hjelp av lover og regler.

Et rettferdig lønnssystem vil kunne vurdere topp-til-bunn-forholdet mellom de høyest betalte lederne og de lavest betalte arbeidstakerne. Det mangler forøvrig ikke på skrekkeksempler i hotellbransjen heller.

Reiselivet har en lang vei å gå før de har forskrifter og strukturer på plass som demper ulikhetene globalt. Men det er en jobb vi må ta, og noe vi iallfall bør klare innad i Norge.

SDG 11 Bærekraftige byer og lokalsamfunn

mÜl 11- bokmÜl.png
Gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å skape mer bærekraftige byer og lokalsamfunn?

Vi kjenner alle til hvordan verdens befolkning over tid har forlatt landsbygda og flyttet inn til byene. Akkurat nå går urbaniseringen raskere enn noensinne. Over halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og byområder. Dette tallet forventes å øke til 60% i 2030. Folk flytter til byene fordi de ser muligheter som de ikke har der de bor. Mange av jobbene finnes der, samt vitenskap og ideer, handel og sosiale tilbud.

Urbaniseringen har mange fordeler, men den gir også mange utfordringer. Mange av de med dårligst levekår bor i slumområder i byer. Folk bor tett med dårlig sanitet. Sykdommer og kriminelle får herje. Mange byer vokser raskere enn det de tåler, og man klarer ikke å dekke behovet for boliger og arbeidsplasser. Det er den største grunnen til at vi får slumområder med dårlig tjenestetilbud og boforhold.

Byene står for 60-80% av energiforbruket, og 75% av alle klimagassutslipp kommer fra byene. Dette til tross for at byene beslaglegger mindre enn 3% av landjorda. Det er altså mye å hente og redusere der når vi skal bygge fremtidens byer.

Når en by fungerer som den skal, sørger den for at innbyggerne kan leve gode liv og utvikle seg både sosialt og økonomisk. En velfungerende by har mindre forskjeller, mindre kriminalitet og mindre fattigdom. Derfor må vi bygge byer slik at de gir alle tilgang til grunnleggende tjenester som boliger, transport, energi, ren luft og sanitærforhold. Vi må sørge for at alle føler seg trygge og får dekt primære behov.

Vi må sørge for at ressursene brukes på en bærekraftig måte.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 11 – Bærekraftige byer og lokalsamfunn.

Det første vi må gjøre som reiselivsaktører er å vise respekt for lokalbefolkningen og lokalsamfunnet. En by eller et lokalsamfunn som ikke er bra for de som bor der, er heller ikke bra for turister. Derfor må alltid lokalbefolkningens hensyn komme før turistenes. Hvis lokalbefolkningen klager på overturisme og folk som invaderer privatlivet deres, så må vi ta det på alvor og vi er nødt til gjøre endringer.

Hvis ikke skyter vi oss selv i foten. Jeg har hørt at det er vondt.

Mange steder drives lokalbefolkningen vekk fra sine nabolag fordi de ikke har råd til å bo der lenger. Det er et tydelig tegn på at utviklingen har kommet for langt, og det kan også være starten på nedturen for byen som turistdestinasjon. Nå er det selvsagt ikke slik at turismen har kommet ut av kontroll over natten. De aller fleste populære destinasjoner har blitt det over tid, med mulige unntak av Instagram-fenomener som Trolltunga og Seljalandsfoss på Island.

Instagram har nesten gjort seg fortjent til en egen artikkel, da appen alene har klart å mangedoble besøkstallet mange steder, og forøvrig også bidratt til en forringelse av miljøet. Atferden til mange besøkende har også endret seg. Tragisk nok har noen til og med mistet livet ved å prøve vågale selfie-stillinger, eller ved å ignorere sikkerhets-eller advarselsskilt i jakten på det perfekte bildet.

Når vi tar med gjester til en destinasjon så må vi også gjøre det enklere å være ansvarlig, og vi må minne de reisende på å være det. Det er endel av vårt ansvar som vertskap. Å trene dine guider eller ansatte til å lære opp gjestene i å være ansvarlige er faktisk veldig enkelt, det har stor effekt og man kan gjøre det på omtrent alle typer reiser og turer. Sikkerhet og ansvarlighet.

Venezia er et sted som kjører kampanjer for ansvarlig oppførsel, og som ber turister om å leve etter den gyldne regelen med kampanjen #EnjoyRespectVenezia. Det handler om å behandle byen slik du ønsker at besøkende skal behandle din by. Eller bygd, eller…

Venezia er forresten et sted som har blitt utsatt for det som kalles “Disneyfication”. Det er et sosiologisk begrep som beskriver et lite lokalsamfunn som gradvis blir tilpasset en kjent virkelighet for de besøkende. Når en by blir populær, og McDonalds og de andre kjedene inntar området, så strømlinjeformes de. Man merker det ofte ikke før det er for sent.

Uansett.

Når fokuset over tid ensidig har vært på økonomisk vekst og å skape jobber, så kan det også skape en ubalanse i forhold til “triple bottom line”. Dette går ut over miljøet, det sliter på infrastrukturen og det sliter på lokalbefolkningen.

Island var hardt presset etter finanskrisen og så på turisme som en mulighet for å komme seg opp igjen. De gjorde flere grep som å markedsføre seg som en transatlantisk inngangsport mellom USA og Europa, og godt hjulpet av tv-serien Game of Thrones fikk de raskt vekst. Faktisk hoppet antall besøkende fra 500 000 i 2010 til 2,3 millioner i 2018. Det bor fortsatt bare 340 000 innbyggere på Island. Det er fortsatt en liten øystat. Det har gått for fort. Etterspørselen overgår tilbudet, mens både lokal infrastruktur og miljøet har gått i knestående. Denne oppfatningen er delt av islenderne og hele 79% av dem mener det er for mye press på naturen.

Trykket er så hardt i noen spesielt utsatte byer, at de positive effektene knapt merkes av de lokale. Prisene skyter i været og motstanden blir stadig større. Det finnes mange eksempler på steder der store deler av de lokale ikke ønsker besøk av turister lengre. De har fått nok. Du ser det i Dubrovnik, Barcelona, Palma, Valencia, Firenze, Genova, byene i Cinque Terre, Venezia, Roma, Budapest, Paris, Praha, Reykjavik, Stavanger, Bergen, København, Amsterdam, Lisboa, New York, Queenstown, London, Berlin og uendelig mange andre mindre steder. Det trenger heller ikke være byer, dette gjelder også Lofoten, Isle of Skye, Montenegro, Bali og Great Barrier Reef.

Veldig mange av de stedene hvor motstanden er størst får ekstra stort press fra svære cruiseskip eller flere langdistanse-flyruter i sesongen, og ikke minst ved at tilgjengelige boliger blir leid ut til turister fremfor til de lokale. Det er også en vurdering om man skal prøve å spre turismen og strekke sesongen. Det jobber vi med i Norge, hele Norge hele året, det jobber man med i Catalonia, og på mange andre destinasjoner.

Det er forskjellige måter å angripe dette på, noen bruker pisk, noen bruker gulrot. Til syvende og sist så handler det om hva turistene ønsker. Det er de som tar valget om å reise til andre steder på andre måter. Vi må gjøre andre sesonger og andre destinasjoner mer attraktive og tilgjengelige.

Selv om mange positive effekter kanskje ikke er så merkbare når trykket er for stort, så merkes jo det totale fraværet av turister under Corona veldig godt. Det bidrar til å åpne folks øyne for turismens viktighet, og kan kanskje gjøre dialogen enklere når man skal planlegge fremtidens turisme. En turisme som er bra for alle, og som gjør destinasjonen bedre.

Den gamle modellen med masseturisme som en slags hellig ku har gått ut på dato, selv om den egentlig aldri var holdbar. Samlebåndsturisme gir ingen fordeler for hverken besøkende eller verter. Likevel finnes det mange steder som både trenger og ønsker vekst og tilreisende som bidrar til bærekraftig utvikling.

Spørsmålet er hvordan vi skal balansere det? Svaret er ikke konstant, og den som finner det har noe mange leter etter.

Demonstrasjoner og vold har ført turismen til overskriftene og satt ansvarlig turisme på den politiske agendaen. Selv om lokale myndigheter alltid har vært pådrivere for stadig økt vekst, så må de ta hensyn til innbyggerne og forbrukerne. Det betyr at de må planlegge bedre og de må sette retningslinjer for turisme og for utenlandsk eierskap på eiendommer.

Bærekraftig turisme har potensiale til å fornye byer og lokalsamfunn som ellers kunne forfalt. Turisme til distriktene hjelper ikke bare til å spre inntekter, det skaper sysselsetting og andre lokale tjenester, noe som kan bidra til å bremse fraflytting og tilsvarende begrense fremvekst av megabyer og slum. Det har stor betydning i fattige land, men det er også viktig i land som Norge og i land vi kan sammenligne oss med.

Ta Canada for eksempel. I fjor ble jeg endelig introdusert til Zita Cobb som står bak det inspirerende Fogo Island Inn, et sted de fleste sikkert kjenner til. Deres historie et av de beste eksemplene jeg vet på hvordan turisme kan utvikle en destinasjon.

Det finnes titusenvis av andre gode eksempler på samme måte som det finnes dårlige eksempler. Jeg frykter for eksempel hva som kan skje med et av de vakreste stedene jeg vet, nemlig Rauma og Romsdalen. Politikere i jakt på kortsiktig gevinst som drømmer om å kopiere destinasjoner i alpene, eller kanskje aller helst Loen siden de først og fremst sammenligner seg med naboene. Når de har gondol så skal vi også ha det.

Hovedargumentet utenom økonomi, er å gjøre fjellet tilgjengelig for alle. En grei tanke, men det er nok bare sminke på et prosjekt som drar oss baklengs inn i fuglekassa. Å bygge ned det vi har av natur er å starte i helt feil ende. Og så videre. Jeg kunne skrevet mye mer om dette.

Jeg får la det ligge. Ingenting vil gjøre meg mer fornøyd enn at jeg tar feil.

ALLE mente et nytt fancy operahus i den slitne byen Gateshead utenfor Newcastle var galskap. Det er en morsom historie om hvordan en by kan løftes med bærekraftig design og ikke minst ved å tørre å skille seg ut. Er det noe små steder ønsker, så er det å bli satt på kartet.
ALLE mente et nytt fancy operahus i den slitne byen Gateshead utenfor Newcastle var galskap. Det er en morsom historie om hvordan en by kan løftes med bærekraftig design og ikke minst ved å tørre å skille seg ut. Er det noe små steder ønsker, så er det å bli satt på kartet.

Bildet fra Sage Gateshead er tatt med for å illustrere hvordan turisme kan bidra til å fremme urban infrastruktur og universell tilgjengelighet i et slitent bymiljø. Legg merke til hvordan byggeprosjekter, som f.eks. museer, ALLTID kalkulerer med turisme når det skal finansieres.

Byområder i forfall fornyes ofte på grunn av økt turisme og den bidrar til bevare kultur- og naturarv. Mange fremtidsrettede byer sørger også for å fjerne biltrafikk og for å få redusert luftforurensingen, samtidig som de løfter frem tilgjengelighet for sykkel og sørger for åpne områder.

Jeg har bodd ganske nøyaktig fem år i Oslo, og byen er mye bedre nå enn for fem år siden. Spesielt har luftkvaliteten fått et løft. En stor klapp på skuldra til byrådet som har gjort Oslo til en mye bedre by for innbyggerne de siste årene. Den samme utviklingen ser vi i byer som København, Milano og Madrid. Det bidrar til å skape et bra omdømme, og turisme er en av flere motivasjonsfaktorer for slike grep.

Til slutt.

Vi må kutte mellomleddene og sørge for at mer av pengene fra de reisende ender opp lokalt. Det er noe av det aller viktigste som reiselivsbransjen må fokusere på fremover. Det er ikke greit at pengene ender opp hos internasjonale aktører.

Pengene må komme lokalsamfunnet til gode. Det er det eneste som er bærekraftig.

SDG 12 – ansvarlig forbruk og produksjon

mÜl 12- bokmÜl.png
Sikre bærekraftig forbruks- og produksjonsmønstre

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å sikre mer bærekraftig forbruk og produksjon?

Vi forbruker mye mer enn hva som er bærekraftig i dag. Vi tapper verden for ressurser. En tredjedel av maten som produseres blir ikke spist. Klær kastes fordi de ikke er på moten lengre og fordi produsenten vil holde prisene oppe.

Et kjent eksempel, som på en måte har satt standarden for forbrukersamfunnet, er lyspærer. På begynnelsen av 1900-tallet var målet å få lyspæren til å vare så lenge som mulig. Da kom ledende lampeprodusenter på ideen om at det kunne være mer lønnsomt hvis pærene ble gjort mindre holdbare. I 1924 ble Phoebus-kartellet, en samling av lyspæreproduserende bedrifter, opprettet for å kontrollere global lyspæreproduksjon, og levetiden ble redusert til 1000 timer. Noe som har vært standard frem til i dag. Holdbarheten til mobiltelefoner og datautstyr er ofte angitt av produsenter som er avhengig av å selge nytt.

Dette er slik våre øknomiske modeller og samfunnet er bygget opp. Vi må ha vekst for at ikke økonomien skal kollapse. Vi kan ikke holde på slik. Bærekraftig forbruk og produksjon handler og å utnytte ressursene bedre. Vi må gjøre mer med mindre ressurser. Vi må reparere og ta del i en slags sirkulærøkonomi.

Skal vi få gjort noe med forbruket så må vi også forandre måten vi lever på. Jeg og du må forandre livsstilen vår slik at vi, våre barn og de som kommer etter oss, har best mulig levekår. Alle har et ansvar for å leve på en måte som minimerer ressursbruken, som minimerer ødeleggelsen på naturen og som begrenser klimautslipp. Noen mener dette er å senke levestandarden, men det handler mer om hva man verdsetter i livet.

Ting eller opplevelser.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 12 – Bærekraftig forbruk og produksjon?

Reiseliv er spesifikt omtalt i SDG 12, som en nøkkel for måloppnåelsen:

“A tourism sector that adopts sustainable consumption and production (SCP) practices can play a significant role accelerating the global shift towards sustainability”, including by how it can “develop and implement tools to monitor sustainable development impacts for sustainable tourism which creates jobs, promotes local culture and products”.

FNs 10-årige rammeverk for programmer om bærekraftig forbruk og produksjonsmønstre (#10YFP) har et program for bærekraftig reiseliv (STP) ledet av World Tourism Organization (UNWTO). Samarbeids-plattformen tar sikte på å utvikle en bedre praksis og samler eksisterende initiativer og partnerskap, samtidig som den legger til rette for nye aktiviteter som leder oss mot mer bærekraftig forbruk og produksjon.

Reiselivsbransjen har et enormt forbruk på mat, energi og ting. Det kan være klær og utstyr, det kan være papir og det kan være sjampo og såpe. Det å være en stor forbruker betyr også at vi er en viktig kunde for mange produsenter, og de vil nødig miste reiselivsaktørene som kunder.

Det er viktig at vi bruker vår makt som forbrukere til å stille krav til de som produserer varene vi forbruker. Hvordan er de produsert? Hva er de etiske retningslinjene? Er produktet skadelig for miljøet. Hvis vi velger bærekraftige produsenter så er det et statement.

Hvis flere kjøper bærekraftig, bidrar det kanskje til at andre produsenter også legger om til mer bærekraftig produksjon. Enhver reiselivsbedrift har økonomiske interesser i å identifisere de punktene i forsyningskjeden der små grep kan ha størst mulig innvirkning, gi mer effektive løsninger og økt livssyklus på produktene.

Vi må også sørge for å begrense forbruket vårt. Et viktig grep er å redusere matsvinn. Her finnes det altså en rekke grep som kan gjøres både på produsentnivå, men også hos oss når vi tar i mot gjester. Vi kan påvirke de som produserer, og vi kan kreve at de f.eks. minimerer emballasje.

Gode systemer for mat gir bedre sikkerhet, bedre ernæring og det reduserer fattigdom globalt. Mindre svinn reduserer også matvareprisene siden produsenten ikke trenger å kalkulere inn tapet.

Det som er enklest å komme i gang med er å redusere svinn der vi er. Vi kjenner praksisen med mindre fat på buffeter osv. Det finnes forresten muligheten for å kutte ut buffeter, nå som de har blitt begrenset av Covid. “Gratis” mat har kortere vei til søpla. Gode systemer hjelper oss å spare penger og vi får bedre kvalitet med mer næring.

Vi har også påvirkningskraft på hvilke menyer og råvarer vi bruker/tilbyr. Kortreist betyr mindre transport. Transport slipper ut klimagasser, men mye av maten ødelegges også på veien.

Hvis du trenger en kjapp huskeregel, så kan du tenke på de tre R’ene:

Reduce, Recycle, Reuse.

SDG 13 – stoppe klimaendringene

mÜl 13- bokmÜl.png
Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å stoppe klimaendringene?

Vi lykkes ikke i det hele tatt. Mengden klimagasser i atmosfæren øker raskt og klimaendringene skjer mye raskere enn vi tidligere har antatt. Hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det forrige. I årene som kommer vil oppvarmingen skje raskere og kraftigere jo lengre nord du kommer.

Den får aller størst effekt i Arktis på grunn av smeltende snø og is. Isen på Grønland, sjøisen i Arktis, snødekket på den nordlige halvkule og isen i Antarktis blir mindre og mindre. Også temperaturen i permafrosten har blitt høyere over hele verden.

Når isbreer smelter og temperaturen i havet øker, fører dette til at havet stiger raskere enn tidligere. Havet har også den egenskapen at det fanger Co2. Rundt 20% av CO2-utslippene blir lagret i havet i stedet for å slippes ut i atmosfæren, og derfor kan man si at havet bidrar til å forebygge temperaturøkning.

Dessverre fører dette også til at havet får lavere pH-verdi. Havet har blitt hele 26% surere og konsekvensen av surere hav er lavere evne til å fange CO2 og naturmangfoldet i havet blir svekket.

Det blir også mer ekstremvær og nedbørsmønstre endres på grunn av klimaendringer. Noen områder vil oppleve mindre nedbør, mens andre vil oppleve en økning i regn og snø. Vi kan forvente mer ekstremnedbør i Norden, mens på verdensbasis vil naturkatastrofer og ekstremvær skje stadig oftere.

Klimaet er i endring fordi det slippes ut mer drivhusgass i atmosfæren enn det som er naturlig. Våre vanligste energikilder er såkalte «fossile brensler», som kull, gass eller olje. I fossile brensler finnes stoffet karbon. Dette stoffet frigjøres og slippes ut i atmosfæren som CO2 når det forbrennes. CO2 inngår i et komplekst, globalt kretsløp, kalt karbonkretsløpet, der CO2 blir sluppet ut, og fanget opp av for eksempel hav, tundra og skog. 

Karbonkretsløpet har vanligvis vært i balanse, men når våre utslipp av drivhusgasser kommer i tillegg til de naturlige, blir det sluppet ut mer enn det naturen greier å fange opp, og drivhuseffekten forsterkes. Denne ubalansen bidrar til at mindre varme slipper ut gjennom atmosfæren. Dermed blir kloden varmere enn den ville ha vært uten gassen, og klimaet endrer seg.

For hver enkelt grad som planeten vår varmes opp vil det være 7% mer fuktighet i atmosfæren. For alle som kjenner vannets kretsløp betyr dette også at elver, hav og innsjøer har 7% mindre fuktighet, mens vi vil få 7% mere ekstremvær. Direkte effekter av dette er stormer, flom, alvorlig tørke, høyere risiko for brann og ekstrem varme, som igjen fører til f.eks. tap av dyreliv og avlinger.

Effektene av klimaendringene er synlige over hele verden. Omtrent alltid er det de fattige som rammes hardest. Mange land har levert sine nasjonale planer, men disse er langt fra omfattende nok. Vi trenger kraftigere lut og det er viktig å begrense økningen av gjennomsnittstemperaturen til 1,5 °C, som er beregnet å være vår mulighet til å slippe enda mer katastrofale konsekvenser i fremtiden.

Klimaendringene bryr seg ikke om landegrenser. Dette betyr at vi må finne globale løsninger på en rekke områder. I tillegg til å kutte i utslipp og fange og lagre CO2, må det satses mer på fornybar energi, nye industrielle systemer og endring i infrastruktur. I tillegg må vi investere i vern, i å tilpasse oss og begrense skadeomfanget. 

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 13 – Stoppe klimaendringene?

Opp mot 8% (!) av de globale klimagassutslippene kan relateres til reiseliv, og reiseliv kan dessverre aldri forsvares 100% fra et klimaperspektiv. Det er grunn til å tro at utslippene fra reiselivet vil fortsette å vokse, selv om Covid-19 har bremset det for en stakket stund. Verden puster. Utviklingen har helt siden 50-tallet vært økende etter hvert som reiser har blitt både rimeligere og mer tilgjengelige, og ikke minst ettersom nye folkerike markeder i Asia også har begynt å dra mer på ferie.

Halvparten av reiselivets utslipp kommer fra transport, hovedsaklig lufttransport, og den andre halvparten kommer blant annet fra overnatting og mat. Hver gang noen reiser frigjøres CO2 og andre klimagasser. For eksempel kan en reise med fly tur-retur Beijing-Oslo, første klasse, medføre utslipp på 8 tonn CO2. Dette er 4 ganger mer CO2 enn hva en gjennomsnittsperson i de fleste land i verden slipper ut i løpet av et år.

Selv om fly er den største årsaken til utslipp i reiselivet, og definitivt den mest utskjelte, så har vi en lang vei å gå på andre områder også. Mat, vareforbruk, overnatting, tog, båtturer, oppvarming og elektrisitet krever energi og medfører utslipp.

Matavfall har vi allerede omtalt, det er et enormt problem som er kraftig undervurdert klimamessig. Det er veldig bortkastet når man bruker energi på å produsere mat som ikke blir brukt, og mat som blir ødelagt på grunn av transport.

Ved å senke energiforbruket og gå over til fornybare energikilder, spesielt i transport- og overnattingssektoren, kan turisme bidra. Jo flere turoperatører som reduserer CO2-utslippene sine, jo mer kan vi redusere den globale oppvarmingen.

Derfor har vi i reiselivsbransjen en ledende rolle i bekjempelse av klimaendringer. Turisme bidrar til og påvirkes av klimaendringer og vi trenger ikke lete lenge for å finne eksempler på hvordan klimaendringer påvirker reiselivet. De siste årene har reiselivet blitt satt tilbake av orkaner, hetebølger, flommer og skogbranner, og sammenhengen mellom disse og klimaendringer er godt dokumenter.

Det er naturlig å tro at reisemønstret til kundene også vil endre seg i takt med endringene. Hvis det ikke er snø i alpene vil nok bare de spesielt interesserte dra dit om vinteren, og “syden” blir kanskje så varmt at destinasjoner lengre nord vil ta over.

Turister vil neppe reise etter ekstremvarme eller skogbranner, og stadig flere ønsker ikke bidra til denne utviklingen. For moderne konsumenter begynner bærekraft å bli et stadig viktigere aspekt når de velger hvem de handler fra. Derfor må også du bli flinkere. Du må for all del ikke grønnvaske din bedrift og late som du tar ansvar når du ikke gjør det, det vil fort straffe seg.

Når du har tatt et tydelig standpunkt og viser dette gjennom handlinger, vil over tid også merkevaren din styrkes.

Her er tre enkle steg for å identifisere og redusere utslippene dine :

Steg 1: Mål og identifiser karbonavtrykket ditt

Steg 2: Gjør tiltak for å minimere karbonavtrykket ditt

Steg 3: Kompenser ditt gjenværende karbonavtrykk

Karbonavtrykket ditt får du når du legger sammen all CO2 som du eller din bedrift står for. Som turoperatør har du ikke bare ansvar for dine egne utslipp, men du er indirekte ansvarlig for alle utslipp fra kundene dine. Å få innsikt i utslippene fra turer, aktiviteter og hvordan kundene reiser til deg, er avgjørende for å skape en faktisk endring i det totale karbonavtrykket ditt. Nå skal det sies at å måle hele karbonavtrykket til bedriften din på egen hånd er en enorm utfordring.

Heldigvis finnes en rekke karbonkalkulatorer som gjør denne oppgaven mye enklere.

Det kan du lese mer om her. Jeg har tidligere skrevet en mer utfyllende artikkel om hvordan du kan beregne og redusere dine karbonutslipp.

Når du har fått full oversikt, kan du gjøre tiltak.

De mest effektiv tiltakene for oss i reiselivet handler om å optimalisere transporten for de reisende, bruke tog, kollektiv transport o.l. Om kundene må fly, så er direktefly alltid bedre enn mellomlandinger. Det er bra å tilby aktiviteter med lite karbonutslipp som fotturer, sykling, kanopadling eller ridning. Selvsagt kan ikke alle tilby disse aktivitetene, men du kan bruke miljøvennlige underleverandører også til overnatting, og stille krav til hvilke underleverandører de bruker.

Oppfordre kundene til å unngå plast-, mat- og vannavfall og ta ansvar ved å selv velge riktig. Du kan også gjøre grep på kontoret for å redusere energibruk. Ta møter online, jobb hjemmefra eller oppfordre dine ansatte til å reise kollektivt. Reduser energi, bruk lokale og gjerne vegetariske råvarer til lunsjen. Sånne ting.

Ta små skritt. Vær gjennomsiktig. Involver ansatte, eiere, samarbeidspartnere og lokalbefolkning så mye som mulig. Kunden har ikke alltid rett, og de blir som regel enige når du forklarer dem hvorfor du velger bedre og mer miljøbevisste leverandører.

Reduser så mye som mulig, og kompenserer den gjenværende andelen.

Karbonutjevning eller klimakvoter lar deg balansere klimapåvirkningen ved å enten redusere CO2 og andre klimagassutslipp i andre deler av verden, eller gjennom investering i tiltak som fanger opp CO2. Når du har estimert hvor mye CO2 ditt selskap er ansvarlig for, er du klar til å faktisk veie opp for utslippene. Hvis ditt karbonavtrykk er 1 tonn CO2, må du minst utligne 1 tonn CO2. Det er ikke så veldig komplisert, og det koster heller ikke så mye.

Når du jevner ut utslippet ditt er det viktig å gå gjennom en organisasjon som er transparent, som vet hva de driver med og skaper varige effekter. Dobbeltsjekk at din tilbyder av karbonutjevning er godkjent av internasjonalt anerkjente standarder, for eksempel Gold Standard eller VCS. Dette betyr at prosjektene oppfyller strenge kriterier, og du kan være sikker på at de er legitime.

PS: Du kan på ingen måte kjøpe deg god samvittighet. Du må fortsatt jobbe aktivt for å redusere utslippene, det er den eneste måten å faktisk bremse den globale oppvarmingen. Kompensasjon må gå hånd i hånd med reduksjon.

Jeg har litt mer på hjertet angående dette.

Stadig flere argumenterer sterkt for at vi skal kutte ut å reise i det hele tatt, og i alle fall til fjerntliggende strøk. Jeg forstår argumentasjonen, og kan også langt på vei være enig. Vi har ikke mange år på å snu klimaendringene. Samtidig synes jeg det blir feil, og at det har alt for store konsekvenser for alt for mange mennesker.

Det er enkelt for oss privilegerte fra Skandinavia og den rike vesten. Vi klarer oss, men vi kan ikke bare kutte ut å reise til fattige land. Å ta bort turismen fra de landene som trenger det mest, kan bokstavelig talt kutte livslinjen. Jeg har jobbet med og blitt kjent med mange lokale operatører rundt i verden. Reiseliv er deres eneste håp. Vi må i så fall ha andre støtteordninger/industri på plass. Men å være avhengig av støtte er noe helt annet enn å jobbe for å skape et bedre liv for sin familie.

Skal vi ofre disse? Jeg klarer ikke det. Det er beboere i utviklingsland som slipper ut desidert minst, mens vi slipper ut desidert mest.

Ja, vi må reise mindre. Vi kan ikke fortsette med den veksten vi har hatt siden krigen. Vi må kutte så mye vi kan, vi må utvikle teknologi og energi som er renere, og vi må finne en bra balanse. Trenger vi de små turene og bedriftsreisene? Det innebærer mindre masseturisme, mer penger må legges igjen lokalt fra turistene. Transport må forandres, hotellene må ta i bruk ny teknologi. Det finnes allerede teknologi som mer eller mindre kan gjøre de fleste overnattingsstedene “klimanøytrale”.

Vi kan klare å endre dette, mens vi fortsatt reiser, om enn ikke på samme måte. Det er der kampen må tas.

SDG 14 – livet i havet

mÜl 14- bokmÜl.png
Bevare og bruke havet og de marine ressursene på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å bevare livet i havet?

Tja. Vi er ikke spesielt dyktige selv om havet er det viktigste vi har. Jorda fungerer ikke uten havet. Alt liv på jorden er helt avhengig av havet. Vannet, temperaturen, kjemien, strømningene og dyrelivet i havet driver de globale systemene som gjør det mulig for oss å leve på jorda. Mer enn halvpartene av oksygenet vi puster inn kommer fra havet. Havene utgjør 71% av jordas overflate, 97% av jordens vann, og 99% av boarealet for levende skapninger.

Likevel fortsetter vi å ødelegge havet på en måte som gjør at det snart ikke evner å beskytte oss som det skal. Vi må skjerpe oss. Milliarder av mennesker og dyr er helt avhengig av at vi beskytter havet. At vi gjør mye mer enn i dag. De bærekraftige grepene vi kan gjøre er for eksempel å hindre forsøpling og forgiftning av havet, vi må stoppe klimagassutslipp slik at vi ikke forsurer det, og vi må stanse overfiske og ødeleggelse av dyreliv og korallrev.

Vi må sørge for at alle lærer mer om havet og blir glade i det.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 14 – Livet i havet?

Først og fremst vil jeg dra frem vår unike mulighet til å bidra til at folk blir mer bevisst på havets betydning. Alle som bor i lille Norge med verdens tredje lengste kystlinje har et forhold til havet. Vi kan gi de besøkende gode opplevelser med og i havet. Vi kan gi våre gjester små drypp som på sikt kan gjøre dem mer bevisste. Veldig mange av jordas mennesker har ikke samme forhold til havet som oss. 

Det er mange måter å formidle på. Da vi drev aktivitetsfirma, pleide vi å ta med bedrifter på å rydde rakved som de skulle konkurrere i å bygge ting av. I går hadde vi med ungene på et cruise i Oslofjorden med Brim Explorer. Ombord var en dyktig marinbiolog som fortalte om livet i havet. Lidenskap og engasjement er smittsomt! Bare det å være på eller ved havet har stor effekt. Du forstår det du selv ser.

Det som har hatt mest effekt i det siste er faktisk visuell plast og søppel. De siste årene har folk virkelig begynt å engasjere seg i havet. Det er så mye forurensing nå at det har kommet inn i næringskjeden vår. Vi får bokstavlig talt i oss mikroplast og miljøgifter når vi spiser.

Og vi ser det med våre egne øyne hver gang vi går i strandkanten.

Alle skjønner at slik kan vi ikke holde på.

Jeg sier ikke at vi skal servere avfall, men vi skal definitivt ikke skjule problemene. Vi bør la folk forstå hva som skjer og vekke engasjementet. Vi må også være bevisste på våre egne utslipp. Turisme har også direkte negativ påvirkning på havet. Gjennom forsøpling, støy, ødeleggelse og fiske, og utslipp av klimagasser som forsurer havet.

Det er egentlig veldig enkelt å stoppe forsøplingen. Men alle må ta ansvar. Vi trenger ikke plastbestikk, sugerør og annen engangs-plast, og vi bør definitivt klare å ta med oss søpla tilbake og resirkulere det vi bruker. Vi må også hjelpe de reisende med å begrense sitt avfall. Vi må stille krav til industrien som leverer varene til oss.

Sjekk gjerne ut empower.eco, de bidrar til å rydde plast fra hav på en målbar og effektiv måte og har løsninger for bedrifter.

En engasjert marinbiolog forteller om havet og livet i Oslofjorden ombord i Brim Explorer.
En engasjert marinbiolog forteller om havet og livet i Oslofjorden ombord i Brim Explorer.

Fiske og høsting av havets ressurser er også problematisk. Derfor bør vi være svært nøye med å følge retningslinjer. Helst bør vi holde oss langt innenfor grensene og unngå fiske. Den beste turismen tapper ikke havets økosystem for ressurser. Her er det også viktig å følge nøye med på hvordan fisk og sjømat blir skaffet. Det er svært mange dårlige praksiser rundt omkring, og det siste vi ønsker er at våre tjenester skal ødelegge for livet i havet.

Av og til bygger vi ut store anlegg ved sjøen som går på bekostning av økosystemet. Her bør vi være bevisste og også stille krav til våre underleverandører. Vi må passe på å holde oss unna de sårbare områdene og ikke invadere naturlige habitat. For eksempel er det problematisk med cowboy-virksomheten vi av og til ser i forbindelse med hvalsafari. Støyende båter ligger helt oppe i flokkene for at turistene skal få best mulig fotomuligheter.

Jeg tviler på at det er det beste for hvalene.

Bærekraftig turisme som en kilde til finansiering, derimot, har en viktig rolle i bevaring av marine økosystemer og bærekraftsmål 14 omtaler turisme spesifikt.

SDG #14 “Conserve and sustainably use the oceans, seas and marine resources for sustainable development”

By 2030 increase the economic benefits of Small Island Developing States and Least Developed Countries from the sustainable use of marine resources, including through management of fisheries, aquaculture and tourism“.

Turisme henger sammen med hav på alle mulige måter. Enten det er fiske som en aktivitet eller for fisken vi spiser, båtliv, snorkling, dykking, reiser over havet, opphold på kysten er miljøet i havet av største betydning. Også for de som reiser på cruise, og når vi slipper ut klimagasser. Havet stiger ved global oppvarming, livet i havet dør og klimagasser forsurer vannet.

SDG 15 – livet på land

mÜl 15- bokmÜl.png
Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å bevare livet på land?

Det er like godt å være direkte. Vi mennesker ødelegger havet og vi fortsetter med å rasere økosystemet på land. 30% av jordas overflate er dekket av skog som gir ly og mat til 80% av alle landlevende dyre- plante og innsektsarter. Skogene gir oss luft, vann, mat og viktige medisiner. 1,6 milliarder mennesker er også direkte avhengig av skogen som sitt levebrød og bosted, blant disse er 70 millioner fra verdens urbefolkning.

Verdens flora består av 70 000 plantearter, det er i alle fall de vi vet om. Verdens fauna inkluderer fugler, pattedyr, fisk, krypdyr, insekter, krepsdyr, bløtdyr og så videre. Man anslår at det totale antallet av nåværende arter til et sted mellom fra 10 til 14 millioner arter. Da er omtrent 1,2 millioner av disse dokumenterte og over 86 prosent er ennå ikke beskrevet noe sted. Det kan faktisk være mange flere, for i mai 2016, rapporterte noen forskere at så mye som 1 milliard arter kan være til stede på jorden nå. Da er bare en promille av en prosent beskrevet.

Det er mange, og alle disse har en plass i økosystemet.

Raske miljøendringer forårsaker vanligvis masseutryddelser. Det pågår i skrivende stund. Mellom 2000 og 2015 har 20% av skogen på jorda blitt ødelagt. Det er høyst problematisk. En million (!!!) dyre- og plantearter er livstruet akkurat nå. Ødeleggelsen av biologisk mangfold er en av de største krisene verden står overfor.

Dette er så alvorlig at det krever umiddelbar og øyeblikkelig handling skal vi ha mulighet til å bevare mangfoldet og bevare økosystemene. Vi mennesker er like avhengige av livet på jorden som livet i havet. Planteverdenen står for 80% av livet på jorden og gir 80% av vårt kosthold (60% av energiinntaket vårt kommer fra 3 kornslag alene – ris, mais og hvete).

En rekke land har satt i gang tiltak for å bevare og sørge for en mer bærekraftig bruk av sine naturressurser. Problemet er at tiltakene ikke er store nok. Vi har ikke en planet B, som våre smarte ungdommer pleier å si.

Det er menneskehetens ødeleggelse av biologisk mangfold som skaper forutsetninger for at nye virus og sykdommer som Covid-19 kan oppstå og gi ringvirkninger langt utenfor skogene i både rike og fattige land.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 15 – Livet på land?

En av de største driverne for turisme er et ønske om å oppleve natur. Folk vil se naturlige landskap, uberørte skoger og dyreliv. Ren luft og rent vann. Derfor er det også i reiselivsnæringens interesse at man tar vare på denne naturen. En av de viktigste tingene vi kan gjøre er å la naturen være i fred.

Vi må være svært forsiktige med nedbygging av natur. Selv om industri og jordbruk er de største synderne når det kommer til å ødelegge naturen, så har reiselivet også sine miljøsvin på skogen. Skogsområder, fjelltopper, strandlinjer og holmer blir bygd ut av investorer med dollartegn i øynene. Spørsmålet er om de skyter seg selv i foten. Masseturismens storhetstid er heldigvis over, og man bør heller se på hvordan man kan spille på lag med naturen.

Det finnes mange prosjekter som ønsker å minimere sin påvirkning. Bærekraftig turisme kan bidra til å bevare biologisk mangfold, og generere inntekter som et alternativt levebrød for lokalsamfunnene. Reiselivsnæringen er derfor ofte en stor driver for bevaring av natur.

Rundt omkring i verden ødelegges skog og natur i et skremmende tempo. Spesielt gjelder dette tropiske skogområder, regnskog hvorr tusenvis av endemiske planter og dyr blir marginalisert og bostedene blir ødelagt. Dyrene blir borte. Kanskje for alltid.

Reiseliv bidrar til å berge natur og redde dyr. Hvis man kan tjene penger på reiseliv knyttet til ville dyr og uberørt natur, så kan det bety at noen dropper å bygge på et område eller at man bevarer større deler av området. For eksempel gjennom nasjonalparker og liknende. Hvilken verdi har løver for lokale de hvis det ikke kommer turister for å se på dem? Hvorfor skal småbarnsforeldre på Sumatra ha tiger luskende rundt nabolaget? Skal ikke vi kunne bygge vei fordi en ugle hekker i området?

Mange ser på dyrene som en pest og en plage. Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) vurderer statusen for arter i en rødliste. Artene på Rødlista er gruppert og rangert i ulike kategorier. Hver kategori sier noe om hvor høy risiko artene har for å dø ut, hvis de rådende forhold vedvarer (kritisk truede, truede og sårbare). Bare 98 500 arter har blitt vurdert og katalogisert av IUCNs rødliste, og 27 000 av disse risikerer utryddelse.

For å trekke parallellen til Norge, så finnes det jo flere som ikke evner å se verdien til rovdyrene våre. Vi har bare noen få igjen og de er viktige i økosystemet. Likevel er det mange som vil kvitte seg med både ulv, bjørn, gaupe og jerv.

Reiselivet bidrar til å bevare dyr, men bevaringsinnsatsen blir også hindret av krypskyting og handel med dyreliv, elefanter skytes for elfenben og liknende forbrytelser mot dyr skjer over hele verden. Siden 1999 er det rapportert om ulovlig handel med minst 7000 dyre- og plantearter i over 120 land.

Ofte er krypskyttere lokale mennesker i desperasjon, som setter seg i fare (både fra dyrene og fra ranger-patruljer) for å få en liten andel av salget. En alternativ og god inntekt fra turisme kan hjelpe. Det er selvfølgelig også en større og mer bærekraftig langsiktig inntektskilde enn engangs-krypskyting.

Så lenge ville dyr gir grobunn for turisme så har man også et ekstra incentiv for å bevare dem. Bevaring betyr også at lokalbefolkningen ikke bare ser dyrelivet som en økonomisk ressurs i dag, men som en langsiktig investering

Men det er en hårfin balanse før man går for langt. Hvor mye skal mennesker invadere dyrenes leveområder før det er for mye? Er det egentlig greit for gorillaene at det står en flokk mennesker og ser på hver gang du spiser? Er det greit at store båter drar opp til Arktis for å se på isbjørn, hvalross og hval? Hva er prisen naturen må betale?

Det gir selvsagt inntekter som bidrar til bevaring, men vi må alltid ha slikt i bakhodet. Vi husker isbjørnen på Svalbard som måtte bøte på livet fordi noen cruisepassasjerer kom for nære.

Noen ting er aldri greit. Trofejakt er en slik ting. Folk betaler gladelig for å drepe bjørner i Canada eller å skyte elefant, løve og vannbøffel i Afrika. Noen argumenterer med at kjøttet går som mat lokalt og at de bare skyter syke dyr. Dette er bullshit, i beste fall oppkonstruerte og tilpassede sannheter. Det gir inntekter, men dyr skal ikke skytes for at noen skal henge hodet på en vegg eller få et flott bilde med kadaveret?

Jakt som turisme er veldig omstridt generelt, og spør du om min subjektive mening så mener jeg at man ikke hjelper naturen ved å ta livet av ville dyr. Naturen regulerer seg best selv. Mange av disse trofeene er forresten oppdrettsdyr i innhengninger. Kjør heller på med fotojakt. Det er mye mer sympatisk og i alle fall bedre for dyrene.

Apropos foto så må vi mennesker avskaffe det å tilby selfier med løveunger eller neddopede voksne dyr som tiger eller bjørn. Det er noe av det aller grusomste vi driver med. Helt siden turistene begynte å ønske seg unike suvenirer fra sine utenlandsreiser, har profitt-jegere sett en mulighet til å cashe inn noen dineros ved å la turister ta bilde der de holder ville dyr. Elefantridning faller under samme dårlige kategori.

Det samme gjør det å tilby skilpadder, delfiner, dansende apekatter, krokodiller og slanger som underholdning. Det er en grunn til at vi ikke har dyr i sirkus lenger. Vi kan se på dyr fra god avstand, men vi hjelper ikke naturen ved å plage dem.

Det berømte viruset covid-19 har spredd seg til mennesker fordi grensene mellom ville dyr og mennesker har blitt strukket for langt. Og noen av dere har kanskje merket konsekvensene av det.

Det er sikkert fristende for alle som har lest Jorden rundt på 80 dager, men elefantene har det ikke bra. Sørg for at ditt selskap ikke bidrar til slikt.
Det er sikkert fristende for alle som har lest Jorden rundt på 80 dager, men elefantene har det ikke bra. Sørg for at ditt selskap ikke bidrar til slikt.

Vi må huske at uberørt natur kanskje er den beste råvaren vi som reiselivsbedrift har og vi er avhengig av naturen for i det hele tatt å kunne leve. Da må vi være forsiktig med å tukle for mye med. Da må vi se på hva vi selv gjør og hva våre underleverandører gjør.

Kan det tenkes at skog og myr fjernes for å lage matjord? Kan vi bruke andre alternativer? Mennesker har tatt over jorda på bekostning av ville dyr, 96 prosent av pattedyr er enten mennesker (36 prosent), eller husdyr (60 prosent, for det meste storfe og griser). Ville dyr utgjør dermed kun fire prosent av pattedyrene.

Derfor er det så viktig at vi bevarer de vi har igjen. Og derfor må vi huske sporløs ferdsel.

SDG 16 – fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner

mÜl 16- bokmÜl.png
Fremme fredelige og inkluderende samfunn for å sikre bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle, og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner?

Internasjonal fred og sikkerhet har alltid vært hovedoppgaven til FN. Derfor er det også naturlig å dedikere et bærekraftsmål til å skape et fredelig og inkluderende samfunn. Bærekraftig utvikling avhenger av fred. I 2018 levde 70 millioner mennesker som flyktninger. Det er det høyeste antallet som FN noen ganger har dokumentert. Utviklingen innenfor dette bærekraftsmålet går i feil retning.

En konflikt fører mye med seg. Folk mister tilgang til offentlige tjenester og de statlige institusjonene i et land er vanskelig å drive og opprettholde som normalt. Hvis rettsvesenet i et land ikke fungerer så mister også innbyggerne sin rettssikkerhet.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 16 – Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner?

Grunnlaget eller kjernen for turisme, er milliarder av møter mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Det betyr at sektoren kan fremme multikulturell toleranse og forståelse på tvers av religioner, og på den måten legge grunnlaget for mer fredelige samfunn og styrking av lokales kulturelle identiteter.

Grundervirksomhet og konsepter som baserer seg på turisme innebærer en stor del samarbeid på tvers av grenser og uavhengig av fysiske distanser. Men for at dette skal være bærekraftig kreves en stabil balanse i verden, uten vold og konflikter. Vi trenger en harmonisk verden.

Bærekraftig turisme er transparent og ærlig. Man kan se hvor pengene går og ikke minst hvordan situasjonen i en destinasjon er. En kvalitet ved turisme er at lokale får impulser fra verden, og at verden får et innblikk i hverdagslivet til de lokale.

Bærekraftig turisme “tar hensyn til de nåværende og fremtidige økonomiske, sosiale og miljømessige effektene, og imøtekommer behovene til besøkende, industrien, miljøet og verts-samfunnene” (UNWTO). Ansvarlig turisme, i følge Cape Town-erklæringen (Fabricius og Goodwin, 2002)), betyr “å lage bedre steder for mennesker å bo på og bedre steder for folk å besøke”.

Dette innebærer at vi må ha stabile destinasjoner. Ansvarlig turisme som legger igjen penger lokalt og inkluderer lokalsamfunnet vi besøker økonomisk, miljømessig og sosialt gjennom jobber, bevaring av natur og kulturell identitet, bidrar til å stabilisere en destinasjon. Den skaper verdier og stolthet lokalt.

En stabil region har mye lavere konfliktnivå og er tryggere for de som bor der og de som besøker. Masseturisme derimot, kan bidra til å øke konfliktnivået. Vi har mange eksempler på at turismen går sin gang i lukkede resorter i politisk ustabile områder. Det reiser mange turister på lukkede “trygge” områder i Myanmar, og folk reiser til land som har vært i konstant krig i en årrekke, slik som områder i Tyrkia og Thailand.

Når lokale ikke tas med i beslutninger eller blir involvert i utvikling og planlegging av en destinasjon, så er man allerede på feil vei. OG det har ofte store konsekvenser for lokalbefolkningen som kan miste rettigheter. Det kan være utbygginger som tar fra dem tilgang til strender, det kan være bygging av store cruisehavner som tar bort tilgangen til havna, eller utsikt. Det kan også være tilgang til vann og skoger, eller rett og slett utprising. At eiendommer blir så dyre at lokale presses ut av sine egne områder. Og vi har overturisme, som beskrevet tidligere.

Alt for ofte er makt og beslutninger tatt bort fra den lokale destinasjonen. Det kan være myndigheter og selskaper som prioriterer overskudd på bekostning av lokalbefolkningen og deres omgivelser. Vi har mange tilfeller av korrupsjon i planlegging og utvikling av infrastruktur og miljøstandarder, gjerne uten ansvarlig overvåking.

Vi trenger mer makt til de lokale og vi trenger noen paraplyorganisasjoner som tar ansvar.

For eksempel The International Institute For Peace Through Tourism (IIPT), en ideell organisasjon som er dedikert til å fremme og tilrettelegge for initiativer som bidrar til internasjonal forståelse og samarbeid, bedre miljø og bevaring av kulturarv. Gjennom slike initiativ vil de bidra til en fredelig og bærekraftig verden.

IIPT er basert på en visjon om at reiser og turisme, verdens største industri kan bli verdens første globale fredsindustri og basert på troen om at enhver turist potensielt er en “ambassadør for fred”.

Vi må huske at kontakt mellom lokale og turister er kjernen i det vi gjør, og vi må legge til rette for det.

SDG 17 – samarbeid for å nå målene

mÜl 17- bokmÜl.png
Styrke virkemidlene som trengs for å gjennomføre arbeidet, og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med samarbeid for å nå målene?

Tja. Egentlig så er det ikke så verst, men for å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Ingen kan klare dette alene. Alle må trekke i samme retning. Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling. Bærekraftsmålene skal fungere som en felles, global retning og med prioritert innsats de neste 15 årene.

Erfaring fra tusenårsmålene viser at denne typen målrettet innsats virker. Det avhenger av finansiering. I juli 2015 ble FNs medlemsland enige om en felles finansieringsplan for målene, på konferansen Financing for Development i Addis Ababa, Etiopia, noe som har bygd et bra fundament.

Nå må enda flere private komme på banen. Det går fortsatt litt for sakte. ESG investing, altså environmental, social and governance investing, er sannsynligvis det mest lønnsomme på lang sikt. Investorene må dreie over på det området.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 17 – Samarbeid for å nå målene?

Jeg skrev tidligere at reiseliv egentlig ikke er en bransje. Det er en kombinasjon av mange bransjer som samlet muliggjør det vi kaller reiseliv. Nettopp fordi reiselivet krysser bransjer, sektorer, fysiske og intellektuelle grenser, og krever samarbeid for å eksistere, har også reiselivet evnen til å styrke samarbeidet mellom det offentlige og det private.

Når private investerer i hotell og båter, så må det offentlige henge på og investere i infrastruktur og omkringliggende fasiliteter. Både lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter og organisasjoner er tuftet på samarbeid. Offentlig/privat partnerskap er faktisk et nødvendig og grunnleggende fundament for utvikling av turisme, og det er en økt bevissthet om turismens rolle i forhold til Agenda 2030.

Spesielt bærekraftig turisme involverer et samarbeid som setter vertssamfunnet først og hvor flere aktører jobber sammen for sosiale fordeler, miljøvern og gode opplevelser for gjesten. Å skape bærekraftig utvikling med positiv sosial, miljømessig og økonomisk bunnlinje kan ikke gjøres alene.

De 17 bærekraftsmålene kan ikke løses isolert – de henger sammen.

Et dagsaktuelt eksempel på et slikt samarbeid er hvordan EU prøver å samkjøre sine grenser i forhold til Covid-19. På et politisk nivå som EU og EØS jo er, skaper internasjonalt samarbeid mellom nasjonale myndigheter, offentlige institusjoner og regulerende organer prinsipper som igjen støtter de lokale beslutningene, gjennomføringene og evalueringene.

SDGene er ambisiøse mål som implementeres over hele verden. Da må alle interessenter fra privat og offentlig sektor bidra med sin ekspertise og sine spesialiteter som kan være hvordan økonomien flyter, hvordan kunnskap og ferdigheter økes og koble dette med politikk slik at alle har kjøreregler og standarder.

Reiselivsorganisasjoner som fokuserer på å markedsføre lokale destinasjoner har ofte også ansvaret for å administrere finansiering og levering av bærekraftstiltak sammen med lokale og nasjonale myndigheter.

Statsstøttede DMOs (Destination Marketing Organization) og private reiselivsbedrifter har et felles mål om markedsføring av destinasjoner, og ønsker begge at de skal være bedre steder å bo i og besøke. Da gir det mening å jobbe tett med hverandre i partnerskap.

På samme måte setter mange destinasjoner langsiktige masterplaner som skal implementere retningslinjer og overvåke fremdriften. Disse må integreres i et lands andre planer, sammenkoblet som de er med sikkerhet, infrastruktur, investeringer, transport, kulturminner, bevaring, lokalsamfunn og så videre. For eksempel vil turisme bli integrert i bevaringssplaner om å bidra til å bevare skjøre økosystemer.

Ganske ofte blir det avtalt forskjellige partnerskap for å styre forskjellige deler av en plan, for eksempel transporttilbydere, overnatting, incoming peratører eller guidefirma, etc. I bærekraftig turisme kreves det også strenge forvaltningsplaner. Da hentes ofte en objektiv tredjepart inn, f.eks for sertifisering med et satt rammeverk og uavhengig vurdering for bærekraft.

Reiselivet er en pådriver for samarbeid, og kanskje en av de sektorene som i størst grad er bygget på samarbeid. Det som skjer videre er opp til deg. Vil du ta opp ballen og stille krav til de du jobber med? Vil du oppfordre til samarbeid? Vil du lære mest mulig selv og bidra til at de du møter også blir flinkere?

Det er du og jeg som definerer vår felles fremtid. Vi må jaggu kaste oss rundt om den skal bli noe å sende videre.

Lesetips for bærekraftsnerder.

Avslutningsvis vil jeg komme med et bra lesetips for de som vil lære mer.

FNs verdens reiselivsorganisasjon (UNWTO) har publisert en to-binds rapport med tittelen “Tourism for Development”, som illustrerer den globale rekkevidden og den positive effekten av turisme på andre sektorer. Publikasjonen beskriver turisme som en drivkraft for bærekraftig utvikling, og forklarer at turisme gir økonomisk vekst, livskvalitet, miljøvern, mangfoldig kulturarv og verdensfred.

Publikasjonen tar sikte på å øke bevisstheten om turismens rolle i 2030, og den gir anbefalinger om hvordan turismen kan bidra til bærekraftig utvikling og SDG målene gjennom bærekraftig utvikling, og om behovet for å integrere bærekraft i reiselivspolitikk, forretningspraksis og turistatferd.

The end.

ps. Hadde jeg visst hvor lang artikkelen ble hadde jeg kanskje ikke satt i gang. Forhåpentligvis var den nyttig for de av dere som kom seg gjennom den.

Hvordan kan vi som driver med reiseliv beregne og redusere utslipp av klimagasser?

Reiseliv handler om å se verden, å bli inspirert av andre kulturer og naturopplevelser. Det store spørsmålet er hva slags verden vi ønsker og kommer til å se fremover. Menneskenes rovdrift på naturen har nådd et omfang som egentlig er umulig å ta innover seg og den verden vi kjenner blir forandret av det.

Samtidig som verdenssamfunnet og turistaktører er i knestående på grunn av et virus, ironisk nok overført til mennesker fra ville dyr, befinner verden seg også midt i tre enorme miljøkriser skapt av mennesker. Den første og mest prekære er klimaendringer og global oppvarming. Den andre er den enorme masseutryddelsen av biologisk mangfold, antallet ville dyr på jorden er halvert på 50 år. Den tredje krisen er mega-forurensning av land, luft og vann. Vi har for eksempel et hav fylt med søppel og mikroplast som blir endel av den marine matsyklusen og til slutt ender den opp i magen vår. Disse globale krisene mye større trusler for menneskeheten og planeten enn Covid-19, og de kan også få mye større konsekvenser for turisme.

Vi ønsker gjennom flere artikler å gå litt i dybden på utfordringer for verdenssamfunnet, hvordan det henger sammen med reiseliv, hvordan det påvirker oss som er reiselivsaktører og ikke minst hva vi kan bidra med.

I denne artikkelen vil jeg fokusere på klimaendringer. Opp mot 8% (!) av de globale klimagassutslippene kan relateres til reiseliv, og å drive med reiseliv kan dessverre aldri forsvares 100% fra et klimaperspektiv. Reiseliv har samtidig veldig mange andre positive effekter for samfunnet og hver ellevte person som har en jobb har den jobben på grunn av reiseliv. Reiseliv er viktig (og her kan du lese hvordan), men enda viktigere er det at vi i bransjen tar vårt ansvar på alvor og hjelper verdenssamfunnet å bli mer bærekraftig. FNs bærekraftsmål er en bra standard å rette seg etter.

Vi håper at disse artiklene og ikke minst våre kurs kan bidra til at flere blir litt flinkere. Hvis vi forstår avtrykket vi etterlater på kloden, kan vi også begynne å plassere føttene våre annerledes.

Twain.jpg

Først: Hva er egentlig greia med klimaendringer og global oppvarming

De aller fleste klimaforskerne i verden er enige om at klimaet på jorda er i ferd med å endre seg på grunn av menneskers klimagassutslipp. Men hva er egentlig klimaendringer og klimagassutslipp?

Først og fremst må vi skille mellom vær og klima. Når noen sier at de ikke tror på global oppvarming fordi det har vært en kald sommer så er det været de referer til. Været er det du ser ut av vinduet hver dag, mens klima er et gjennomsnitt av været over tid. Det går ikke an å se at klimaet endrer seg fra dag til dag. Man må måle endringer over år og tiår.

Vi vet at klimaet på jorda har endret seg de siste hundreårene fordi det er gjort regelmessige målinger av for eksempel temperatur, ismengde, nedbør og pH-verdi i havet. Vi vet også at endringene vil fortsette i årene som kommer.


Dette er noen av observasjonene forskere har gjort:

Global oppvarming. Gjennomsnittstemperaturen på jorda er høyere nå enn den har vært før. Hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det forrige. I årene som kommer vil oppvarmingen bli raskere og kraftigere jo lengre nord du kommer. Den får aller størst effekt i Arktis på grunn av smeltende snø og is.

Havet stiger og blir samtidig surere. Når isbreer smelter og temperaturen i havet øker, fører dette til at havet stiger raskere enn tidligere. Havet har også den egenskapen at det fanger Co2. Rundt 20% av CO2 utslippene blir lagret i havet i stedet for å slippes ut i atmosfæren, og derfor kan man si at havet bidrar til å forebygge temperaturøkning. Dessverre fører dette også til at havet får lavere pH-verdi. Havet har blitt hele 26% surere og konsekvensen av surere hav er lavere evne til å fange CO2 og naturmangfoldet i havet blir svekket. Du kan nok tenke deg hvor tragisk dette er for land som Maldivene eller i Danmark og Norge for den saks skyld.

I løpet av de siste 20 årene har isbreer over hele verden minket i størrelse. Isen på Grønland, sjøisen i Arktis, snødekket på nordlige halvkule og isen i Antarktis blir mindre og mindre. Også temperaturen i permafrosten har blitt høyere over hele verden.

Det blir mer ekstremvær og nedbørsmønstre endres på grunn av klimaendringer. Noen områder vil oppleve mindre nedbør, mens andre vil oppleve en økning i regn og snø. Vi kan forvente mer ekstremnedbør i Norden, mens på verdensbasis vil naturkatastrofer og ekstremvær komme stadig oftere.

Forskere fester ozon-sonde til en ballong
Forskere fester ozon-sonde til en ballong

Hvordan bidrar dette til at klimaet endrer seg?

Rundt jorda har vi som kjent et luftlag, atmosfæren. Dette luftlaget beskytter oss mot stråling, partikler fra verdensrommet og det bidrar til at kloden vår har en levelig temperatur. Drivhuseffekten er atmosfærens evne til å slippe gjennom sollys og holde på varmen, uten denne hadde gjennomsnittstemperaturen vært rundt 18 grader. Drivhuseffekten blir regulert av såkalte drivhusgasser. Vanndamp, Karbondioksid, Ozon, Lystgass, Metan og klorfluorkarboner.

Klimaet er i endring fordi det slippes ut mer drivhusgass i atmosfæren enn det som er naturlig. De økte utslippene av klimagasser skyldes oss mennesker. Våre vanligste energikilder er såkalte «fossile brensler», som kull, gass eller olje. I fossile brensler finnes stoffet karbon. Dette stoffet frigjøres og slippes ut i atmosfæren som CO2 når det forbrennes.

CO2 inngår i et komplekst, globalt kretsløp, kalt karbonkretsløpet, der CO2 blir sluppet ut, og fanget opp av for eksempel hav, tundra og skog. Det naturlige karbonkretsløpet er i balanse. Problemet oppstår når menneskers utslipp av drivhusgasser kommer i tillegg til de naturlige utslippene.  Da blir det sluppet ut mer enn det naturen greier å fange opp, og drivhuseffekten forsterkes.

Ubalansen mellom frigivelse ved forbrenning på den ene siden og opptak i havet og i jordoverflatens biosfære, er altså årsaken til netto-økningen av CO2 i atmosfæren. Det blir sluppet ut mer enn naturen greier å fange opp. Denne ubalansen bidrar til at mindre varme slipper ut gjennom atmosfæren. Dermed blir kloden varmere enn den ville ha vært uten gassen, og klimaet endrer seg.

For hver enkelt grad som planeten vår varmes opp vil det være 7% mer fuktighet i atmosfæren. For alle som kjenner vannets kretsløp betyr dette også at elver, hav og innsjøer har 7% mindre fuktighet, mens vi vil få 7% mere ekstremvær. Direkte effekter av dette er stormer, flom, alvorlige tørke, høyere risiko for brann og ekstrem varme som igjen fører til tap av dyreliv og avlinger for eksempel.

Bærekraft?
Bærekraft?

Hvordan kan vi stoppe klimaendringene?

Verdens fremste forskere er enige om at klimaendringene vil bli umulige å kontrollere hvis temperaturen i år 2100 er mer enn 2 grader varmere enn den var i 1850. Derfor har de i de internasjonale klimaforhandlingene blitt enige om å begrense temperaturstigningen mellom 1850 og 2100 til 2 grader. Dette kalles også togradersmålet. I Parisavtalen, der man satt opp bærekraftsmålene, står det at verdens land skal forsøke å begrense temperaturstigningen enda mer, til 1,5 grader.

Å stanse klimaendringene kan bare gjøres ved å slippe ut mye mindre klimagasser enn vi gjør i dag. I tillegg til reduksjon av utslipp må vi også finne gode måter å fjerne CO2 fra atmosfæren. Dette kalles karbonfangst, eller karbonlagring. Menneskeheten har god oversikt over hvor mye klimagass som allerede er sluppet ut i atmosfæren, og hvor mye som kan slippes ut før temperaturen vil stige med mer enn to grader. Det betyr at vi vet hvor mye klimagass verden til sammen har igjen på det såkalte «karbonbudsjettet».

Det er mulig å nå togradersmålet om alle verdens land bretter opp ermene og reduserer sine utslipp med en gang. Det er derfor klimaendringene regnes som den mest prekære miljøkrisen. Vi må handle umiddelbart. Det innebærer i aller høyeste grad oss som driver med reiseliv.

Vi i reiselivsbransjen er nemlig noen av de verste klimaverstingene. La oss se litt på hvorfor.

And the winner is
And the winner is

Reiselivets karbonavtrykk

Reiselivsnæringen er ansvarlig for rundt 5-8% av de globale utslippene. Halvparten av denne andelen kommer fra transport, hovedsakelig lufttransport, og den andre halvparten kommer blant annet fra overnatting og mat. Det er grunn til å tro at utslippene fra reiselivet vil fortsette å vokse, selv om Covid-19 har bremset det for en stund. Utviklingen har helt siden 50-tallet vært økende etter hvert som reiser har blitt både rimeligere og mer tilgjengelige og ikke minst som nye folkerike markeder, som Asia har vokst.

Hver eneste gang noen reiser frigjøres CO2 og andre klimagasser. Den viktigste reisemåten er ved å fly. Fly avgir drivhusgasser, først og fremst karbondioksid, fra å brenne drivstoff. Hver passasjers utslipp varierer fra flyvning til flyvning og påvirkes av faktorer som distanse, flytype og hvilken klasse man flyr på. For eksempel kan en reise med fly tur-retur Beijing-Oslo, første klasse, medfører utslipp på 8 tonn CO2. Dette er 4 ganger mer CO2 enn hva en gjennomsnitts-person i de fleste land i verden slipper ut i løpet av et helt år.

Et ting som overrasker mange når det gjelder flyreiser er at det er lavest utslipp per passasjer hos lavprisselskaper. Men jo mer man tenker på det, jo mer fornuftig virker det. De skal spare på alt og har gjerne fullere fly, lavere vekt o.l. Kontrasten til første klasse og enda verre, privatfly, er enorm. Det er altså ikke slik at høyere pris bør gi bedre samvittighet. Det er likevel slik at fly generelt er for lavt priset og miljøavgift på flyvninger er et godt grep for å regulere trafikken. På den måten vil høyere pris hjelpe på.

Selv om fly er den største årsaken til utslipp i reiselivet så har vi en lang vei å gå på andre områder også. Mat, overnatting, tog, båtturer, oppvarming og elektrisitet krever energi og medfører utslipp. Matavfall er f.eks. et enormt problem som er kraftig undervurdert klimamessig, og det er veldig bortkastet når man bruker energi på å produsere mat som ikke blir brukt.

På grunn av Covid-19 har verden som kjent en luftepause akkurat nå. Forhåpentligvis vil dette brukes som en katalysator for endring fremover. Jeg har likevel mine tvil siden de fleste strør om seg med flotte ord og vasker skipene og flyene med grønnmaling*, mens handlingene tilsier noe annet. Grønnvasking er misledende markedsføring der et produkt eller en virksomhet fremstilles som bedre enn den faktisk er i forhold til innvirkning på klima, natur og mennesker. Les litt om det her på grønnvaskingsplakaten.

Nok om det foreløpig.


Alle vet at det er viktig å redusere utslippene i turismen for å forhindre at jorden varmes opp. I følge parisavtalen har vi mindre enn 12 år på å gjøre en forskjell. Klimaendringer er også en av de største truslene mot stedene vi besøker. Ironisk nok er turisme ikke bare en bidragsyter til global oppvarming – turisme er også et offer for klimaendringene.

Både lokalsamfunn, naturressurser og reiselivsnæringen rammes av det som skjer

Cruisenæringen er kjent for grønnvasking - altså å fremstille seg selv som mer miljøvennlig enn den egentlig er.
Cruisenæringen er kjent for grønnvasking – altså å fremstille seg selv som mer miljøvennlig enn den egentlig er.

Konsekvenser for reiselivsnæringen

Som vi har kunnet se de siste årene, har de direkte virkningene av å varme opp planeten alvorlige konsekvenser for hele verden, men også konkrete konsekvenser for reiselivsnæringen. I fremtiden vil dette som sagt ha mye større innvirkning enn den fartsdumpen som vi kaller Covid-19 eller Corona-viruset, men vi ser jo allerede tydelig i praksis hvordan reiselivet påvirkes. Her er noen helt konkrete eksempler fra 2019:

Flom i Venezia

Venezia, også kjent som Italias Kristiansund, ble rammet av en av de alvorligste flommene i italiensk historie. Turistene som vasset med vann til knærne gjennom Markusplassen ble oversvømt hele 60 ganger. Flere stormer, stigende elver, tyngre nedbør gjør at Venezia sakte synker i havet.

Skogbrannene i Australia

I løpet av knappe seks måneder i slutten av fjoråret opplevde Australia en av de verste bushfire-sesongene gjennom tidene pga ekstrem tørke og skyhøye temperaturer. 10 millioner hektar endte opp som aske. Dyr og vegetasjon gikk tapt. Slike branner er en del av syklusen i Australia, men forskere advarer om at de kommer både kraftigere og mer hyppig med et varmere klima.

Hyppigere orkaner i Karibia.

Når havet blir varmere får vi flere orkaner, men høyt fuktighetsnivå i atmosfæren bremser dem også, noe som gjør at de treffer hardere enn noensinne. Folk dør, boliger og infrastruktur ødelegges. De karibiske øyene er også verdens mest turistavfengige destinasjoner. Mange av øyene kunne ikke ta i mot turister i lange perioder under gjenoppbyggingen fra orkanene.

Hetebølger i Europa

Sommeren 2019 opplevde Europa to ekstreme hetebølger med temperaturer som steg over 40 grader. Varme dager blir stadig varmere, og de kommer oftere. Hvor ofte ser vi ikke temperatur rekorder nå til dags? Her i landet er det også gjeldende om vinteren, noe som viser en tydelig temperaturøkning. Temperaturstigningen påvirker reisende. Ekstrem varme kan muligens være positivt for Norge som sommerdestinasjon, men i vårt store naboland syden risikerer man heteslag og dehydrering. Altså ikke positivt. Turoperatører må tilpasse seg en ny hverdag og justere rutene sine.

Varme vintere

Jeg er usikker på om vinter-destinasjonene i dalstrøka på Østlandet ønsker seg flere snøfattige vintere? Bare det at vi har så dårligere vintere at noen i det hele tatt har tenkt tanken på å lage en innendørs skihall i Norge får det til å grøsse nedover ryggen på meg. Skal skinasjonen Norge bli noe man leser om i arkivene, eller i beste fall være forbeholdt alpinisme i Nord og på Vestlandet? Nå som en notorisk toppturentusiast fra nordvestlandet bosatt på Østlandet (meg) endelig har kjøpt langrennski. Det vil selvsagt variere fra år til år, men klima er altså fortsatt ikke vær, og det er en kjensgjerning at vinteren har blitt kortere. Pengemaskinene i Alpene bør i alle fall se seg om etter andre måter å få inntekter. Helårsprodukter.

Reiseinfluenser/blogger foran skogbrann i Australia. Oh, the irony. (foto Leio McLaren)
Reiseinfluenser/blogger foran skogbrann i Australia. Oh, the irony. (foto Leio McLaren)

På tide å ta ansvar

Dette var noen få konkrete eksempler på hvordan klimaendringer har direkte innflytelse på reiselivsnæringen.

Som reiselivsaktører må vi derfor bidra til å stoppe, eller i det minste begrense utslippene våre og dermed bidra til å holde destinasjoner trygge og sunne for lokale og reisende. Alle som driver med reiseliv slipper direkte og indirekte ut en betydelig andel av CO2. Jo flere turoperatører som reduserer CO2-utslippene sine, jo mer kan vi faktisk redusere den globale oppvarmingen. Om ikke vårt felles ansvar er nok motivasjon så kanskje du motiveres av frykten for å miste jobb og inntekt. I tillegg bør det nevnes at for moderne konsumenter begynner bærekraft å bli et stadig viktigere aspekt når de velger hvem de handler fra.

Hold deg oppdatert på forskning, og hvordan selskapets virksomhet kan ha innvirkning på det som skjer. Tiltakene du gjør må baseres på vitenskap, og måles for å ha virkning. For å bli bedre må du først få oversikt og å måle karbonavtrykket ditt er en bra start. Det får du når du legger sammen all CO2 som du eller din bedrift står for. Du kan og bør minimere dette når du selv reiser og når du planlegger for andre. Det beste er å unngå fly, men om man må så er direkte-flyvninger bedre enn mellomlandinger.

Uansett hvor bærekraftige reisevanene dine er, vil det alltid være noen utslipp som ganske enkelt er uunngåelige.

Noen fordeler med å redusere fotavtrykket ditt er:

  • Du bidrar til å begrense klimaendringene ved å bremse effektene
  • Du gjør selskapet ditt klar for en fremtid med mindre CO2
  • Du reduser driftskostnadene ved å redusere utgifter til transport, energi og avfall
  • Du utvikler merkevarens anerkjennelse og troverdighet
  • Du tiltrekker en ny generasjonen reisende som ønsker å gjøre en forskjell
  • Du tiltrekker deg nye samarbeidspartnere
  • Du føler deg bedre!

Når du er klar over karbonavtrykket ditt, kan du sette deg mål og handle derfra. Som turoperatør har du ikke bare utslipp på kontoret og fra forretningsreiser, men du er indirekte ansvarlig for alle utslipp fra reisende kunder. Å få innsikt i utslippene fra turer, aktiviteter og transport av produktene du selger er avgjørende for å gjøre en faktisk endring i det totale karbonavtrykket ditt.

Her er tre enkle steg å forholde seg til:

Steg 1: Mål og identifiser karbonavtrykket ditt

Steg 2: Gjør tiltak for å minimere karbonavtrykket ditt

Steg 3: Kompenser ditt gjenværende karbonavtrykk

Det første du må gjøre er å få oversikt
Det første du må gjøre er å få oversikt

Steg 1 Måling og identifisering av karbonavtrykket ditt

Det finnes en rekke gode kalkulatorer som hjelper deg, jeg vil bare forklare noen begreper først.

Kort sagt er karbonavtrykket ditt en beregning av alle klimagasser som frigjøres på grunn av din virksomhet. Alle aktivitetene du gjennomfører, direkte eller indirekte, slipper CO2 ut i atmosfæren vår. Bare når du har innsikt i utslippene dine og klarer å identifisere de største kildene, vil du kunne senke karbonavtrykket ditt og gjøre en varig endring i virksomheten din.

CO2e, eller karbondioksidekvivalent, er en standardmåleenhet for karbonavtrykk. Enkelte drivhusgasser har sterkere oppvarmingspotensiale enn CO2. Derfor omregnes utslippet av disse drivhusgassene til CO2-ekvivalenter som er en felles målestokk for hvor stor påvirkning en gitt mengde drivhusgass har på den globale oppvarmingen. Som et eksempel vil det være 25 ganger verre å slippe ut en kg med metan, som er gassen storfe raper mest, enn en kg med CO2, som slippes ut av f.eks fra biler. Slipper du ut en kg med metan tilsvarer det altså 25 kg CO2e. 

Som nevnt tidligere er du som turoperatør indirekte ansvarlig for utslippene fra turene du selger, og det finnes ulike typer av utslipp. For å måle karbonavtrykket ditt, er det viktig å kjenne til de forskjellige utslippene. Du kan identifisere i hvilket omfang de er relevante for virksomheten din, og måle deretter.

Type 1: Direkte utslipp

Direkte utslipp slippes ut på stedet eller av firmakjøretøyer. Disse utslippene er bare relevante hvis du eier firmakjøretøyer, ellers blir det sett på som indirekte utslipp (type 3).

Type 2: Elektrisitetsutslipp

Dette er det klart enkleste omfanget å måle, da det fokuserer på utslippene fra oppvarming og kjøling, belysning og elektrisk bruk. Ved å se på strøm-, gass- og vannregninger kan du enkelt finne utslippene dine.

Type 3: Indirekte utslipp

Dette omfanget måler alle indirekte utslipp fra andre kilder som forretningsreiser og ansatte, papir, avfall, men også utslippene fra turene og aktivitetene du tilbyr.

Verktøy for å måle karbonavtrykket ditt

Å måle hele karbonavtrykket til bedriften din på egen hånd er en enorm utfordring. Heldigvis er karbonkalkulatorer utviklet for å gjøre denne oppgaven mye enklere.

Her er noen:

https://www.ducky.eco
https://klimatsmartsemester.se
https://www.carbonfootprint.com/calculator.aspx


En 100% nøyaktig utregning er kompleks, kanskje umulig, derfor er det best å holde ting enkelt og beregne på aktivitetene som utgjør den største delen av utslippene dine. Legg til litt ekstra på toppen for å være sikker etterpå.

Steg 2: Gjør tiltak for å minimere karbonavtrykket ditt

Når du har oversikt over ditt eget karbonavtrykk, kan du også identifisere de konkrete områdene som har størst innvirkning. For å strukturere denne prosessen kan du utvikle en karbonreduksjonsplan. Det har ikke noe å si om du har en kort, mellomlang eller langsiktig plan så lenge du har et tydelig fokus.

Under har jeg beskrevet en typisk steg-for-steg tilnærming du kan bruke:

1. Gå gjennom karbonavtrykket ditt og reflekter over klimamålsmålene

Når du har fått innsikt i ditt eget karbonavtrykk, kan du sammenligne dette med bransjegjennomsnitt. Hvordan gjør du det sammenligningnet med andre? Hva gjør andre turoperatører for å nå sine mål? Bruk for eksempel FNs bærekraftsmålsom inspirasjon.

Og ikke minst, tenk på hvordan du kan bli best i klassen. Det hjelper jo også bedriften din.

2. Velg fokusområder

Når du skal identifisere fokusområdet ditt er det lurt å se etter hva som gir best effekt. Hvor kan du redusere mest utslipp og hvor kan du spare mest penger? Tenk også på relevans. Trenger du for eksempel å oppgradere utstyret i år? Kan du løse flere problemer samtidig? Kan initiativene du gjør samtidig forbedre gjeste-opplevelsen eller tilfredshet hos dine ansatte?

Kombiner gjerne generelle klimamål og bransje-gjennomsnitt fra forrige punkt med dine fokusområder.

3. Sett mål

Definer hvor og hvordan du vil redusere utslippene i din egen organisasjon. Du kan for eksempel dele målene dine i direkte utslipp (kontor, utstyr, forretningsreiser) og indirekte (kundenes turer og utslipp).

Absolutte mål tar sikte på å redusere CO2-utslipp med en bestemt mengde. Eksempel: Redusere de totale utslippene med 25% innen 2025.

Intensitetsmål setter mål i forhold til økonomisk vekst. Eksempel: Redusere fotavtrykk per bestilt tur med 10% innen 2025.

4. Vurder å publisere målene dine offentlig

Ved å publisere dine mål og beskrive for verden hvordan du vil redusere utslippene, viser du et godt eksempel for resten av bransjen og kunder. Det er et sterkt signal om at du mener alvor med å redusere den globale oppvarmingen og gjøre din del. Så lenge du jobber hardt for å nå disse målene så er det ikke grønnvasking.

5. Lag en implementeringsplan og eventuelt et grønt team

Å redusere CO2-utslippene dine er en omfattende jobb og for større organisasjoner er det ofte ikke tilstrekkelig å utvikle en plan for å redusere fotavtrykket ditt. I tillegg til en plan for implementering kan du sette opp et grønt team som vil være ansvarlig for å realisere planen. Et grønt team med engasjerte ansatte vil utgjøre en stor forskjell. Alt er bedre når man er flere.

Selv om du er unik og det finnes mange typer reiselivsaktører, vil det være overlapping av fokusområder når du reduserer CO2-utslipp. Generelt er det viktig å prioritere lave utslipp. Åpenhet er viktig for å nå dine mål. Arbeid sammen med dine ansatte, eiere og kunder for å implementere endringene og finne nye muligheter.

Her er noen kjappe tips som du helt konkret kan gjøre for å redusere dine utslipp

  • Oppfordre ansatte til å reise med sykkel eller kollektivt, alternativt samkjøring
  • Legge til rette for å jobbe hjemmefra og online møter
  • Reduser bruken av engangsartikler
  • Gjør en vurdering for å identifisere muligheter for å redusere vann og energi
  • Kjøp lokale og vegetariske alternativer til lunsj
  • Redusere indirekte utslipp under turer
  • Bestill direktefly for kundene dine
  • Unngå innenlandsflyvninger der det er mulig
  • Inkluder alternativer for offentlig transport som busser eller tog
  • Fokuser på aktiviteter med lite karbon som fotturer, sykling, kanopadling, ridning
  • Bestill miljøvennlige overnattingssteder
  • Oppfordre kundene til å unngå plast-, mat- og vannavfall

Steg 3: Kompenser ditt gjenværende karbonavtrykk

Du har sikkert hørt om det å være karbon-nøytral. Når du kjøper ting så kan du ofte velge et klimanøytralt alternativ. Du kan også kjøpe deg bedre samvittighet ved å jevne ut dine totale utslipp, for eksempel gjennom det norske firmaet Chooose. Når band som Coldplay eller Pink Floyd gir ut såkalte karbon-nøytrale album eller reise-selskaper hevder å være karbon-nøytrale, så er det ikke opplagt for alle hva det egentlig betyr.

Så hvordan fungerer egentlig karbonutjevning?

Selv om det kan høres sammensatt og overveldende ut, er karbonutjevning egentlig ganske enkelt. Karbonutjevning lar deg balansere klimapåvirkningen ved å enten redusere CO2 og andre klimagassutslipp i andre deler av verden eller gjennom investering i tiltak som fanger opp CO2. Karbonutjevning lar deg dempe klimaeffekten av flyreisene og andre reiseutslipp, samtidig som du gir tilbake til naturen og lokalsamfunnene.

Når du har estimert hvor mye CO2 du var ansvarlig for, er du klar til å faktisk oppveie utslippene. Hvis ditt karbonavtrykk er 1 tonn CO2, må du minst utligne 1 tonn CO2 for. Ikke så komplisert egentlig. Når du kjøper karbonforskyvninger, gir du ganske enkelt et økonomisk bidrag som vil bli investert i prosjekter for reduksjon av karbon. Noen turoperatører har til og med høyere ambisjoner og går utover å oppnå netto null karbonutslipp. De vet at utregning ikke er nøyaktig og kanskje de kjøper dobbel kvote. De kompenserer da for sitt karbonavtrykk dobbelt og skaper dermed miljømessige fordeler ved å fjerne mer CO2 fra atmosfæren. Dette kalles karbonnegativt og klimapositivt. Ikke bare sin egen andel av fotavtrykket, men tar ansvar for miljøet og bremser den globale oppvarmingen ved å fjerne mer.

En viktig ting kan dere merke dere: Klimapositiv må ikke forveksles med karbonpositiv, der det produseres mer fornybar energi enn nødvendig, som deretter føres tilbake til nettet.

Hva koster CO2-kompensasjon

Fram til det øyeblikket vi når en null-karbon reiselivsnæring, er den mest kostnadseffektive, effektive og raskeste løsningen å kjøpe kreditter og å investere i prosjekter som reduserer karbonutslippene våre. Det er ekstremt vanskelig å sette en nøyaktig pris på alle skadene forårsaket av klimaendringer. Det er ingen enighet om hvor mye det koster å kompensere ett tonn CO2. Dermed tar de fleste sertifiseringsordninger forskjellige priser for kompensasjonen, noe som ofte er et forvirrende.

Det er to hovedårsaker til de forskjellige prisene mellom ordningene:

  1. Det er flere måter å estimere påvirkningen på klimaet. For eksempel vil forskjellige beregninger vise forskjellige effekter for å ta en flytur da meninger er delte om hvordan det virkelig påvirker den globale oppvarmingen.
  2. Ikke alle kompensasjonsordninger investerer i de samme prosjektene, og noen er dyrere enn andre. Spesielt de prosjektene som ikke bare er der for CO2-påvirkning, men også har som mål å skape en bedre fremtid for alle, er dyrere.

Bransjen er full av billige måter å kompensere utslipp på, og det er ganske enkelt også. Miljøøkonomer anslår at for at vi skal være i tråd med Parisavtalens målsettinger, trenger vi en pris mellom € 35 og € 65 per tonn CO2 for å nå vårt mål. I realiteten er prisen lavere og bestemmes av tilbud og etterspørsel fra markedet. For eksempel, hvis du ønsker å oppveie en flytur fra San Francisco til Paris, trenger du normalt bare å betale et bidrag mellom 15 og 20 dollar. Det er jammen ikke mye.

world3.jpg

Valg av leverandør

For å komme i gang må du velge en karbonforskyvningsleverandør.Det finnes en rekke organisasjoner som tilbyr karbonutjevning, men det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilken. Du gjør jo ikke dette bare for syns skyld, og vil jo gjerne at dine tiltak har best mulig effekt, ikke sant? Når du utjevner karbonregnskapet ditt er det derfor viktig å gå gjennom en organisasjon som er transparent, som vet hva de driver med og skaper varige effekter.

For å hjelpe deg med å navigere i alle alternativene som finnes der ute, har vi satt sammen en liste over ting du må se etter når du velger en leverandør av CO2-offset. Hvis du følger disse tipsene, så kan du også være trygg på at bidraget ditt gjør en virkelig forskjell og at du ikke blir lurt.

  • Er prosjektet verifisert og validert av en seriøs tredjepart? Alle prosjekter skal være akkreditert av internasjonalt anerkjente standarder, for eksempel Gold Standard eller VCS. Dette betyr at prosjektene oppfyller strenge kriterier, og du kan være sikker på at de er legitime. Gold Standard har mer enn 80 NGOer i ryggen and 1400+ sertifiserte prosjekter i over 80 land som skaper verdier for milliarder av dollar i klima og utviklingsprosjekter i hele verden. VCS programmet(Verified Carbon Standard) er verdens mest brukte frivillige utslippsreduksjons-standard. Nesten 1.600 sertifiserte VCS-prosjekter har samlet redusert eller fjernet mer enn 450 millioner tonn karbon og andre klimagassutslipp fra atmosfæren.
  • Hvilken type prosjekter tilbyr leverandøren? Styr unna organisasjoner som utelukkende markedsfører treplantingsprosjekter. Det er vanskelig å bevise varigheten av disse nyplantede trærne, og de gjør lite for å endre vår avhengighet av fossile brensler. Skogbruksprosjekter kan være veldig effektive siden trær binder opp CO2, men sørg for at de gjør mer enn planting av trær, slik som å beskytte eksisterende skog og biologisk mangfold, samt gi andre samfunnsfordeler. Noen andre typer effektive forskyvningsprosjekter inkluderer vindparker, som forsåvidt også kan være kontroversielle ved å beslaglegge arealer, men som bidrar til å redusere mengden ikke-fornybar energi som trengs fra det nasjonale nettet. Vannfilter-programmer i den tredje verden reduserer karbonet som produseres ved å kutte ned og brenne ved til å koke vann. Det finnes mange flere. NB: Prosjektene deres må være målbare
  • Forsikre deg om at alle prosjektene deres gir ‘addisjonalitet’. Additionalitet er et definerende konsept for karbonforskyvningsprosjekter. For å kvalifisere som et ekte karbonforskyvning, må reduksjonene oppnådd av et prosjekt være “i tillegg” til hva som ville skjedd hvis prosjektet ikke hadde blitt utført (for eksempel videreført som forretningsmessig som vanlig). For eksempel, hvis et prosjekt er levedyktig i seg selv, for eksempel gjennom salg av elektrisitet, eller på grunn av statlig finansiering, regulering eller annen politikk, kan det ikke brukes som et offset-prosjekt, slik det ville vært gjennomført uavhengig av sikret investering gjennom karbonmarkeder. Addisjonskonseptet er viktig, da bare karbonkreditter fra prosjekter som er “tillegg til” det forretningsmessige scenariet, representerer en netto miljøgevinst. Uten kravet om “tillegg” er det ingen garanti for at utslippsreduserende aktiviteter vil føre til reduksjon av klimagasser i atmosfæren. Derfor, hvis enkle termer tildeles aktiviteter som ville ha skjedd uansett, tillater utslippene å øke uten et tilsvarende kutt andre steder, og derfor gjøre prosessen meningsløs. Enhver virksomhet eller individ som vurderer å kjøpe karbonkreditter for å stille spørsmål for å sikre at standarden eller systemstøtten til kredittene krever bevis på tillegg.
  • Hvordan “pensjonerer” de utslipps-kreditten? Karbonkreditter blir kjøpt fra det internasjonale karbonmarkedet og deretter trukket opp umiddelbart, noe som sikrer at kreditt ikke blir telt dobbelt. Dobbeltregning refererer til den samme reduksjon eller fjerning av utslipp av drivhusgasser som telles mer enn en gang for å demonstrere samsvar med avbøtende mål. Alle prosjekter bør være oppført i et register, og forskyvningsleverandører kan bruke disse til å “pensjonere” prosjekter og sørge for at kreditten du har kjøpt ikke blir solgt på nytt og dobbeltregnet til klimaforebygging. Mange offsetleverandører jobber direkte med prosjektutviklerne og samarbeider med dem for å sikre at forskyvningene blir trukket.
  • Er organisasjonen non-profit? Å velge å utligne fotavtrykket ditt med en non-profit (eller NGO) kan være en fin måte å være sikker på at størstedelen av pengene dine når frem til prosjektet du ønsker å støtte. I tillegg, når du utlignes gjennom en mission-styrt organisasjon i stedet for en kommersiell, kan du samtidig vite at du også støtter bredere bærekraftstiltak og mål.
  • Tilbyr de råd om hvordan du kan redusere karbonavtrykk og leve mer bærekraftig? Utligning av karbon bør være siste utvei, og gjøres først etter at karbonavtrykk er redusert så mye som mulig. Hvis offset-leverandøren ikke tilbyr råd og forslag til hvordan du gjør dette, er de kanskje ikke så opptatt av miljøet som du er.
  • Lærer de sine partnere / klienter / medlemmer om fakta om klimaendringer? Kunnskapsdeling er viktig når det gjelder klimaendringer. Din leverandør bør utdanne eller lære deg hvorfor det er et problem og hva vi kan gjøre for å dempe det.
  • Går prosjektene deres ut over karbonutregning? Hvert prosjekt har et enormt potensial for å gi samfunnsfordeler og beskyttelse mot biologisk mangfold. Finn ut hvilke av prosjektene deres som gir sysselsettingsmuligheter, helsegevinst, utdanning og beskyttelse av visse arter. Disse virkningene kalles ofte medfordeler og det å kontrollere at prosjektene samsvarer med FNs mål for bærekraftig utvikling kan være et godt sted å starte.
  • Har de erfaring med karbonutregning? Mange organisasjoner er nye innen karbonutregning og har kanskje ikke den tekniske ekspertisen og etablerte relasjoner de faktisk når det gjelder motregning av karbon.
  • Er de transparente? En anerkjent og bra organisasjon vil selvsagt ha informasjon om sine prosjekter, metoder og kvalitetssikringsprotokoller lett tilgjengelig på deres hjemmeside. De vil også være villig til å svare på spørsmålene dine. Hvis ikke, er det en god indikator på at de kanskje prøver å skjule noe. Hvis du ikke umiddelbart klarer å forstå hvordan de jobber så er det sannsynligvis noe muffens. Sjekk derfor at metodene som brukes av organisasjonen er tydelig definert, og eventuelle spørsmål du har om din støtte besvares med klarhet. F.eks. Årsrapporter online
Fotspor kommer og går
Fotspor kommer og går

Kompensasjon er ikke en endelig løsning

Money can’t buy you love, og penger kan ikke kjøpe god samvittighet. Det er ikke bare å slenge inn litt penger og tenke at dett var dett. Du må jobbe aktivt for å redusere utslippene. For å faktisk bremse den globale oppvarmingen, trenger vi virkelig å redusere CO2-utslippene våre. Kompensasjon kan ikke sees på som en enkel utvei, men gå hånd i hånd med reduksjon.

Vi må redusere vårt eget fotavtrykk så mye som mulig, før vi kompenserer den gjenværende andelen.

Ta små skritt. Vær gjennomsiktig. Involver ansatte, eiere, samarbeidspartnere og lokalbefolkning så mye som mulig. Du jobber tross alt for din egen og vår felles fremtid ved å jobbe for miljøet og å bremse den globale oppvarmingen.

Som vi sier i Travelopment “Define (y)our future

Hvordan kan du som turoperatør lære opp gjestene?

En av de største driverne for kontrovers i reiselivet er hvordan de reisende oppfører seg på destinasjonen. Turister som legger igjen små brune hilsener i naturen, turister som invaderer folks privatliv og turister som er direkte uansvarlig i naturen er sjeldent populært og gjør lokalbefolkning irritert.

Vi har snakket med mange guider og turoperatører rundt i verden. Når vi snakker spesifikt om bærekraft og ansvarlig turisme så virker som de fleste tenker at enten så er de reisende ansvarlige eller så er de ikke. Svart hvitt og ingenting i mellom. Vår erfaring er derimot at de fleste reisende egentlig ønsker å være ansvarlig, men at de “glemmer det”. De tenker at det er for tungvint.

Dette forteller oss to ting. Vi må gjøre det enklere å være ansvarlig og vi må minne de reisende på å være det. Det er faktisk endel av vårt ansvar som vertskap. Å trene dine guider eller ansatte til å lære opp gjestene i å være ansvarlige er faktisk veldig enkelt og det har stor effekt. Det beste er at det kan brukes på omtrent alle typer av reiser og turer.

Sam H Ham er professor i kommunikasjonspsykologi med fokus på konservering av naturlige miljø. I boken “Interpretation: Making a difference on Purpose” diskuterer han hvordan strategisk guiding kan endre folks oppfatning og atferd. Hvis du har verktøyene for å påvirke gjestene dine har du også makt til å beskytte destinasjonen din mot noen av de negative effektene med reiseliv. Altså et stort og viktig ansvar.

I denne artikkelen vil jeg skissere noen enkle trinn for å påvirke dine gjester og hvordan de kan integreres i turene dine.

Hvordan kan turguider lære opp gjestene

Først og fremst er det en stort forskjell på å lære opp gjester og å belære dem. Hvis du begynner å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg eller på en eller annen måte får dem til å føle seg dårlig med hensyn til hvordan de oppfører seg så vil det sannsynligvis bare føre til at de piggene kommer ut. De går i forsvarsposisjon og blir mindre åpne for å lære nye ting.

Sam H. Hams sier at du først må endre en persons tro for å kunne endre atferden. Det er viktig å merke seg at du som guide bare har kontroll over første trinn. Etter det er det opp til gjestene å se hvordan ting henger sammen, og det er selvfølgelig ikke alle som gjør det.

De viktigste er å plante et frø hos de reisende.

En annen viktig ting er at når guidene forstår hvor stor makt de egentlig har til å påvirke gjestenes oppførsel på turen så gjør det noe med deg. Og, ikke bare guider. Disse teknikkene kan passe for alle som møter gjestene i en eller annen form under et besøk, og på den måten har en indirekte rolle som vertskap. Hver destinasjon har sin egen filosofi og sine egne ønsker om hva en bra oppførsel av turister er.

Likevel er det først og fremst turledere som er i den beste posisjonen til å lære opp de reisende på en måte som kommer lokalsamfunnet til gode under besøket.

Slik fungerer Sam H Hams metode i praksis.

Steg 1 – Skap forståelse

En fin teknikk for å få de reisende til å forstå “de lokale retningslinjene” er å understreke hva ANDRE turister normalt/ofte gjør og hvordan det går ut over lokalbefolkningen. Du påpeker altså ikke hva de spesifikt gjør galt. Mange lokale i fiskevær kan bli veldig irriterte på turister som går inn i hagen deres og når de stopper midt i trafikken for å ta bilder. Lokale blir også slitne om turister stopper og sperrer fortauene. Et eksempel kan være om guiden sier til gruppa: “La oss alle bevege oss til siden slik at vi ikke sperrer fortauet, så kan jeg forklare hva vi ser på. De smale gatene her er veier og folk har det mer travel en oss. La oss ikke forårsake en ulykke”. Et annet eksempel er å fortelle de reisende om turistene som prøvde å gå til Trolltunga med dongeri og høye hæler uten mat og måtte bli reddet”.

Dette kan være kjapt og tilsynelatende spontant. Tanken er altså å plante et frø. En slags oss mot dem effekt.

Steg 2 – Forståelse kan føre til takknemlighet.

Hvis du lykkes i å skape en forståelse, at det du sier gir mening, så vil kanskje gjestene være glade for at du advarte dem. De tenker kanskje at “jeg skal i alle fall ikke gå i den fella”

Steg 3 – Takknemlighet fører til tro

Takknemligheten og bevisstheten om noe de kanskje ikke var klar over fra før kan føre til at de tror. Altså at de mener det samme. “Jeg synes ikke turister skal gå inn i hagene til folk” eller “jeg synes ikke turister skal belaste redningsgruppene.

Steg 4 – Tro fører til atferd.

Det mest tilfredsstillende resultatet av å plante frøet i bevisstheten til gjestene er når gjestens atferd samsvarer med ditt mål. Når gjesten helt naturlig velger å se på husene til de lokale fra avstand eller selv foreslår en tur som passer til deres nivå.

Hva hvis mine gjester ikke bryr seg?

Mange tror at om du drive med bærekraftig ansvarlig turisme så må du bruke det for alt det er verdt i markedsføringen. Mange kjører hardt på med dette i annonseringen sin. Vi opplever også at noen sier at annonseringen ikke virker. De får fortsatt samme gjester selv om de ønsker “bærekraftsfokuserte gjester” og gjestene som kommer har ikke fått med seg hva de står for.

Her er saken, kundene dine bryr seg sannsynligvis ikke.

Bærekraft og ansvar er ikke noe du annonserer, det er noe du gjør. Det handler ikke om å endre det nåværende kundegrunnlaget. Ansvarlig reiseliv er innebygd i verdiene dine. Det betyr kort og godt alt du gjør. Hvordan du gjennomfører turene, hvordan du lærer opp kundene og hvor du kjøper maten du tilbyr gjestene. De fleste gjestene vil neppe legge merke til det. Men, måten du kommuniserer og går foran som et godt eksempel vil påvirke dem i riktig retning. Ansvarlig oppførsel som å kutte ut plast, sporløs ferdsel og kortreiste råvarer er bra sted å starte.

Hvis du planter små frø ut fra hvordan “vi gjør det her til gards” så har du en kjempemulighet til å påvirke. Tenk om lokalbefolkningen etterhvert vil merke forskjell på dine gjester og andres?

Husk at ingen egentlig vil være en “irriterende turist”. De fleste har et ønske om å gli naturlig inn og ikke bli sett på som en turist. Du kan hjelpe dem å navigere trygt å stødig i de lokale skikkene og små hemmelige kodene som de trenger for å bli akseptert.

Samtidig bidrar du til å gjøre destinasjonen din til et bedre sted for både de som bor der og gjestene.

Hvordan få flere reviews fra de besøkende – Her er noen tips

Brukeranmeldelser er en av de beste mulighetene du har til å bygge tillit hos reisende. De har planer om å bruke mye penger på sin reise og vil føle seg trygge på at de tar riktig beslutning. Online anmeldelser er ofte like bra som personlige anbefalinger.

Siden du driver med turisme har du sikkert allerede investert endel tid og ressurser i Tripadvisor og vet hvor mye gode anmeldelser betyr. Tripadvisor har vært svært viktig, men nå er det nye tider som gjelder. Stikkordet er lokale søk og OTA’er og nettsteder som Tripadvisor blir stadig mindre relevant og troverdig, bloggere og journalister får betalt og dine venner har ofte andre preferanser. Du trenger et utvalg av troverdige tilbakemeldinger og ikke minst er lokale søk i ferd med å bli det store.

Folk ønsker å finne “gode opplevelser i nærheten av meg” på mobilenheten sin. Det er dette som er fremtiden, i følge Google. 76% av de som søker etter noe i nærheten på smarttelefonen, leter etter en virksomhet relatert til det søket i løpet av et døgn, og 28% av disse søkene resulterer i et kjøp.

I en annen Google-rapport kan du lese at “ting å gjøre / aktiviteter koblet til” i nærheten av meg” ble seksdoblet mellom 2016 og 2018”. Per nå har ikke Tripadvisor muligheten til å enkelt koble deg til lokale virksomheter basert på din beliggenhet.

Alt dette skjedde lenge før hjemmekontor og det store fokuset på lokale reiser.

Her er noen tips for å få flere anmeldelser:

1. Oppdater Google My Business.

50% av alle søk er lokale og 80% er kategoribaserte. Google My Business gir deg verktøyene som skal være synlige for disse søkene.

2. Flytt fokuset fra Tripadvisor til Google.

Tripadvisors vurderingsalgoritmer er ikke satt opp for å tiltrekke lokale reisende. Google bryr seg om søkerelevans, avstand og standingen til bedriften. Google ønsker bare å sende kundene sine til de mest relevante virksomhetene. Fortell meg gjerne om en bedre måte å øke din troverdighet og synlighet, enn positive anmeldelser på Google. Prøv derfor heller å få kundene til å gi anmeldelser på Google. Google kommer forresten snart til å være verdens største booking-plattform også, så du har alt å tjene på synlighet der.

3. Be om anmeldelser når du har muligheten.

Det holder ikke å sende mail etter besøket. Sørg for at guidene dine eller de som jobber på hotellet oppfordrer til det etter slutten av en tur eller aktivitet. Bare husk å være gjennomført, men aldri påtrengende, i syklusen etter kjøpet. Selv om anmeldelser er viktigst for å etablere din troverdighet som virksomhet, gir kundene deg også uvurderlig innsikt for å forbedre din markedsføringsstrategi. Bedrifter som ikke har anmeldelser, går glipp av muligheter.

4. Gjør det enkelt for kundene å gi deg en anmeldelse.

Potensielle kunder etterspør kunnskap fra førstehåndserfaringer, og å gjøre det enkelt og raskt å legge igjen en anmeldelse kan føre til imponerende resultater. Speigel Research Center kom frem til at produkter med anmeldelser er 270% større sannsynlighet for å bli kjøpt enn et produkt uten. Denne sannsynligheten økte til 380% på et priset produkt.

5. Svar på alle anmeldelsene dine.

Vis at du verdsetter kundene dine og tilbakemeldingene de gir om virksomheten din, enten det er bra eller dårlig. BrightLocal rapporterte i en undersøkelse fra 2019 at “97% av “anmeldende kunder” leser virksomheters svar på sine anmeldelser,”. Google oppfordrer bedrifter til å svare på alle anmeldelser for å forbedre synligheten til bedriften din for lokal SEO.

6. Ta anmeldelsene på alvor

En dårlig anmeldelse kommer av en grunn. Gå i dybden, finn ut hvordan du kan bli bedre og gjør noe med det!

Brannfakkel: Kan det tenkes at en OTA blir en av dine beste venner?

For litt over 20 år siden kom noen nye rare selskaper som Travelocity og Expedia inn i reiselivet. Online Travel Agenter, OTA’er, så åpninger i markedet og med sine forretningsmodeller forandret de bransjen for alltid. Plutselig kunne «hvem som helst» planlegge reiser hjemme fra stua og på grunn av dette foregår det meste i dag på nettet.

Enhver kraft har en motkraft og i dette tilfellet kom mye av motstanden fra etablerte aktører. OTA’ene fikk for stor makt for fort. Det gikk på bekostning av de som var store før dem, men det skapte også nye muligheter. Blått hav.

Nå har alt blitt snudd på hodet igjen. Noen har spist en flaggermus og plutselig er hele bransjen i desperat pengenød. Stadig høyere røster angriper OTA’ene og deres kommisjoner. OTA’ene gikk raskt ut med å love kundene full refusjon uavhengig av lokale retningslinjer. Dette har ført til krig. Både nettaktørene og Covid-19 har blitt sammenlignet med skipet som kom seilende til Bjørgvin i 1349.

Nå håper mange at OTA’ene går ned med mus og menn. De er jo bare unødvendige mellomledd og snyltere som tar pengene ut av landet. Ikke sant?

Jeg tenker at debatten har blitt unyansert og at den har fått feil fokus.

Dette er en viktig debatt og jeg mener ikke at man skal sitte stille og finne seg i alt. Det er viktig at lokale tilbydere hever stemmen og stiller spørsmål ved både retningslinjer og praksiser hos OTA ’ene, som faktisk har både makt og påvirkning over distribusjonen av produktene deres. Det er utelukkende positivt at store aktører kjenner press fra ryggmargen av bransjen de opererer i. Uten lokale hoteller, aktivitetstilbydere og attraksjoner har en online travel agent ingenting. 

Det må de minnes på jevnlig. 

Likevel er det ikke uproblematisk av mange mener at timingen er perfekt for å kutte dem ut. Kutter du dem ut nå, så må du vite hva du sier nei til og hva du gjør. Nå handler det om å overleve, og jeg tror ikke alle klarer det på egen hånd. Et velfungerende distribusjonssystem er viktig for enhver reiselivsbedrift, og for mange bør enn OTA fortsatt være en del av miksen. De koster først penger når du tjener penger og du skal ha et virkelig bemerkelsesverdig konsept for å stå på egne ben i kampen om kundenes oppmerksomhet.

Det er sannsynligvis lettere å forhandle med en OTA enn det var med Svartedauden. I alle fall nå. Ikke at det nødvendigvis er så vanskelig ellers, men i en post-corona verden handler det om vinn eller forsvinn også for OTA’er. De står overfor kraftige inntektstap og er nødt til å trå varsomt i forhold til sine partnere, de har nødt å fornye seg og de må drive bærekraftig.

Mange nye spennende aktører står klare til å ta over tronen om gigantene ikke oppfører seg.

I dette innlegget tar jeg rollen som djevelens advokat, og vil prøve å få frem hvorfor slike online reiselivsaktører hører hjemme i et sunt reiselivs-økosystem. Kanskje trenger du dem nå mer enn noen gang.

Hva er en OTA? 

Først og fremst snakker vi om nettbaserte plattformer som hjelper reisende med å booke reiser. Mange av prosessene er automatiserte og du kan søke gjennom et utvalg av produkter eller tilbydere på deres nettsider. De fleste av disse er digitale markedsplasser, mens noen ligner mer på søkemotorer. Det typiske er at de ikke selv eier produktene, men formidler andres rom, turer og opplevelser.

De fleste forbinder OTA’er med store aktører som Booking.com eller Hotels.com. Disse har massiv finansiering og vekst og ligger naturlig nok fremst i pannebrasken (og på Google) når man skal søke etter reiser. De er ikke alene. Det finnes titusenvis av OTA’er og de kommer i forskjellige former og fasonger. Du har de store internasjonale som de nevnte, du har regionale OTA’er som Peek.com osv. Noen er ultralokale som f.eks. Htours Hawaii, noen fokuserer på nisje, f.eks Safaribooking.com, eller vandringer, dykking eller surfehoteller. Kort sagt, alt.

Det er ikke så viktig å definere en OTA nøyaktig, de aller fleste er hybridløsninger. Men husk at det er forskjell på en OTA og indekser, directories og videreselgere som linker til tilbydere gjennom affiliate-programmer for å tjener penger på cut-back fra leads. For eksempel blir en stor del av turene til G-Adventures solgt gjennom slike eksterne nettsider. En OTA gir en eller annen form for merverdi som overgår linker til kunden. I noen tilfeller er det også en hårfin grense mellom destinasjonsselskaper og en OTA. Spesielt de mer kommersielle DMO’ene.

Man må heller ikke forveksle OTA med selskaper som driver med reservasjonsteknologi som bookingløsninger, billettløsninger og liknende software. Disse selskapene lar deg strømlinjeforme og gjerne automatisere prosesser slik at du sparer tid og kostnader på administrasjon. En løsning for å selge turer på din egen webside altså. Det finnes noen selskaper som driver med begge deler, for eksempel Peek.com/Peekpro. Norgesaktuelle Trekksoft gjorde det også delvis før.

En OTA er, som andre bedrifter, startet opp, drevet av mennesker og laget for mennesker. Frem til kunstig intelligens tar over verden, så finner vi opptil flere bankende hjerter og folk som skal forsørge sin familie også i en OTA. De er også helt avhengig av å lage en løsning som er bra for både reisende og tilbydere for å klare dette. I 2020 må de levere. Derfor er det faktisk en stor sjanse for at du som reiselivsaktør og en online travel agent har et felles mål. De ønsker at du skal tjene penger og de fleste ønsker at det skje på en bærekraftig måte.

Hvordan tjener egentlig en OTA penger?

Forretningsmodellen til en OTA kan variere. Det vanligste er å ta en prosentbasert kommisjon, men det finnes også de som har fastpris, de som tar betalt for leads og de som tar betalt for å være listet. Noen er også annonsefinansiert. 

Den sterkeste kritikken mot en OTA handler gjerne om deres kommisjon. Det kan være alt fra 0-40%, men området 10-25% er mest vanlig. Isolert sett så er det ikke rart at mange stusser på at noen vil ha 20% for å selge en tur som ikke er sin egen. I tillegg må kanskje du selv gjøre jobben med å legge inn turene. Makan til frekkhet.

Straks man begynner å gå litt bak disse tallene så er det litt mer komplisert. Mens det er ganske enkelt å sette opp en markedsplass, så er det utrolig vanskelig å sette opp en som er enkel for brukerne. Å bygge tjenesten koster veldig mye penger. Det krever mye administrasjon å sørge for at listingene er oppdaterte. En OTA må sørge for å ha unike tekster, at presentasjonen av dine produkter er appellerende og at hele nettstedet har en rød tråd og er strømlinjeformet. De må ha folk til å ta seg av drift, finanser og markedsføring. Det er ikke slik at kundene kommer av seg selv og det krever utrolig mye ressurser.

Det som er interessant rundt dette er at de fleste OTA’er ikke tjener penger. De er ofte tungt finansierte oppstartsbedrifter som legger innsatsen i vekst og markedsandeler fremfor lønnsomhet. Aksjonærene forventer ikke at investeringen skal resultere i gode utbytter, men de gambler på at verdien på selskapene skal ha en eksponentiell vekst. Det betyr egentlig at de fleste av disse er villig til å tape penger på å skaffe deg kunder. 

Du kan egentlig tenke på en OTA som et markedsføringsselskap som jobber mot kommisjon.

Samtidig er det viktig å huske at tilbud og etterspørsel også styrer en OTA. Den gjenspeiler verden utenfor. Noen vil få mange forespørsler, mens andre ikke får noen. Noen OTA’er passer for deg og andre ikke. En OTA gir mest bookinger for områder og nisjer som er etterspurt. Derfor vil mange ha større utbytte av å samarbeide med turoperatører og agenter. De kan styre riktig kunde mot deg.

Å ha en partner som kjenner deg, dine styrker og svakheter og vet når du er perfekt match med kunden er utvilsomt best. Men de vokser heller ikke på trær, og de må også tjene penger. En cut er en del av pakka. Operatørene tar jo også en risiko når de selger deg. Nå under Corona ser vi f.eks hvor hardt det rammer mange fantastiske operatører som får dobbel betalingsforpliktelse. Det må en kompensasjonsordning på plass. Så fikk jeg sagt det, men det er forøvrig en annen diskusjon.

Hvorfor booker egentlig kundene reiser gjennom en OTA.

Akkurat nå er det mange formaninger til kundene om hva de skal gjøre og ikke gjøre. Dette utstråler en ovenfra og ned holdning som sannsynligvis vil virke mot sin hensikt. Kundene vil velge det alternativet som passer seg selv best.

Jeg tror at den beste måten å angripe problemstillingen på er å prøve å sette seg inn i kunden sitt standpunkt og forstå hvorfor de foretrekker å bruke markedsplasser når de skal booke en reise. Du må alltid huske at å reise er en stor investering, og man vil være opptatt av å få verdi for pengene. Derfor trenger man et sammenligningsgrunnlag og gjerne en bekreftelse på valgene man tar.

Den viktigste årsaken til at OTA ‘er har vokst så fort er brukeropplevelsen. Du får dekket dine behov, enklere og raskere. Du kan sammenligne tilbydere på en oversiktlig måte, det er enkel tilgang til informasjon og du kan sammenligne reviews og tilbakemeldinger. En OTA oppleves som en upartisk tredjepart som er på lag med kunden. Det vekker større tillit og det føles tryggere, selv om du gjør alt riktig. Det er ikke deg det står på. Kunden eller noen de kjenner har nok brukt OTA’en tidligere og de kommer sannsynligvis til å bruke den igjen, også når de booker deg. Det gir oftest lojalitetspoeng som gir deg fordeler neste gang. En reisende reiser sjeldnere dit du er enn dit OTA’en er.

Å kontakte et hotell direkte via mail, deres bookingløsning eller via telefon oppleves mer masete, og ikke minst mer forpliktende. Noen vil kanskje hevde at de kan ha minst like gode, eller også bedre bookingløsninger, på sine hjemmesider. Jeg skal ikke nekte for det, men til tross for at vi har gått gjennom hundrevis av løsninger, har jeg til gode å se noen bedre. 

Det betyr at du kan lære veldig mye av å studere dem.

Under Corona kanskje ingen som har opptrådt bedre overfor både reisende og sine tilbydere enn AirBnB. De har betalt og dekket begge veier. Ikke stilt spørsmål og riktignok hentet inn 1 milliard dollar for å klare dette. De vet at de trenger både kundene og partnerne også etter Corona.

Hva har OTA’ene tatt med til festen.

Turisme har hatt en brutal vekst de siste 20 årene, på godt og vondt. OTA’ene må tilskrives en stor del av æren for veksten i bransjen, og mange av dere hadde ikke vært her uten dem. Det er faktisk endel vi bør takke dem for. Jeg kan dra frem de fire viktigste punktene:

1 De har bygget dagens infrastruktur for online salg av tjenester 

De fleste bookingløsninger har blitt laget for OTA’er og for store kjeder. 85% av den fragmenterte reiselivsbransjen er små bedrifter med få ansatte. Det betyr også at det finnes lite penger til utvikling av løsninger. Før OTA’enes inntog var bookingløsninger veldig dyrt, og de hotellkjedene som i det hele tatt hadde systemet på plass var svært beskyttende. Plutselig ble mange løsninger tilgjengelig. Innovasjonsgraden ble stor, og i løpet av få år var store deler av bransjen tilgjengelig digitalt. Med dette fikk vi også en rekke nye distribusjonskanaler. 

Hvem vet hvor vi hadde vært uten OTA’er og investeringene som kom med de? Hvor lang tid hadde dette tatt? 

Det viktigste poenget her er at store investeringer vanligvis går til store ambisiøse globale bedrifter. Det er dessverre ikke like stor vilje til å putte masse penger inn i små lokale og regionale bedrifter. Det betyr også at hvis vi ønsker utvikling og ny teknologi som gjør livet enklere for flest mulig i bransjen, så må vi tillate at noen av disse gigantene finnes i økosystemet.

2 OTA’ene har bidratt til å demokratisere reiselivet.

Det er ikke lenge siden bransjen var dominert av noen få større aktører på destinasjonene. Det var svært vanskelig for nye aktører å komme inn i loopen. Nå har disse små aktørene fått et talerør. De har mange flere muligheter for å markedsføre seg og bygge relasjon med kundene sine. Uten OTA’er så vil livet være vanskelig for mange av de små. Spesielt for nisjeaktører.

Det betyr også at destinasjonene har fått bedre et utvalg og igjen har blitt mer attraktive. Jeg tror ikke vi hadde hatt mange food-tours og liknende konsepter uten OTA’ene. De reisende finner lett informasjon og booking har blitt kjempelett. Dessverre er det ikke slik at vi alltid har kunnet finne det vi har ønsket gjennom destinasjonsselskapenes nettsider, men de har blitt mye bedre etter at OTA’ene kom.

3 De har bidratt til mer kompetanse og høyere kvalitet

Er det feil å si at OTA’ene har hatt mye å si for samhold og erfaringsutveksling i reisebransjen? Når disse kom, så kom også endel andre digitale forum og liknende. Mange messer og arrangementer for bransjen er sponset og betalt av OTA’er, så de bør få litt kred for det. 

Reviews betyr også høyere kvalitetskrav, fordi mange har blitt bevisst på å ligge bra plassert i forhold til sine konkurrenter. Når konkurransen øker må man bli enda flinkere.

4 De har åpnet nye markeder

OTA’er sørger for at nye mennesker oppdager dine produkter. Aktører som AirBnB har faktisk skapt helt nye kundesegmenter og gitt flere muligheten til å tjene en slant på reiseliv. De får mye kritikk for å ta andeler fra hoteller. Det stemmer nok noen steder, men det finnes også mange undersøkelser som viser at også hotellene øker der AirBnB er sterkt representert. Utvalg skaper trafikk. Jeg hørte forresten nylig en podcast der Brian Chesky, den ene grunnleggeren av AirBnB fortelle at de skulle fokusere mer på kjernevirksomheten fremover. Utleie av private hjem. De har eksperimentert både med hoteller og opplevelser, men kommer altså til å holde fast med det som har gjort dem store. Det som gjør dem annerledes.

Vi er unike, så vi klarer oss best alene.

Jeg har jobbet med små og store bedrifter, med og i destinasjonsselskaper, og jeg har lagt merke til en stor selvtillit i bransjen. Mitt inntrykk er at mange tenker at de klarer seg best alene. Man trenger vel ikke være spesielt observant heller. De sier det gladelig rett ut: “Vi har verdens flotteste natur, kom hit. Her har du forresten et bilde fra den gangen vi hadde sol og finvær”.

Verdens fineste natur er du dessverre ikke alene om. Det er høy konkurranse i segmentet “verdens fineste sted”. Kanskje mer enn noe annet sted, bortsett fra utlandet muligens. Spesielt er konkurransen høy med bilder av glade folk i solnedganger. Og smaken er som baken.

Selvsagt kan du klare deg fint uten både OTA’er og salgsledd. Men da bør du vite hva du driver med, og du må ha ressurser til å gjøre det.

For å operere helt på egen hånd og basere deg på direkte kontakt med kundene, så er det helt klart en fordel å ha et unikt produkt, gjerne så bemerkelsesverdig at ryktet sprer seg som ild i tørt gress gjennom både sosiale og usosiale medier.

Det finnes ytterst få unike produkter, hvis ikke hadde det heller ikke vært unikt. Alle tenker at de er unike, men hvis du er helt ærlig med deg selv og finner ut at du er en av de 99% vanlige bedriftene, så kan det være lurt å bruke energien på kryss-salg, automatisering, effektivisering og å bygge et sterkt langsiktig brand i stedet for bruke all energi på kjempe mot OTA’er på Google? Noen av de kjemper forresten selv. Mot Google.

Det hjelper ikke å pynte seg om man er usynlig

Den andre måten å være synlig på er jo å komme høyt på Google. Å slå TripAdvisor, Booking, GetYourGuide eller AirBnB på organisk trafikk gjennom søkemotorer eller annonsering er mildt sagt utfordrende. Du er nødt til å finne de åpningene som blir oversett av de store. Din nisje. Der de store ikke velger å bruke penger. Du kan ikke konkurrere på deres premisser, da taper du mer penger enn du tjener. Jeg vet om et norsk selskap som selger sine turer i Norge for nok til å dekke en stilling og som ikke bruker mer enn 5-6000 i markedsføring. De har funnet sin nisje og helt konkrete målgruppe. Og det er flere slike. De har lært seg mekanismene.

Det er ikke slik at en OTA gråter om du sender en sint mail og forlater dem. Uansett om du velger å stå utenfor eller ei så vil en OTA klare seg. Fordi OTA’ene har veldig dype lommer. Deres investorer er komfortable med å betale for å få kundene. Det er faktisk slik at de er villige til å tape penger på å gi deg en booking, fordi deres fokus er lifetime value. Hvor mye kan de tjene på kunden over tid. Når kunden booker hos deg, så er kunden også en del av OTA’en sitt fangstnett. De er inne i deres kanaler og holdes varme og inspirerte med nyhetsbrev og retargeting til neste reise et eller annet sted i verden. 

Om du ikke driver med fisketurisme eller retter deg mot bedrifter så er det sannsynlig at kunden vil velge en annen destinasjon de neste ti årene før Norge igjen blir aktuelt. Du kan normalt ikke satse på lifetime value på innkommende turister, men det har OTA’er og det er også en fordel for deres partnere.

Når det er sagt så kan alle lære noen enkle grep som gjør markedsføringen mer effektiv. Når du vet hvordan, så er f.eks Google Ads en slags seddelpresse der en krone inn gir flere tilbake. Men du må kunne det, og du må by på de riktige søkeordene. Alt er mulig på enkelte søkefraser eller i lokale grisgrendte strøk og nisjer, men det krever god planlegging og et bra system for å få kundene. Det finnes også flere måter å bli blant de 1% som skiller seg ut. Du trenger ikke være unik for å stå frem fra mengden, men det vil kreve mer og smartere innsats fra deg og de ekspertene du leier inn. Det vil nok også kreve flere annonsekanaler.

Spørsmålet er om du tør å basere deg på det?

Hovedpoenget mitt er at de fleste tjener på å ha en variasjon i hvordan kundene kommer fra. Det er veldig risikabelt å belage seg på en kilde. Den kan forsvinne. La oss si at du har jobbet knallhardt med SEO og ligger høyt på Google. En liten justering på Algoritmene til Google kan forandre alt over natten. Forresten så har de gradvis lagt til rette for bookinger, og de kommer snart til å ta betalt for det. Hvorfor skulle de ikke? De er på mange måter allerede en OTA, de er allerede et mellomledd, og når de går all inn kommer kanskje OTA’ene sin kommisjon til å være blåbær. Når du tenker at kunden booker direkte så er det altså som oftest et mellomledd inkludert.

En kombinasjon mellom egen markedsføring, operatører, agenter og utvalgte OTA’er gir både forutsigbarhet og trygghet.

Det vil du trenge fremover.

Kommisjonen er for høy

Nå har vi kommet til kjernen av kritikken. Det er alltid kjedelig å gi fra seg penger. De beste og mest lønnsomme er å få kunder direkte. Men de kommer sjelden rekende på en fjøl. Som nevnt ovenfor er en OTA egentlig et markedsføringsbyrå som jobber for kommisjon. Du betaler bare for resultater. Du betaler når du tjener penger.

Hvis du synes at 10, 15 eller 25% kommisjon er lukrativt for en OTA. Prøv å tjene penger på slike marginer selv, eller putt de pengene i markedsføring og se hvor mange kunder du klarer å få for det samme.

Selv om du kanskje har kontroll på hva alt koster, så finnes det mange i reiselivet som ikke har oversikt om hva det koster å dra inn kunder. Jeg snakker ikke om markedsføringsbudsjettet, men å finne fram til den reelle kostnaden for hver kunde. For å ha kontroll på dette må du følge kundereisen, du finner det ikke i markedsføringsbudsjettet. De fleste vet faktisk bare prisen for å få kunden. Man må følge kundereisen og alle aktiviteter du gjør i forkant. 

Påstand: Hvis du ikke klarer cuten til en incoming operatør, en OTA eller en agent, så kan det hende du priser deg feil? De fleste bør beregne opptil 25% i markedsføringskostnader. Design, trykk, nettside, offline og online markedsføring, Google, Facebook, transaksjonsavgifter. Dette er noen ting du bør ha med i beregningen, men som mange OTA’er og andre salgsledd dekker for deg, som altså er bakt inn i kommisjonen.

Kommisjonen har ingenting med grådighet å gjøre, det er en nødvendighet.

For å gi et konkret eksempel er jeg involvert i et selskap som ikke er en OTA, men en online tjeneste som matcher reisende med miljøbevisste lokale bedrifter der de reiser. Vi heier på små aktører og at reiseliv skal bidra til lokal verdiskapning, uansett om det er i Norge eller Nepal. Vi er tilhenger av å være transparente med kundene om hvordan vi tjener penger, ingen skjulte cut-backs eller avgifter. Derfor kan vil jeg også dele det her.

Vi opererer med fastpris for matching, 100$ betalt på forhånd av kunden eller 10%, der 5% går til lokal representant og 5% går til oss. Kunden betaler direkte til de lokale, slik at alt blir sømløst og vi ikke får doble transaksjonskostnader. Det minimerer også administrasjonstiden. For å dekke markedsføring (stort sett google-basert), drift og å tjene penger bør Nanook formidle turer for over 5 millioner i måneden eller 60 millioner i året som vi budsjetterte med i år. Vi lanserte våren 2016 og oppnådde først nylig å drive i pluss fra måned til måned. Helt til alt forsvant i løpet av noen uker i februar og mars.

Uansett er det i alle fall lett for meg å forstå at en OTA trenger STORT volum for å tjene penger, og at de trenger sin kommisjon. Det er nettopp små aktører som har minst kapasitet og ressurser som trenger en OTA mest.

Her et regnestykke 
La oss si du har en tur som koster 500 kr, og at det koster 5 kroner per klikk på en annonse for turen din eller et utvalg (selv om det oftest vil koste mye mer). Hvis man er dyktig så vil 10 klikk føre til en forespørsel. En forespørsel koster altså 50 kroner. Hvis hver femte forespørsel gir en booking er vi oppe i 250 kroner per booking. Hvis akkurat denne bookingen gir 4 kunder og 2000 kroner i salg, så kryper man under 12,5% i direkte utgifter til Google. I tillegg kommer transaksjonsutgifter før man kan se på driftsmargin for å selge din tur. Oppå dette kommer også utforming av annonser, landingssider og automatisering etc.

Så kommer administrasjonstiden. Tiden de bruker på å selge din tur. Noe av det mest ressurskrevende for en OTA er faktisk at masse produkter skal stå listet pg presenteres ordentlig. Det må være gode bilder, unike tekster og produktene må verifiseres. Kundereisen må være knirkefri og den største flaskehalsen er normalt tilbydere. OTA’en har gjort alt riktig helt frem til den lokale tilbyderen skal svare kunden. Det kan ta dager før en bekreftelse kommer, eller det kan være at du har dobbeltbooket.

Det er selvsagt forskjellige løsninger her, men som du skjønner er det sannsynligvis ikke lønnsomt for en OTA første gangen du får en booking, men det kan bli det på sikt når de får mange kunder inn i sine eide medier og kan selge til de samme kundene om og om igjen.

Forresten får du sannsynligvis flere salg gjennom publisitet på en OTA enn bookingene som kommer gjennom systemet. Det er vanlig å kalkulere inn at mange kunder går rundt systemet. For det gjør jo kundene. De fleste OTA er fungerer best på steder som i utgangspunktet er populære. Folk velger ofte destinasjon først og så ser de på tilbudene. Så om du i tillegg ligger litt utenfor allfarvei vil de først lese om deg på OTA’en sine nettsider, hvor de er trygge, før de går direkte til nettsiden din.

Å jobbe med en OTA er en form for samarbeid, men i stor grad er slike samarbeid skjeve. De gjør mye mer jobb enn de får kred for, men det betyr ikke at de kan gjøre som de vil. Alle samarbeid krever gjensidig respekt for å fungere.

Du MÅ stille krav.   

Hvilke krav bør du stille til OTA’er:

–       Kunden bør alltid kunne snakke direkte med deg uansett om de har booket eller ikke.

o   Moderne kunder ønsker en sømløs kundereise og vil helst ikke forholde seg til for mange ledd. Å snakke direkte underveis vil forhindre misforståelser og gi en fin stemning. Det bygger også tillit.

–       Din merkevare må være synlig

o   Mange OTA’er er redde for å miste kunder og velger derfor å holde identiteten til tilbyderen skjult fram helt til booking. Dette er gammeldags. Du bør definitivt kreve å være synlig siden dette er et samarbeid og skal være et gjensidig tillitsforhold. På samme måte bør du være lojal mot de du samarbeider med.

–       Dine kanselleringsordninger bør alltid respekteres

o   Under coronakrisen har dette virkelig kommet til overflaten. Mange OTA’er har kjørt sitt eget løp og gitt de reisende pengene tilbake uavhengig av hotellenes egne avtaler. Dette har satt mange i en skvis. Vær sikker på at du har gode avtaler eller retningslinjer.

–       Plassering må alltid gjenspeile popularitet og reviews. 

o   Det er ikke greit at tilbydere kan kjøpe seg bedre plassering for sine listinger.

–       Si nei til annonsering i ditt navn.

o   Følg med på Google, følg med der du kan. Hvis du søker på ditt navn og ser at det popper opp annonser, så bør varsellampene blinke. Det kan være tilfeldig. Men det skal ikke skje.

–       Krev at de er åpne om sine kommisjoner

o   Det er et kjempeproblem med alt hemmeligholdet i reiselivsbransjen. Alle trenger ikke fortelle alt, men de bør være åpne om at de tjener penger på å formidle deg.

Kan vi ikke bare bruke oljefondet på en nasjonal løsning?

Jeg leser at noen igjen tar til orde for en statlig organisert felles booking-plattform. Selv om dette er en veldig appellerende tanke og ville bidratt til å holde pengene i landet, så er det også svært dårlige odds for at et slikt system vil fungere. Dette har vært prøvd utallige ganger, både i Norge og utenlands og alltid det endt opp med mageplask. Årsakene er flere, men jeg vil trekke frem de viktigste. Jeg tar høyde for at noe kan ha endret seg litt i det siste, men i all hovedsak vil det være likt:

1.     Byråkrati. Det tar ofte et par år med kommisjoner, innleide konsulenter, langsiktige avtaler, politikere (!!!) som skal ha et ord med i laget. Sjanseløst. Løsningen er umoderne før den i det hele tatt er vedtatt. Skal man lykkes må man handle og snu seg raskt. At byråkrati dreper innovasjon gjelder forøvrig ikke bare i reiseliv. 

2.     Løsningen skal please alle. Mens en oppstartsbedrift kan ha laserfokus på nisje og lage en løsning skreddersydd for sin målgruppe, så er man bundet på hender og føtter når det offentlige skal sette i gang. Løsningen blir ikke laget for de reisende, men for et variert utvalg av tilbydere, destinasjonsselskaper og andre som skal ha et ord med i laget. Man har oftest ikke muligheten til å velge bort aktører, og det blir for fragmentert. Dette blir ikke kundevennlig, man får for mange målgrupper og for mange produkter.

3.     Gammelt etterslep. Nye løsninger blir ofte lagt oppå gamle løsninger. Man skal gjerne prøve å få booking til å integreres med enorme mengder med innhold som allerede ligger i distribusjonstjenester. F.eks Tellus eller City Break som man bruker her i gården. Dette er gjerne fordi de lokale destinasjonsselskapene har lært seg å bruke det og ikke minst fordi at tilbyderne har gjort jobben fra før. Det er strevsomt å starte på nytt, man blir låst og terskelen er for høy for å bytte. Det oppleves verre å bytte enn å fortsette, selv om ingen egentlig er fornøyd med tjenestene, og selv om det finnes mye bedre og mye enklere løsninger på markedet. I startupverden kaller vi dette for lock-in effekten. Akkurat på samme måte som at vi ikke forlater Facebook selv om vi alle vet at informasjonen om oss kan misbrukes. Det er for mye jobb å bygge opp nettverkene på nytt. Private bedrifter kan bygge en løsning helt fra scratch uten å måtte ta hensyn til de gamle spøkelsene som går igjen i veggene på gamle systemer.

4. Forretningsmodellen. En oppstartsbedrift er avhengig av å levere på sine Key performance indicators (KPI), mens en offentlig løsning tradisjonelt baserer seg på tilførte midler, og man må ofte bruke opp budsjetter for å være sikre på å få samme tilskudd neste år. Dette samsvarer dårlig med å lage effektive og lønnsomme systemer. Med stadig strammere budsjetter ser vi stadig flere destinasjoner som prøver å få inntekter ved f.eks kommisjon osv. Det hjelper i alle fall på å tenke smart.

5. De har ingen ting å tape. Det står ikke noen grundere eller andre privatpersoner som har satset alt de har bak. De ansvarlige har vanlige arbeidsdager og en trygg inntekt uavhengig av hva som skjer. Det gjør noe med deg. Jeg TROR det må finnes en indre driv for å skape de beste løsningene. Selvsagt leies det også inn konsulenter for å sette opp løsningen. Men konsulenter jobber for timespris. De kan forsåvidt være grundere, men de er ikke oppstartsbedrifter, og alt står ikke og faller på om man lykkes. De har det litt for komfortabelt.

6. De møter motstand fra lokale aktører. Frykten for omstilling er stor, og mange lokale aktører er ikke villig til å gjøre en egen innsats. Da hjelper det lite med offentlige initiativ. Dette er kanskje en av de største årsakene til at slike prosjekt feiler. De klarer ikke å skape det engasjementet og samarbeidet som skal til. Dette henger tett sammen med punkt 1 og 2, og ikke minst punkt 3.

Det er ikke umulig å lykkes i statlig regi, men jeg tror muligheten er større med et privat kommersielt initiativ. Så kan heller det offentlige samarbeide godt med disse initiativene. Man ser forøvrig mer og mer av det nå. Mindre destinasjoner lykkes oftest, og da er det gjerne i privat regi.

Men hva er å lykkes? Det er forskjellig fra sted til sted. Fokuset må alltid være på å bli bedre. En typisk destinasjon har mange besøkende på sine nettsider hver dag. Klarer man å konvertere litt flere av disse så er det en måte å bli bedre på. Jeg er ganske sikker på at noen helt enkle grep kunne mangedoblet antall bookinger som kom gjennom destinasjonsselskapenes nettsider. Blant annet må man tørre å bruke landingssider med færre produkter. For stort utvalg gjør kunden usikker og det betyr lite konverteringer.

Det handler bare om å gripe sjansen, og gjøre det beste ut av situasjonen. Muligens er de lokale aktørene mer villig til forandring og omstilling enn noensinne. Dørene er åpne. Ett nytt reiseliv post-corona, kan kanskje trenge nye plattformer. Det høres jo riktig ut. Det er jo også noen år siden sist. Kanskje markedet er mer modent nå?

Men man må få opp en løsning raskt og fra bunnen. Detaljene kan fikses senere.

Noen har begynt. For noen dager siden kunne vi lese at Frankrike skal lage en nasjonal løsning for å ta opp kampen med AirBnB og Booking.com. Og det kan godt tenkes landet lykkes til tross for sitt beryktede byråkrati. Frankrike er tross alt verdens største turistdestinasjon og Paris den mest besøkte byen. Denne gangen er det ikke bare reiselivsorganisasjoner, men regjeringen som står bak initiativet, så det er nok solid finansiert.

Blir i alle fall spennende å se hva som skjer.

Du kommer langt med sunn fornuft

Det er viktig å ha et bevisst forhold til hvilke kanaler du bruker, og hva du velger avhenger av hva slags brand du ønsker å ha. Hvis du retter deg mot high-end segmentet så bør du nok velge en annen type kanal enn om du sikter mot massene. For mange vil en operatør være det riktige, og du bør være åpen for agenter. Det beste av alt er kanskje å jobbe med aktører som skreddersyr. De hjelper deg å skaffe akkurat rett type kunde, og de gjør en utrolig jobb. Da bør du ha rom for kommisjoner.

Alt passer ikke for alle, men sørg for å ha flere bein å stå på. Det kan hende en OTA er det du trenger nå som alt er uforutsigbart. Det er i alle fall ikke det beste tidspunktet å kutte dem helt ut nå. Når du betaler en OTA, så tjener du også penger. Når du ikke får kunder, så koster det heller ingen ting.

Du trenger ikke alle, men det finnes kanskje noen som passer for deg. Er du en liten aktør så ønsker du kanskje å bruke mest tid med kundene, og da er det fint med samarbeidspartnere som selger for deg uansett om det er en OTA eller en som skreddersyr.

Hva er virtuelle turistopplevelser og når bør du vurdere å ta det i bruk?

Den franske filosofen Olivier Clerc beskrev en gang “kokt frosk-syndromet”. Hvis du legger en frosk i en gryte med kaldt vann som sakte varmes opp, vil den ligge helt rolig før den til slutt blir kokt. Frosken er passiv fordi den ikke legger merke til den gradvise forandringen som skjer rundt den. Men, hvis du derimot slipper frosken rett ned i kokende vann, vil den prøve å hoppe ut med en gang. Den overlever fordi den reagerer instinktivt på en sjokkartet forandring.

Denne metaforen passer godt hos mange reiselivsaktører som i årevis har forholdt seg mer eller mindre passive mens verden omkring dem har blitt forandret. Viruset helte kokende vann i gryta hos en hel bransje. Plutselig må mange kjempe med alt de har for videre eksistens. De må hoppe ut av gryta.

Frem til midten av mars var virtuelle opplevelser noe en håndfull innovative reiselivsbedrifter brukte i markedsføring. Nå har interessen eksplodert blant både turoperatører og destinasjoner. Dette til tross for at teknologien har vært på plass lenge. Etter Google Earth har verden aldri vært den samme, det samme kan vel sies om YouTubes inntog – eid av Google de også. Google er et lokomotiv innen virtuell turisme. Apropos lokomotiv, så var Bergensbanen minutt for minutt banebrytende innen formidling av turistopplevelser i et digitalt format. Vi har definitivt kunnskap om dette i Norge, og NRK har også laget mange spin-off konsepter senere.

Nok om det og bedre sent enn aldri, si. Det har vært interessant å se grepene som forskjellige aktører i bransjen har gjort den siste måneden. En ting som har gått igjen er altså digital gjenskapning av fysiske opplevelser. I denne artikkelen vil jeg forklare hva som menes med virtuelle opplevelser innenfor reiseliv.

  1. Hva er virtuelle opplevelser og virtuell turisme
  2. Typer av virtuell turisme og virtuelle opplevelser
  3. Fordeler og ulemper ved virtuell turisme
  4. En kjapp oppsummering
  5. Hvordan komme i gang
  6. Gode eksempler på virtuell turisme
I stedet for å kokes kan frosken bli en digital historieforteller
I stedet for å kokes kan frosken bli en digital historieforteller

1 Hva er virtuelle opplevelser og virtuell turisme?

Begrepet virtuelle opplevelser beskriver analoge “fysiske” eller “virkelige” opplevelser som blir gjenskapt eller formidlet ved bruk av teknologi. Vi snakker altså ikke om en teknologisk opplevelse, men en teknologisk versjon av noe som du kan oppleve i det virkelige liv. Man skaper en illusjon av å være tilstede, men ved hjelp av et digitalt medium. Vi kan nok skille mellom virtuelle opplevelser og virtuell virkelighet (virtual reality/VR) der opplevelsen ligger i selve teknologien.

Virtuell turisme eller virtuelle turistopplevelser blir da bruk av teknologi for å kunstig skape eller forbedre en opplevelse for turister. Siden vi snakker om opplevelser her så vil jeg avklare en ting. Jeg skriver for enkelhets skyld “fysiske opplevelser”, men tenker da mest på at man faktisk er til stede fysisk selv. En opplevelse er som kjent noe abstrakt, en individuell prosess, og kan av natur ikke være fysisk som et produkt. Man opplever noe. Innen opplevelsesteorier opererer man gjerne med visse karakteristikker som skiller opplevelser fra fysiske produkter:

En opplevelse er:

  • Immateriell – det betyr at du kan ikke ta på, holde eller oppbevare en opplevelse. Du kan altså ikke prøve opplevelsen før du kjøper
  • Heterogen – det betyr at hver eneste opplevelse er unik og vanskelig å standardisere. Dette gjør at hver enkelts oppfatning av kvaliteten blir påvirket av ytre faktorer som vær, humør, service og andre turister.
  • Forgjengelig – det betyr at opplevelsen oppstår og forsvinner. Den kan ikke bli brukt på nytt eller lagret. Har du ledige plasser så kan de ikke bli brukt senere.
  • Uadskillelig – fordi konsumet av opplevelsen skjer i det samme øyeblikket som produksjonen. Det gjør det vanskelig å kontrollere kvaliteten.

Det er også vanlig å se for seg turistopplevelser i to deler. Den første halvdelen fokuserer på graden av deltakelse fra kundene og den andre halvdelen tar for seg den fysiske tilstedeværelsen. Hvor minneverdig opplevelsen er handler i stor grad om fysisk og emosjonell deltakelse og tilstedeværelse fra de reisende. Dette er viktig å ta med i betraktningen siden det vil være utfordrende å gjenskape virtuelt. Det legger føringer for hva man kan bevare fra den opprinnelige opplevelsen.

Online turistopplevelser gjør det jo mulig å oppleve en attraksjon eller destinasjon uten å fysisk reise dit. Man kan derfor også si at video er en form for virtuell opplevelse. Du kan både se og høre fra opplevelsen uten at du er der.

Likevel vil en velfungerende virtuell opplevelse kreve en viss form for interaksjon, at du kan påvirke hvordan du opplever omgivelsene. Det får du normalt ikke med video. For eksempel kan du ta på deg headset og 3D briller og bevege deg rundt i rommet, eller klikke deg rundt omkring og skifte perspektiv. Du kan også dra dette enda lengre ved å bruke rekvisitter. Dette kan være å ta på hansker som registrerer dine bevegelser og lar deg “berøre” eller velge ting. Altså en slags interaksjon. Det er også mulig å gjenskape følelser. Tenk på nye kinoer der du sitter på en berg-og dalbane med bevegelige stoler. Eller du er på safari og blir dusjet med vann, eller lukt strømmer inn i rommet.

Online opplevelser vil ha muligheten til å skaleres i større volum, du kan også eliminere ytre faktorer som påvirker kvaliteten. Det er som du skjønner endel muligheter her. Men du vil også risikere å miste autensitet.

Virtuelle opplevelser omfatter selvsagt mye mer enn reiselivsnæringen. Blant annet har eiendomsmeglere kommet ganske langt. Du kan lett kjøpe en leilighet uten å ha sett den, mange nybygg klarer å gjenskape følelsen av å gå gjennom boligen på en tilfredstillende måte. Mange bruker det til simuleringer, for eksempel offshore eller i industrien. Men også skoler bruker det. Jeg husker at styrmannsskolen på Kristiansund videregående skole brukte det allerede for 25 år siden. Virtuell virkelighets-gjenskapning har blitt en stor del av hverdagen og samfunnet. Dataspillindustrien, om det heter det, har kanskje kommet lengst og påvirker det meste som skjer. Flysimulatorer og rollespill er bra eksempler.

I reiselivsbransjen har virtuell turisme og virtual reality (VR) vært mest brukt som markedsføringsverktøy. Destinasjoner, attraksjoner og operatører har benyttet VR for å tiltrekke interessen fra reisende en ganske god stund, og vi har sett en vekst i bruken av teknologien som et tillegg til fysiske opplevelser. De fleste museer har begrenset gulv- og veggplass og kan kombinere fysiske utstillinger med virtuell fremstilling av kunst eller gjenstander som er lagret. De kan også forbedre utstillinger med presentasjoner, historier og annet.

Virtuelle reiseopplevelser.jpg

2 Typer av virtuell turisme og virtuelle opplevelser

Som alt annet her i livet kommer også det virtuelle i alskens forskjellige former og størrelser. Vi kan dele dette inn i noen hovedkategorier:


Man kan besøke virkelige steder uten å forlate hjemmet

Google Earth har brøytet veien for andre typer virtuell turisme. Med Google Earth kan du utforske områder over hele verden ved å trykke på en knapp. Enten du vil prøve å finne huset ditt eller ta turen innom Central park, er nesten hver eneste del av verden dokumentert av Googles kamera. Mange bedrifter, destinasjoner og attraksjoner tar også i bruk teknologi for å la deg besøke et spesifikt område.

Man kan utforske og planlegge

Arkeologer har funnet nedgravde landsbyer ved å studere satelittbilder fra Google Earth. Jeg har brukt slike bilder til å finne potensielle surfe-spoter rundt omkring langs kysten.

Man kan besøke områder som er utilgjengelige

Det er ikke alle områder i verden som kan besøkes, i alle fall ikke besøkes av alle. Det kan være mange grunner til det, områdene kan være avsides, de kan være stengt for turister eller det kan være farlig å dra dit. Alle kan ikke klatre Mount Everest eller dykke ned i store dyp. Med virtuell turisme kommer du deg hvor som helst! For mange vil det være nok spenning, og det kan i alle fall bøte på såret, eller gjøre deg enda mer oppsatt på å reise dit. Se for deg hvordan slik teknologi kunne gjort hverdagen litt lystigere på et sykehjem. F.eks slik som dette aktuelle caset

Man kan faktisk prøve før man kjøper

I en klesbutikk har du prøverom, en elektronikkbutikk har veggene dekt med tv-skjermer. Kunder liker å vite hva de kjøper, spesielt når prisen er høy. Det gir potensielle kunder en mulighet til å utforske før de velger å handle. Et av særtrekkene ved opplevelser er jo at det ikke er noe håndfast, man kan ikke prøve det på forhånd, så her kan man si at teknologien gir større handlefrihet. Reisende tyr ofte til anmeldelser og annenhånds informasjon fra andre reisende og skribenter. Gjort riktig så kan du her ta tilbake litt av kontrollen på hva slags informasjon som spres om din destinasjon. Flere har allerede hatt stor suksess med denne formen for markedsføring og vi kommer til å se mye mer av det fremover. Benytt sjansen til å ta de reisende med på en omvisning i hotellet ditt eller på sykkelstien din.

Man kan gå tilbake i tid

Du trenger ikke begrense teknologien til å gjenskape nåtiden. En av de store teknologiske fordelene med virtuell turisme er muligheten til å gjenskape destinasjoner eller attraksjoner fra fortiden. Ved hjelp av nåværende bilder sammen med historiske bilder og data-algoritmer er utviklere i stand til å designe programvare som lar turister oppleve fordums tider. Noen programmer lar deg transportere deg selv til ethvert tidspunkt eller sted du ønsker. Det er ganske fett. Det er ikke bare reiselivsaktører som utvikler slik programvare. Arkeologer, universiteter, skoler og andre formidlere har mye snadder her. Vi har fått the Viking Planet her til lands, og jeg tror vi vil se mye mer slikt fremover.

Man kan besøke steder som ikke eksisterer

Den mest ekstreme typen av virtuell turisme, og en som ennå ikke har tatt av her omkring, er muligheten til å besøke områder som ikke eksisterer. Second Life er den mest kjente plattformen som tilbyr denne typen virtuell turisme. Det er en online verden der du kan lage en virtuell representasjon av deg selv, en avatar, og få kontakt med forskjellige steder og mennesker. Stort i Asia.

Man kan forbedre opplevelsen på stedet.

Dette er litt på siden av virtuell turisme, men likevel så nært at jeg tar det med. Se for deg å gå rundt i terrenget og så kan du se en hulder eller et troll. Du kan se slaget på Stiklestad eller Eidsvollforsamlingen. AR-teknologi muliggjør slike ting. Norske selskaper som Bædi og Børdi eller Hidden har spennende konsepter på gang og jeg håper de finner en måte å lykkes i konkurransen. Potensialet er stort. Tenk litt på Pokemon Go, det er samme prinsippene som gjelder. Du kan også legge informasjon til gaten du går i. En slags virtuell tur-guide som gir ekstra informasjon. Det finnes utallige varianter av dette allerede. Her er det også mulig for lokale aktører å samarbeide.

Kurs og webinarer

Dette er også litt utenfor det som menes med virtuell turisme, men jeg tar det likevel med fordi det har stor nytte for reiselivsaktører. Det er forsåvidt også i høyeste grad en virtuell opplevelse. Å arrangere kurs, spesielt naturbaserte, har tidligere krevd at deltakere er fysisk til stede. Med hjelp av teknologi har man kunne flytte disse kursene online. Det innebærer at man har sjansen til å nå flere og man har større fleksibilitet og man har fortsatt mulighet til interaksjon. Samtidig er det mange ting man ikke kan gjenskape f.eks padleteknikk og det å fysisk klatre opp i en kajakk etter et velt. Kursene vil få en litt annen karakter. Uansett en stor mulighet til å nå bredere ut, du øker sjansen for at de besøker deg senere. Et knallbra og aktuelt eksempel er igjen Oscar Almgren og Uteguiden som nylig lanserte Utewebinar.

3 Fordeler og ulemper ved virtuell turisme

Her er noen fordeler ved virtuell turisme

  • Siden virtuell turisme ofte brukes som et markedsføringsverktøy, har det potensialet til å stimulere faktisk turisme. Som nevnt åpner det muligheten for å prøve før man kjøper, og gjør man en god jobb her vil kunden få lyst på ekte vare.
  • Det åpner utilgjengelige områder for folk. Selv om jeg har lyst til å dra til Mars, så ser jeg meg ikke mål på det på en god stund. Det gjelder også mange andre områder på landjorda.
  • Man kan bruke virtuelle hjelpemidler til å forberede kunden i forkant av reisen. Visualisering av en løype er veldig vanlig blant idrettsutøvere. Se for deg hvordan du kan ta kunden din gjennom ruten til Kilimanjaro eller Galdhøpiggen i forkant. Simulering og trening.
  • Turisten sparer penger ved å ta turen virtuelt. De fleste er gratis, men nå begynner det å bli såpass bra at man også kan ta betalt. Det er et annet produkt, men likevel en opplevelse som gir kunden verdi.
  • Ved å foreta en reise virtuelt har du selvsagt mer frihet og fleksibilitet både i forhold til tid og sted. Du kan sitte hjemme og se nordlyset danse over himmelen eller bevege deg blant mayaruiner i Mexico. Du trenger neppe ta fri fra jobben for å gjøre det.
  • Noe av det gode med virtuell turisme er at det har veldig liten innvirkning på miljøet. Reiseliv står for enorme utslipp og dette minimeres selvsagt når turisten faktisk ikke reiser! Virtuell turisme betyr mindre CO2-utslipp fra transport, mindre søppel, mindre slitasje på flora og fauna og mindre forstyrrelse av naturlig økologi og dyreliv. Det betyr også at det er mindre negative sosiale konsekvenser av turisme.
  • Du kan markedsføre området bedre om lokale aktører henger seg på. Det gir kunden bedre oversikt før hen reiser og du får KANSKJE mer entusiastiske kunder.
  • Du kan gi merverdi til kunder på turen. Dette kan bidra til en bedre kundeopplevelse og ikke minst bidra til at mer penger legges igjen lokalt.

Her er noen ulemper ved virtuell turisme

  • Uansett hvordan man ser på det så er det virtuelle kun en gjenskaping av virkeligheten. Du ser denne virkeligheten/verden gjennom “øynene” til skaperen og vil også kunne gå glipp av annen relevant informasjon. Skaperen har ofte en agenda.
  • Virtuell turisme gir ikke de økonomiske fordelene som tradisjonell turisme gjør. Tradisjonell turisme gir gode inntekter for vertsdestinasjonen og disse inntektene er en av hovedårsakene til at områdene legger til rette for turisme.
  • Virtuell turisme er faktisk ikke tilgjengelig for alle. Ikke alle har tilgang til de digitale flatene som kreves for å gjennomføre det. I tillegg har mange deler av verden ikke bra nok internett til å gi en bra opplevelse. Dette er ikke begrenset til utviklingsland heller, det er mange også i Norge som har dårlig internett.
  • En av de mest åpenbare ulempene med virtuell turisme er at det innebærer begrenset sosial interaksjon. Mye av opplevelsen med å reise er de menneskene du møter.
  • Du går glipp av energien og mange av de kvalitetene som gjør opplevelsen unik. Derfor vil en virtuell opplevelse aldri kunne bli det samme. Det er noe annet, uten at det nødvendigvis er feil.


4 En kjapp oppsummering av virtuelle opplevelser. Bør du bruke det?

Virtuell turisme har de siste årene vokst og utviklet seg som en næring parallelt med teknologiske fremskritt og bruk av smart turisme. Imidlertid har Coronavirus-utbruddet og den påfølgende sosiale isolasjonen drevet frem en eksplosiv vekst. Det finnes et bredt utvalg av virtuelle muligheter for de som er interessert, fra å besøke de dypeste hav til å klatre på verdens høyeste fjell.

Med dette kommer noen fordeler og noen ulemper som man alltid må ha i bakhodet. Alt i alt er dette et område som har opplevd en uventet og enestående vekst, og det trengs mer forskning på dette området slik at vi kan forstå mulighetene enda bedre.

Kan vi få en bedre markedsføring som gjør at turistenes opplevelse står i stil med forventingene, kan vi skape et mer bærekraftig reiseliv? Det gir flere muligheten til å utforske verden! Noen av disse blir inspirert til mer reising, noen vil antagelig være fornøyd med å se.

En ting er sikkert. Virtuelle opplevelser har kommet for å bli, og du bestemmer om du vil være med og dra nytte av de mulighetene som finnes.

Hva er din hovedmotivasjon for å lage virtuelle opplevelser? Dette bør du tenke over

  • Ser du for deg kortsiktig profitt til å løse utfordringer under krisen? Det er ikke så enkelt. Sannsynligvis tar det tid å tjene penger. Ingenting er umulig, men jeg ville tenkt en gang til. Det må ligge noe langsiktig bak. Men, du vil i alle fall få en markedsføringseffekt av det.
  • Ønsker du å bruke virtuelle opplevelser til markedsføring? Da har du store muligheter. Men husk å vurdere det opp mot annen markedsføring. Hvis du er en agent og ikke har noen faste turer så vil jeg nesten si at det er meningsløst å lage noe. Bruk heller dine samarbeidspartneres materialer. Hvis du derimot har et hotell eller markedsfører en spesifikk tur eller destinasjon så er dette en no-brainer. Vi kommer til å se mye av det. Og du har alle muligheter til å bli best.
  • Ser du for deg egne virtuelle produkter til salgs online? Superspennende! Dette er ikke enkelt, og du må få mindsettet til nettbutikker for å lykkes. Når det er sagt så kan alle klare det om de følger enkle oppskrifter. Husk å tenke over verdistigen din, de fleste innen reiseliv vil nok ønske å få fysiske kunder etterhvert, og ved å gradvis bygge tillit så vil en kunde potensielt også kjøpe andre produkter av deg.

5 Hvordan komme i gang med virtuelle opplevelser steg for steg

Det er ingen fasitsvar på hvordan du skal komme i gang og tilby gode virtuelle opplevelser for turister, men det finnes noen gode metoder for å lage og markedsføre opplevelsene.

STEG 1 IDENTIFISER DINE BEHOV.

Hva er formålet ditt med å lage virtuelle opplevelser? Hva ønsker du å oppnå? Er det ren markedsføring? Ønsker du å selge dette som en unik opplevelse? Ønsker du å få flere på din mailingliste? Skal du ta betalt? Hvordan vil du løse det? Tenk nøye gjennom det, men husk at veien blir til mens man går.

STEG 2 KONKRETISER MÅLGRUPPEN DIN

Hvem er målgruppen for de virtuelle opplevelsene? Ønsker du å nå kunder som senere skal besøke deg? Er dette en opplevelse som har egne kunder, eller nye markeder? Lag customer personas eller bruk de du har! PS: Se hvordan her.

STEG 3 PLANLEGG INNHOLDET

Ønsker du å lage 360º video eller foto? Kanskje du vil kombinere flere typer medier? Hva ønsker du å formidle? Er det en fin tur? Er det hvordan hotellet ditt ser ut? Har du en plan for historien? Hvordan skal du bygge opp historien? (Her er 3 steg for en enkel markedsføringshistorie)

STEG 4 PRODUSER INNHOLDET

Dette er nok blant det vanskeligste å gjøre selv, men langt fra umulig.

Jeg vil ikke gå inn på det tekniske siden det avhenger av utstyr og behov, og her kommer det også mye nytt. Men jeg kan likevel si at om du ønsker å lage 360º video, så trenger du riktig kamerautstyr og du trenger software for å redigere i etterkant. Du vil også trenge å filme fra flere vinkler. Resultatet blir mye bedre ved å bruke fagfolk om du ikke er erfaren selv, si fra så kan jeg sette deg i kontakt med noen. Det er også gøy å eksperimentere selv. Det må ikke være perfekt, men det bør definitivt ikke se amatørmessig ut heller. En fin start er å leke litt med Google Street view. Andre ting du bør tenke på er dramaturgi, hva og hvordan du formidler budskapet og selvsagt hvordan du bygger opp en opplevelse. Jeg er ikke mora di, og vil helst ikke be deg om å rydde, men hvis du skal filme rom og interiør er det lurt å tenke på hvordan det ser ut, fjern det som står i veien og er forstyrrende. Tripoden bør også ha faste høyder så det er likt fra rom til rom.

Droner kan også fint brukes om man unngår klisjeene. Det gir kunden et annet perspektiv. Vår dyktige partner og fotograf Morten har i det siste blitt en habil FPV drone pilot. Det er spennende. Med FPV tar man det beste fra racingdrone-industrien, der man har 100% kontroll over manøvrering, og legger samtidig til egenskapene til en cinematisk drone som er litt tregere og som har fokus på innholdsskaping. Slik kan man vise frem for eksempel hoteller og landskap på en helt ny måte. En interessant variant er å følge en person som går inne i hotellet før man flyr ut og viser omgivelsene Her er et eksempel

STEG 5 MARKEDSFØR/SELG OPPLEVELSEN

Heller ikke virtuelle opplevelser markedsfører seg selv. Hvilke kanaler vil du bruke? Det er naturlig å spre det i sosiale medier, gjennom destinasjonsselskap og markedsplasser? Hvor er de fysiske turene dine? Hvordan er nettsiden din? Har du tilrettelagt for å få turene ut? Vil du bruke en spesialtilpasset plattform for slike turer? Det finnes utallige gode løsninger for slikt. Hvordan forteller du historien i markedsføringen? Her er noen grunnleggende tips. For mange er hensikten med virtuelle opplevelser nettopp å markedsføre, men her må du faktisk jobbe hardt for å markedsføre markedsføringen.

STEG 6 ANALYSER OG FORBEDRE

Ingen produkter er perfekte, men alle produkter kan bli bedre. Sørg for å få tilbakemeldinger og juster med jevne mellomrom. Det visuelle og selve den virtuelle opplevelsen er en ting, men du må også tilpasse hele kundereisen fra markedsføring til opplevelsen. Hvis målet er å få kundene til å fysisk besøke deg i etterkant, så må du legge til rette for det. Se for deg souvenir/ gave-shopen du må gjennom på vei ut fra Dyreparken. Gi kunden en tydelig call-to action. Tilpass det. Spesielt om du “bare” ønsker å vise frem hvordan rommene på hotellet ditt er.

For du vil jo at de skal booke, ikke sant?

HVIS DU SYNES DET ER VANSKELIG Å KOMME I GANG, SÅ FORTVIL IKKE. TRAVELOPMENT KAN HJELPE DEG, OG VI HAR DET BESTE UTSTYRET OG DE FLINKESTE FOLKENE MED OSS SLIK AT DU KAN LAGE EN VIRTUELL OPPLEVELSE SOM TAR PUSTEN FRA DINE POTENSIELLE KUNDER. VI KAN FIKSE ALT FRA PRODUKSJON AV MEDIER TIL NETTSTED OG MARKEDSFØRING.

Jeg vil gjerne ha hjelp →

6 Gode eksempler på virtuelle opplevelser

Under har vi samlet flere aktører som er gode på virtuell turisme sånn at du skal få inspirasjon og se hvordan det kan gjøres.

PS: Ikke tenk så mye på om de er verdenskjente. Så lenge du gir kunden en bra opplevelse virtuelt, så er veien lagt for deg også. Norge kan konkurrere innen det meste, og i noen områder er vi fremst. Sjekk bildene og omvisningen som vår partner Martin har laget for Fram-museet.

Det finnes selvsagt også noen bra virtuelle opplevelser rundt i verden.

Danske Coreise ble laget på 48 timer under hackathon forrige helg. Bra konsept. Hele verden har forresten slike Hackathon nå, tenk om vi kunne gjort noe slikt i Norge. Som foreslått for noen uker siden. Jeg stiller i alle fall gladelig opp. Sjekk Coreise sin demoversjon her

Her er en liste:

1 Dykk på Great Barrier Reef. Google har gjort det mulig. Trykk her for å dykke utenfor Australia

2 Drømmer du om å klatre på verdens høyeste fjell? Denne linken tar deg til Mount Everest. Trykk her for å klatre Everest

3 Besøk en vulkan på Hawaii. Denne fantastiske turen fra Google er veldig fin. Trykk her for å reise til Hawaii

4 Reis i verdensrommet med NASAs Trappist travel bureau. Trykk her for å forlate jorden

5 Dra på safari i Afrika. Trykk her for å vandre blant ville dyr

6 Dra på en reise inn i regnskogen. Trykk her for å dra inn i Amazonas

7 Fly luftballong der du ønsker. Trykk her for å leke med tyngdekraften

8 Hva med å besøke vakre Yosemite National Park. Denne er virkelig bra og legger til rette for kjøp. Trykk her for å besøke Californias type skoger

9 Her er en fin historisk tur i Grand Canyon. Trykk her for å besøke den dype kløften

10 Hvis du ikke vet hvor du vil så kan du prøve Random Street View. Du vil føle deg litt som en backpacker. Trykk her for å loffe litt rundt

11 Opplev nordlyset i Abisko, Finland. Har du lyst å se nordlys utenfor Norge? Trykk her

12 Besøk Macchu Picchu. Ganske imponerende. Trykk her for the Inca Trail

13 Gå under jorden i Paris katakomber. Trykk her for å gå under jorden

14 Hvis det blir for mørkt ned i katakombene så kan du fly over Paris her. Trykk her for litt frisk luft under vingene

15 Hva med Colosseum i Roma? Trykk her for å bli en moderne gladiator

16 Her kan du besøke Frihetsgudinnen i New York. Trykk her for å krysse frihetsgudinnen fra bucket-listen

17 Opplev Patagonia. Trykk her for å komme rett inn i Perito Moreno isbreen

18 Gå på den Kinesiske mur uten mengder av folk. Trykk her for å spasere i historien

19 Med denne appen kan du oppleve alle verdens 7 underverker. Trykk her for å finne appen

20 Opplev Tokyo på 3 minutter. Trykk her for Tokyo Express

21 Giants Causeway i Irland. Trykk her for å gå i kjempenes fotspor

22 Flåmsbanen har vakt oppsikt på Youtube siden 2018. Trykk her for å følge Flåmsbanen

23 Det samme har den UNESCO-listede Berninabanen – St Moritz – Tirano. Trykk her for å reise til Sveits

24 Her har du 5 berg og dalbaner som tar pusten fra deg. Trykk her for å sug i magen

25 Georgia Aquarium har en imponerende løsning. Trykk her for å få en annerledes opplevelse

26 For noen er livet en fest. Når du ikke kan dra til festen, så kommer Ibiza til din stue. Trykk her for å finne neste fest

27 Hvis du har festet for hardt så kan du bøte litt med en tur til det Hellige land i Jerusalem. Trykk her for velsignelse

28 Eller hva med Vatikanet. Trykk her for å besøke verdens minste land

29 Royalist? Her er en fiffig en med Buckingham Palace og the royal family. Faktisk veldig bra.Trykk her for å få noen mye bedre enn Se og hør

30 Vil du se alt de britiske kolonistene tok med hjem fra hele verden? Trykk her for å besøke British Museum

31 Kunstinteressert? Nå kan du oppleve Louvre uten å stå i kø. Trykk her for å finne Mona Lisa

32 Eller hva med Uffizi i Firenze? Trykk her for å gå til hjertet av Italia

33 Kanskje du heller vil fokusere på en bestemt artist. Hva med Van Gogh? Trykk her for å lete etter Van Goghs øre

34 Guggenheim i New York for den som er mer opptatt av samtiden. Trykk her for å dra til NY

35 J. Paul Getty Museum i LA. Trykk her for å se hva penger kan skaffe deg

36 Du kan besøke Anne Franks hus i Amsterdam. Trykk her for å se omgivelsene fra dagboken

37 Når du først er i Nederland så bør du få med deg tulipanblomstringen. Trykk her for å besøke Keukenhof Gardens

38 Om du ikke er helt ferdig med vinteren enda så kan du sjekke Virtual visiting sine vinteropplevelser. Trykk her for påfyll av snø

39 Er du av den urbane typen? Da er kanskje street art mer i din bane. Trykk her for å ta en grafitti tur

Husk å si fra om du vil ha hjelp til å lage noe liknende. Vi er her for deg 🙂

Scroll to top