Det er tungt å drive med reiseliv akkurat nå, grenser er stengt og regler endres nesten fra dag til dag. Selv om problemet er komplekst og ingen vet hva som er mest effektivt, så spres viruset antagelig mer når vi reiser. Derfor rettes mange tiltak mot å begrense reising. Jeg klarer å se den. Men politikere og mannen i gata må også forstå konsekvensene av å ofre reiselivet. Vi snakker om en av verdens største og viktigste bransjer med enormt mange positive effekter for samfunnet.

Kanskje trenger noen å minnes på akkurat det?

Jeg håper at denne artikkelen først og fremst gir deg inspirasjon til å drive mer bærekraftig, men jeg ønsker også å gi deg noen nye hardtslående argumenter som viser hvorfor det du driver med er så innmari viktig for så mange mennesker i hele verden.

Utvikling er viktigere enn perfeksjon

Det er ei god stund siden jeg ramlet inn i reiselivet. Å kunne leve av hobbyene mine og i tillegg kunne skrive av ski og klatreutstyret gjorde at jeg aldri så meg tilbake. Etterhvert har fokuset dreid over til å hjelpe små reiselivsbedrifter som ønsker å drive bærekraftig. Hva nå det egentlig er.

Det finnes utrolig mange retningslinjer, meninger og praksiser og mangel på disse når det kommer til bærekraft rundt i verden og jeg mistenker at flere av ordningene er markedsføringstiltak. Det er nesten som hvert land og hver bedrift har en egen oppfatning av dette.

På en måte er det frustrerende, men samtidig er hver tilbyder som satser på bærekraft et steg i riktig retning. Det er mye bedre om ti-tusenvis av aktører prøver så godt de kan enn at bare de som gjør alt riktig skal hylles. Da blir det ikke mye å juble for.

Utvikling er nemlig viktigere enn at alt skal være perfekt, (og perfekt er uansett en relativ og subjektiv størrelse i vår bransje).

Hvis vi skal gi Covid-19 et ufortjent klapp på skuldra så har vi fått tid til å reflektere og øke kompetansen. Jeg har vært “velsignet” med mye tid og har som flere blant annet brukt noe av tiden på å bli klar for sertifisering i bærekraftig reiseliv gjennom GSTC (Global Sustainable Tourism Council ) nå i oktober. Jeg ville også sette meg mer inn i FNs bærekraftsmål og Agenda 2030. SDG Academy tilbyr en rekke kurs om FNs bærekraftsmål, og jeg tok et emne som het “How to achieve the SDG-goals”. 

Disse målene gir et bra utgangspunkt for å forstå bærekraft og jeg har tenkt mye på hvordan reiselivsbransjen kan bidra på hvert enkelt av målene. Foreleseren Dr. Jeffrey Sachs er forresten en fryd å høre på, og jeg kan virkelig anbefale kurset som er både lærerikt og inspirerende.

Hva er FNs Bærekraftsmål og hva har det med reiseliv å gjøre?

FNs bærekraftsmål eller Sustainable Development Goals (SDG) er kort sagt verdens felles arbeidsplan for å oppnå en bedre og mer bærekraftig fremtid for alle. “Transforming the World: 2030 Agenda for Sustainable Development”, som det heter. De 17 målene tar tak i de globale utfordringene vi står overfor inkludert de som er knyttet til fattigdom, ulikhet, klimaendringer, miljøforringelse, fred og rettferdighet.

Vi sier reiselivsbransjen, men det er ikke én bransje. Det er flere bransjer som tilsammen er verdens største arbeidsgiver og står for 10% av verdens samlede bruttonasjonalprodukt. I og med at reiselivet er så variert og enormt stort, påvirkes faktisk alle de 17 målene i agenda 2030 av våre valg. Det betyr at vi som driver innen reiseliv har et spesielt stort ansvar.

Det er lett å fokusere ensidig på klima, men bærekraft handler om så mye, mye mer. Lokalsamfunn rundt i verden er avhengig av reiseliv.Det er lett å sitte på vår høye hest her i Norge og hevde at alle må slutte å fly og at vi kun trenger lokale turister, men samtidig står reiseliv for en veldig stor del av alle jobber i mange fattige land. 45% av reisene går til utviklingsland. I 30 av verdens 40 fattigste land står reiseliv for hele 60-90% av BNP. Mange av disse landene er i Afrika sør for Sahara. Skal vi pålegge disse å fokusere på lokale turister?

Å miste turistene gir også mange andre effekter. Bevaring av natur for eksempel. Hvorfor skal noen av de mest fruktbare områdene være nasjonalparker om det ikke kommer turister? Når tilreisende forsvinner så mister man et incentiv til å ta vare på de ville dyrene. Løver og hyener er egentlig ansett som en pest og en plage i lokalsamfunnet, men siden turisme genererer inntekter som igjen sørger for mat på bordet og rent drikkevann, så er det enighet om at man trenger dem.

Alt henger sammen med alt.

Ansvarlig reiseliv kan ta mange former. En liten brikke i puslespillet er øko-turisme, som er en definert måte å reise eller å drive reiseliv på. I Norge har vi en sertifiseringsordning som heter Norsk Økoturisme. Det er et eksempel på en bra satsning som egentlig ikke har lyktes spesielt bra i forhold til ambisjonene.

I følge nettsidene har kun 16 bedrifter sertifisering. På mer enn ti år er merkevaren fortsatt ikke kjent, og det tiltrekker hverken nok bedrifter eller kunder. Kanskje er sertifiserings-prosessen for tung? Det er nok nødvendig med kritisk masse med tilbydere for å få en kommersiell effekt? Om det er målet da.

Det er i alle tilfeller en viktig satsning.

Jo flere som går i riktig retning, jo bedre. Tar man bærekraft på alvor og gjør litt hver dag for å bidra til å løse noen av de 17 målene, så er man sannsynligvis på riktig vei. I denne artikkelen skal jeg ta for meg hvert enkelt bærekraftsmål. Først vil jeg si noen ord om den generelle tilstanden, så vil jeg prøve å knytte målet til reiseliv og hva vi kan bidra med.

Agenda 2030 handler om å transformere måten vi gjør ting på. 

Målene for bærekraftig utvikling i agenda 2030 er en universell agenda som ber alle regjeringer i hele verden om å gjøre transformative tiltak slik at alle delene av verdensøkonomien fungerer bærekraftig. Det er altså 17 mål, men det er også mange mindre delmål. Når SDG 1 handler om å utrydde fattigdom, så handler f.eks SDG-mål 1.4 om å sikre rettigheter til økonomiske ressurser for fattige og sårbare.

Faktisk er det hele 169 mål og i tillegg 230 indikatorer for å vurdere om man lykkes med målene. Vi må transformere hvordan økonomien fungerer, og det handler ikke bare om å bekjempe fattigdom eller å forbedre økonomiene i fattige land.

Det krever en dyp og radikal endring over hele verden.

Man beskriver ofte bærekraft med tre dimensjoner: Det sosiale og det miljømessige og det økonomiske, ofte referert til som de tre P’ene – People, Planet, Prosperity. Noen land gjør en ganske god jobb på disse tre dimensjonene. Norden, og spesielt Sverige, er kanskje best i klassen. Andre land gjør en god jobb på en eller to av dem, men er ganske dårlige på andre.

Ingen land har på nåværende tidspunkt kommet veldig langt med å oppnå bærekraftig utvikling. Noen land er i en ganske desperat situasjon og disse trenger mest hjelp. Verdenssamfunnet og de økonomiske mekanismene har gjort en solid jobb med å skape økonomisk vekst og rikdom, men vi har ikke gjort en god jobb med å fordele rikdommen rettferdig eller med å bekjempe ekstrem fattigdom.

Vi har definitivt ikke tatt vare på miljøet. Verden er faktisk midt i tre enorme miljøkriser akkurat nå. Den første er menneskeskapte klimaendringer, den andre er den enorme ødeleggelsen av biologisk mangfold, nedbryting av natur og svekkelsen av økosystemene, og den tredje krisen er megaforurensning av luft, vann og jordsmonn, eksempelvis mikroplast som går i havet, som går i fisken og påvirker hele den marine matsyklusen.

Vi i reiselivet gjør det ganske bra på noen områder, som å skape inntekter i fattige land, men vi gjør det veldig dårlig på andre områder som miljø. En viktig årsak til det er transport, selve grunnlaget for reiseliv. For å løse problemene i reiselivet er man avhengig av at andre bransjer bidrar, og da trenger man for eksempel renere energikilder til transport av reisende (illustrert med bildet under).

Alt henger sammen med alt.

Hvordan kan turisme bidra for å nå bærekraftsmålene i Agenda 2030?

Jeg liker godt at ting beskrives enkelt, og “Leave no one behind” oppsummerer kjernen i bærekraftsmålene bra. Vi må ha med oss alle. La oss videre gå litt mer inn på hvordan hvert enkelt mål kan bidra til dette.

SDG 1 – Utrydde fattigdom

Hvordan lykkes verdenssamfunnet med fattigdomsbekjempelse?

Det går fremover med verden, men ikke fort nok.Hvis vi går tilbake til 1990, så levde 36 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. På de 30 årene siden da har andelen under fattigdomsgrensen, som forøvrig er knappe 1,90 dollar per dag, blitt redusert til rundt 8,6 prosent. Dette er en massiv fremgang, men likevel er verden ikke i rute for å nå mål 1 som er å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

For at verdenssamfunnet skal kunne bekjempe fattigdom må den økonomiske veksten være inkluderende og fordeles mye jevnere blant verdens land og befolkning. Hvert enkelt land må derfor kunne investere i viktige sosiale tjenester, og gi like muligheter til alle sine borgere.

Det trenger mange land og områder hjelp til.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til å bekjempe fattigdom?

Selvsagt kan ikke reiseliv og turisme alene bekjempe fattigdom, men som en av de største og raskest voksende økonomiske sektorene i verden er turismen godt posisjonert for å fremme økonomisk vekst og utvikling på alle nivåer og for å skaffe inntekter gjennom jobbskaping.

En forholdsvis unik ting med turisme er evnen til å skape verdier i fjerne, ugjestmilde områder. I 30 av verdens 40 fattigste land står reiseliv for mellom 60-90 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det er mye. Også innad i land kan reiseliv bidra til å spre verdiskapning. Se for eksempel på noen av de populære destinasjonene i utkantnorge som opplever stor pågang av reisende fra inn og utland. I mange områder bidrar reiseliv til å holde fraflyttings-spøkelset på avstand, og det bidrar også til at flere blir stolte av det de har.

Turisme kan også knyttes til nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse og entreprenørskap siden det ofte er lave ferdighetskrav og man rekrutterer ansatte lokalt. Det er derfor svært viktig at vi passer på at pengene fra de som reiser ender opp lokalt og ikke til alskens mellomledd. På denne måten kan vi blant annet bidra til at en større andel av tomter og eiendommer havner i lokale hender. Rettigheter og tilgang til land, eierskap og mikrofinansiering kan også gi muligheten for lokalt reiselivsnæring til å utvikle seg, og skape flere muligheter for selvdrevet inntekt.

Når turister kjøper fra lokale virksomheter går inntektene rett inn i lokale verdikjeder, og i sin tur bidrar reiseliv til at de fattigste kan ta del i verdiskapningen. Vi ser at neglisjerte grupper, f.eks unge og kvinner, oftere blir involvert gjennom reiseliv.

Selv om det er en risiko for at tilpasning til velstående turister bidrar til å presse lokalbefolkningen ut av sine områder, så vil lokale ha mye igjen fra inntektene som 1,5 milliarder turister skaper. Inntekter kan gi folk muligheten til å ikke bare spise, men også til å få tak i mat som er bedre for helsen. Dette legger mindre press på allerede overfylte helsetjenester, storfe-konflikter med mennesker og dyr, og bekjemping av krypskyting og utnyttende frivillighet.

Inntekter fra turisme kan investeres i samfunnsrelaterte prosjekter som å hjelpe til med å utvikle og øke helsetjenester, rent vann og sanitet, familie og støtte til annet arbeid.

Vi går videre til SDG 2.

SDG 2 – Utrydde sult

Hvordan lykkes verdenssamfunnet med å bekjempe sult?

Etter en nedgang i antallet mennesker som led av sult fra 1990-tallet og til 2014, stiger nå antallet igjen. I 2017 var det om lag 821 millioner mennesker som var rammet av sult. Antallet er da det samme som det var i 2010. To skritt frem og ett tilbake. Det kan altså være på tide at vi revurderer hvordan vi dyrker, fordeler og konsumerer maten vår.

For å snu denne negative trenden, er det viktig at investeringer i jordbruk rettes mot bærekraftig matproduksjon og produktivitet. Hvis vi gjør dette på riktig måte, kan jordbruk, skogbruk og fiske sørge for næringsrik mat til alle, og samtidig være en viktig inntektskilde.

Vi må da sørge for at vi har nok mat av god nok kvalitet. Slik at alle får nok kalorier og næring. Dette vil bidra til mindre sykdom og dødelighet. Skal vi lykkes med det så må vi ha effektiv produksjon som tilfredstiller våre krav om kvalitet og ernæring. Mange ting kan påvirke matproduksjonen, f.eks. klima, nedbør og priser.

Har vi bra nok utvalg, så blir prisene også bedre og det gjør maten tilgjengelig for flere. Vi må også sørge for matsikkerhet og god distribusjon. Maten må være tilgjengelig. Andre viktige faktorer er utnyttelsesgrad, transport og rettferdig fordeling av inntektene fra matproduksjonen.

Får vi orden på dette så er vi nærmere bekjempelse av sult.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til å bekjempe sult?

Mye av nøkkelen ligger også her i økte inntekter. Turisme kan stimulere til bærekraftig landbruk ved at matproduksjon blir mer lønnsomt. Når lokale bønder får ta del i verdiskapningen gjennom produksjon, bruk og salg av lokale råvarer i turistdestinasjoner, integreres de i verdikjeden for turisme. Produksjon av mat kan forsyne hoteller og turoperatører, og det kan gå til salg av lokale produkter til turister og til lokale.

Det er viktig at vi som driver med turisme forstår verdien av å handle lokalt, og ikke minst at vi velger ansvarlige lokale leverandører. Mer inntekter til lokale, gir også mer effektive løsninger og bedre teknologi som igjen kan gi bedre produksjon.

Det innebærer også at vi må stille krav til våre underleverandører.

I tillegg ligger det et enormt potensiale i det voksende segmentet agro-turisme som utfyller tradisjonelle landbruksaktiviteter. Mange bønder tilbyr overnatting og opplevelser for eksempel. Denne økningen i inntekter kan føre til et mer variert jordbruk og øke verdien av opplevelsen.

Denne trenden har også gjort det mulig for “etnisk” mat å få økt synlighet, noe som bidrar til å bevare lokal mat og kultur. I mange tilfeller kan det også gi økt eksport til internasjonale markeder. I en moderne verden ønsker stadig flere å gå bort fra det standardiserte og søker “autensitet” gjennom mat og drikke. Også i Norge har fokuset på lokalmat vokst enormt de siste årene.

Det er ikke slik at økonomisk vekst alene vil kunne løse problemet med sult. Mye av løsningen ligger nok tvert i mot på hvordan vi bruker ressursene våre. Forbrukersamfunnet er en stor del av problemet. For eksempel ligger det et enormt potensiale i matsvinn. Vi kaster uendelig mye mat. Fullt brukbar kvalitetsmat går rett i søpla, og hotellene med sine buffeter er blant de største synderne her.

Hvis vi som reiselivsaktører klarer å redusere matsvinn, så har vi også spart penger, ressurser og man har mer tilgjengelig mat for å bekjempe sult. Det er ekstremt viktig at reiselivet fortsetter å øke sin innsats for å redusere svinn.

Noe av nøkkelen mot svinn ligger også i lokal produksjon. Det er svært mye mat som ødelegges under transport. Dette går også rett i søpla. I mine hjemtrakter så driver mange med lakseproduksjon. De sier at det er svært få som har det mer travelt enn en død laks. Selv om maten sendes til andre deler av verden synes jeg det illustrerer poenget godt. Mindre reisetid betyr at maten holder bedre kvalitet.

Bedre og sunnere mat til alle bidrar også til bedre helse og livskvalitet.

SDG 3 – god helse og livskvalitet

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å forbedre helse og livskvalitet?

En av mine helter, Hans Rosling, startet nettstedet Gapminder.org, * som gir en veldig bra oversikt over globale fakta. Der kan man se at det har vært store fremskritt når det kommer til forbedring av menneskers helse verden over. Dødeligheten blant mødre og barn har blitt redusert. Levealderen stiger i hele verden. Vi har hatt enorm suksess gjennom vaksineprogrammer og økt renslighet, men til tross for denne fremgangen har den gode utviklingen stagnert rundt utryddelse av sykdommer som malaria og tuberkulose. 

For at dette bærekraftsmålet skal nås, kreves det en massiv innsats de neste 15 årene. Dette gjelder spesielt når det kommer til utryddelse av alvorlige sykdommer og opplæring av nødvendig personell. En nøkkel til måloppnåelse er å sikre alle grunnleggende helsetjenester, adgang til medisiner og støtte til forskning. Covid-19 viser oss at alt kan snu fort.

(* Vi i Travelopment utvikler en faktabasert portal for reiseliv, i stor grad inspirert av Gapminder).

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til å forbedre bærekraftsmål nr 3 – god helse og livskvalitet?

I det siste har på mange måter helse og reiseliv blitt satt opp mot hverandre. Høye røster hevder for eksempel at Covid-19 har blusset opp igjen på grunn av at folk er på reise. Selv om dette på mange måter stemmer, siden et virus ikke legger ut på tur alene og ingen blir smittet om ingen møtes, så er det en forenkling av situasjonen.

Reiselivet tar i høyeste grad sin del av vår felles dugnad akkurat nå, og vil fortsette å gjøre det i lang tid fremover. Det er forøvrig også mange negative effekter ved å innskrenke folks frihet som i aller høyeste grad går ut over helse og livskvalitet.

Nok om det, denne artikkelen skal ikke handle om Covid-19.

Det mest nærliggende bidraget fra vår bransje til SDG 3 er inntekter. Inntekter til lokale aktører gir igjen skatteinntekter generert fra turisme og gebyrer og avgifter fra besøkende, kan samlet reinvesteres i helsehjelp, tjenester og forebygging av sykdommer. Helse er på mange måter et spørsmål om politisk prioritet og det krever vilje fra lokale myndigheter. Vi som reiselivsaktører kan bruke vår forbrukermakt til å presse på slik at slike ting blir prioritert. 

Hvis man vil tiltrekke flere reisende, må man også ha en medisinsk infrastruktur. Land som investererer i universell helsedekning gjør en sunn investering i sin “menneskelige kapital” (WHO). Ikke bare forsterker dette folks helse og forventet levealder, men det beskytter også mot epidemier, reduserer fattigdom og risiko for sult, skaper arbeidsplasser, driver økonomisk vekst og styrker likestilling.

Turister kan også gi grunnlag for mer medisinsk personale finansiert av privat sektor i enkelte områder. Det kan også gi tilgang til akutt hjelp for lokale. Et eksempel er hvordan medisinsk personale i Everest Base Camp har bistått lokalbefolkning. Vi har også nevnt hvordan økt tilgang til bedre og sunnere mat gir bedre helse.

Kvalitet og tilgjengelig primærhelsetjeneste er grunnlaget for universell helsedekning, og vi må gjøre mer for å forbedre kvaliteten og sikkerheten til helsetjenester globalt. Dårlig helsehjelp ødelegger liv og koster verden ufattelige summer hvert eneste år. Primær helsehjelp handler om å ta vare på mennesker og hjelpe dem med å forebygge, i stedet for bare å behandle en enkelt sykdom eller tilstand.

De er vel ingen tvil om at de fleste reisende opplever en positiv effekt på sin livskvalitet, mange vil også ha en positiv effekt på sin helse. De som reiser er jo i stor grad en del av den mer privilegerte halvdelen av jordens befolkning. Men reiseliv bidrar til å åpne øynene for andre menneskers utfordringer og levekår. Og ved å reise kan vi være “øyenvitne” til det som foregår.

Reiselivsbedrifter kan selvsagt også bidra med ytterligere støtte både innen helse og livskvalitet og andre mål ved å gi donasjoner til veldedige organisasjoner og prosjekter. For å nå målene om helsedekning er det behov for mer enn 18 millioner ekstra helsearbeidere innen 2030, spesielt i lavinntektsland. Det trengs investeringer fra offentlig og privat sektor til helsearbeider-utdanning, og for opprettelse av nye stillinger innen helsesektoren

Penger fra reiselivet er viktig for å finansiere utdanning. Og utdanning har bra effekt på helse.

Alt henger sammen med alt.

SDG 4 – god utdanning

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å forbedre utdanning

Det er bred enighet om at god utdanning er et fundament for å forbedre livet til verdens mennesker. Gjennom utdanning vil man styrke sine muligheter til å kunne styre eget liv. Det er viktig at jenter og gutter skal få lik tilgang til utdanning med god kvalitet, og den skal være gratis. Det har vært en enorm økning i andelen barn i verden som går på skole. Framgangen er spesielt stor når det gjelder jenter og kvinner.

Det har også vært en formidabel forbedring i grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Likevel er det fortsatt altfor mange som ikke kan lese og skrive i verden. Det stopper også videre utdanning.

Her har man en jobb å gjøre.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 4 – god utdanning og opplæring?

Reiselivet er avhengig av en godt trent og dyktig arbeidsstokk. I reiselivet og turismen sin natur ligger det implisitt at man er tilstede nær sagt overalt. Dette betyr også at arbeidsplassene finnes overalt. Hvilke andre bransjer kan vise til en like distriktsvennlig spredning av både kompetansearbeidsplasser og lav-terskel arbeidsplasser?

Når vi har en rekke tilreisende turister så gir det et håndfast incentiv for å utdanne seg videre. Man har potensiale for å kunne få jobb uten å måtte flytte fra der man bor. Tilknyttet reiselivet er også mange underleverandører. 

Reiselivet åpner øynene for viktigheten av språk og global utveksling av språk og verdier. En viktig del av dette er mulighetene som reiselivet gir til kvinner og ungdom. Reiseliv er inkluderende og gir jobb til mange deler av befolkningen.

Sektoren kan gi insentiver til å investere i utdanning og yrkesopplæring, verdier av en kultur av toleranse, fred og ikke-vold, og alle aspekter av global utveksling og statsborgerskap. Man kan rett og slett bli inspirert og lære om verden fra turister.

En annen rolle reiselivet har er at det det åpner øynene til de som besøker destinasjonen. I Nepal, for eksempel, har flere skoler blitt åpnet av tilreisende klatrere og andre besøkende. Et godt eksempel er Sir Edmund Hillary som åpnet sin første av mange skoler i Nepal, få år etter førstebestigningen av Mount Everest.

Det finnes utallige eksempler på dette i hele verden. Mange som besøker et land får en tilknytning til stedet og et ønske om å bidra. Det er nok sjeldnere med slik tilknytning blant cruise og charter-turistene på store resorter enn blant adventure-turistene. Uten at jeg kan dokumentere den påstanden.

Mange reiselivsbedrifter starter egne fond, eller donerer penger til andre fond og skoler, som en del av det å gi tilbake til steder de har besøkt. Vi ser også endel programmer der kundene valgfritt kan donere.

En litt “mørkere” side av reiselivet, men som likevel finansierer skolegang, er for eksempel besøk på barneskoler og barnehjem i fattige land. Jeg skriver mørkere da dette er svært omdiskutert. Barna står “på utstilling” og mange av disse ““barnehjemmene” er også involvert i trafficking. Her må vi være 100% sikre før vi går inn i et samarbeid. Det står mer om dette senere i artikkelen.

Reisen er alltid en kilde til lærdom. Siden middelalderen og de store oppdagerne, 1800-tallets “The grand tour”, og alskens dannelsesreiser. Hva hadde Hemingways bøker vært uten hans reiser, hva hadde Darwin skrevet om uten å besøke Galapagos, og hva hadde vi visst om verden uten at folk hadde reist?

Lokale myndigheter vil ofte se et potensiale for å videreutvikle områder etter at turistene har oppdaget det, og dermed settes det kanskje også i gang utdanningsprogrammer. Reiselivet bidrar dermed til infrastruktur. Begrenset statlig finansiering av utdanning betyr ofte minimal støtte fra regjeringen. Barn må ofte gå mange mil til skoler som er enormt overfylte og i forfall, og studerer hele dagen blant de mest ubehagelige og utilstrekkelige fasiliteter og utstyr.

På grunn av reiselivets enorme bidrag i form av inntekter og utenlandsk valuta, så styrker det jo også ferdighetene i spesielt engelsk. Engelsk er det absolutt viktigste språket innen digital kommunikasjon, og behersker man engelsk så får man også tilgang til denne verdenen og kunnskapen som finnes digitalt.

En annen faktor er at personer som har fått opplæring gjennom reiseliv, som har lært språk og data-ferdigheter, ofte gir mye tilbake til samfunnet som lærere. Siden Travelopment ønsker å bygge fremtidens læreplattform for reiselivet benyttet jeg også våren til å ta et fag om fremtidens utdanning. Faget var fra Harvard University og heter “Leaders of learning”. Der lærte vi om de fire hovedtypene av læring og “the educational shift”.

Her kommer en kort oversikt over hvordan utdanning og læring endrer seg. Fordi det foregår akkurat nå en enorm transformasjon innen utdanning som kan deles inn i fem hovedgrupper:

1. Innhold er overalt – Flere kilder, fleksibel tilgang basert på interesse heller enn definerte rammer
2. Lærere er overalt – Ekspertise vil bli likestilt med formelle lærere. Læring blir mer en sosial aktivitet, der flere kan ta rollen som lærer.
3. Mer personlig – Alle har forskjellig bakgrunn, motivasjon og grunnlag for læring. Læring må og vil tilpasses den enkelte.
4. Nettverk er det nye klasserommet – Deltakende og frivillig læring basert på felles interesse, uavhengig av tid og sted. Man kan lære mye om planter om man er medlem i det lokale hagelaget.
5. Læring skjer overalt – Du kan velge stedet du foretrekker. På et bibliotek, en cafe eller på tur.

Reiseliv kan fort få en enda viktigere rolle når det kommer til utdanning i fremtiden. Man er mindre bundet av tid og sted, flere vil kanskje velge å reise mens de lærer nye ting. De vil kanskje oppsøke locations. Den tradisjonelle hierarkistiske klasseromslæringen vil neppe definere fremtiden.

Til nå har faktorer som at reiselivet er sesongbasert, samt deltid og unormale arbeidstider, bidratt til at det innad i reiselivet er et ganske lavt utdanningsnivå. Dette har skapt et kunnskapsløft mellom store internasjonale bedrifter og de små lokale aktørene. Nå- og fremtidens fleksible løsninger vil kunne skape en revolusjon og flytte makten og inntektene lokalt.

Dette gjør igjen at mer penger kan investeres i grunnleggende utdanning lokalt. Kapasitet og ferdigheter må styrkes for å sikre at reiselivssektoren kan blomstre og gi jobbmuligheter for ungdom, kvinner og de med spesielle behov.

SDG 5 – likestilling mellom kjønnene

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å forbedre likestilling mellom kjønnene?

Det er flere kvinner enn menn i verden, likevel finnes det i alle verdens land en ubalanse der kvinner direkte eller indirekte blir diskriminert. Vi har fremgang, men vi har fortsatt en lang vei igjen til mål. Selv om 143 av 195 land har lovfestet likestilling, blir kvinner fortsatt i mye større grad utsatt for utnyttelse, vold, skadelig praksis som barne- eller tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, menneskehandel, færre rettigheter, mindre tilgang til økonomiske ressurser, teknologi, eierskap, kontroll over land eller eiendom, finansielle tjenester, arv og naturressurser, enn menn blir.

Likevel er generelt sett verden er i dag et bedre sted for kvinner enn det har vært tidligere (!). Noen av FNs indikatorer viser at det blir bedre vilkår for kvinner i verden, særlig når det gjelder kvinnelig omskjæring og barneekteskap. Dessverre gjøres det ikke nok med de grunnleggende problemene for ulikhet mellom kjønn, som gjør det nærmest umulig å bekjempe problemet ordentlig.

Særlig store utfordringer er knyttet til religion og kulturelle tradisjoner, men å skylde på slike ting er egentlig en ansvarsfraskrivelse. Det er bare en del av problemet.

Likestilling er en menneskerett og det er viktig for utvikling.

Det handler om å gi alle kjønn like rettigheter, muligheter til å bestemme over eget liv og avskaffe diskriminerende ordninger. Kvinner må ha tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeid og juridiske rettigheter, fordi det er nødvendig for utviklingen i et land. 

Kvinners myndighet er en forutsetning for å løse verdens problemer med fattigdom, ressursspørsmål og fred. I land som Norge har vi kommet langt, men det er fortsatt forskjeller. Vi ser det i styre og stell, i hvem som eier bedrifter, og ikke minst i lønnsforskjeller.

Man kan ikke oppnå en bærekraftig utvikling hvis man ikke har likestilling og myndiggjøring av kvinner. Likestilling er integrert i hvert mål for bærekraftig utvikling, og det vil kreve en kraftig innsats og en endring av juridiske rammer hvis man skal bli kvitt kjønnsbasert diskriminering. Det ligger dypt forankret.

Heldigvis kan sosiale normer endres og reiselivet er en del av den prosessen.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 5 – Likestilling mellom kjønnene

I de fleste regioner i verden utgjør kvinner størstedelen av arbeidsmarkedet for turisme. Kvinner representerer 55,5% av hospitality sektoren globalt, opptil 70% i noen regioner, i følge International Labor Organization.

Turisme kan altså styrke kvinners posisjon i samfunnet, særlig ved å tilby direkte arbeidsplasser og generering av inntekter i turisme og vertskapsrelaterte virksomheter.

Som en av sektorene med størst andel kvinner som sysselsatte og gründere, kan turisme være et verktøy for kvinner for å frigjøre sitt potensial, og hjelpe dem til å få fullt engasjement og gi dem lederstillinger i turisme, og derfra i alle mulige områder av samfunnet.

Samtidig må vi huske at kvinner i stor grad er blant de dårligst betalte, og at de ofte får stillingene med lavest status. Og på toppen av dette utfører kvinner mye ulønnet arbeid i familievirksomheter (UNWTO).

Dette betyr at et av de viktigste grepene vi som jobber med turisme kan gjøre er selvfølgen å sørge for at kvinner får betalt det samme som menn. Her må vi også bruke vår innflytelse på underleverandører og huske at vi har anledning til å velge bort useriøse aktører.

Reiselivet bidrar også til å gi innsikt i hva som foregår rundt i verden og dermed vil flere kunne si fra om ubalanse og diskriminering.

Gjennom turisme kan kvinner bli tilbudt like muligheter innen utdanning, arbeid, inntekt, ferdighetsutvikling og lik tilgang til ressurser, teknologi, eierskap, kontroll og finans. Turismen kan dermed spille en stor rolle i å styrke kvinner til å ta en mer aktiv og lik rolle i samfunnet, sammen med å endre holdninger, og dermed bidra til mindre utnyttelse og diskriminering.

Kofi Annan sa en gang at det finnes ingen bedre verktøy for utvikling enn å gi makt til kvinner. Det tror jeg stemmer ganske bra.

Men, det er fortsatt mye arbeid som må gjøres. Kapasitet og ferdigheter må bygges for å sikre at reiselivssektoren kan blomstre og gi jobbmuligheter for ungdom, kvinner og de med spesielle behov. Derfor er reiselivsbransjen på saken.

SDG 6 – rent vann og gode sanitærforhold

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å tilgjengeliggjøre mer rent vann og bedre sanitærforhold?

Vannplaneten Tellus har mer enn nok ferskvann til alle, men på grunn av dårlig infrastruktur og økonomi har ikke alle tilgang til vannet. I tillegg fører befolkningsvekst og klimaendringer til at vannmangelen øker mange steder. Per 2017 hadde rundt 71% av jordas befolkning tilgang til trygge vannforsyninger. Dette betyr at veldig mange mennesker ikke har det.

På verdensbasis er det for så vidt store framskritt i arbeidet med å gi alle tilgang til toaletter, men utviklingen har gått sakte og hver tredje person lever uten å ha tilgang til bra nok sanitærforhold.

Det er flere ting som må gjøres. Vi må først og fremst beskytte og vedlikeholde de drikkevannskildene vi allerede har, slik at tilgangen til rent drikkevann opprettholdes der de finnes. Men det alene holder ikke. Vi må også sørge for at det investeres i ny teknologi og nye vann- og sanitæranlegg i de landene og regionene der slikt mangler.

På den måten kan vi bidra til å forhindre at millioner av mennesker dør.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 6 – Rent vann og gode sanitærforhold?

Turisme kan spille en kritisk rolle i å oppnå tilgang til vann, samt hygiene og sanitærforhold for alle. En av disse måtene er å begrense forbruket av rent vann i forbindelse med turisme. Selv om reiseliv og turisme utgjør en forholdsvis liten andel av det totale vannforbruket globalt, med 1%, som er veldig lite i forhold til jordbrukets massive 70%, så brukes det betydelige volumer per turist per dag.

I følge European Environment Agency så kan det være fra 300 til 2000 liter per turist hver eneste dag. Dette går med til drikke, avkjøling, vanning, bassenger, sanitærforhold, rengjøring, avfallshåndtering. Mange steder går det også opptil 5000 liter per dag til å støtte krav til mat.

For å sette det i perspektiv så krever en 18 hulls golfbane ca 50 millioner liter vann per år for å holdes frodig og grønn. Det er i følge Tourism Concern det samme som tusen gjennomsnittlige husstander.

En lokal person vil i snitt bruke 30 liter vann per dag, mens i fattige områder er dette kanskje bare noen få liter.

Forskningen er helt klar på at begrensning av vannforbruket er enormt viktig områder der vann er en knapp ressurs. Forbruket til 1000 vanlige gjester på et luksushotell i 50 dager kan gi 1000 familier i fattige land vann i tre år. (Tourism Concern 2014). Når folk reiser forbruker de altså langt mer vann enn de gjør hjemme, og dette vannet tas fra de samme kildene som lokale bruker.

I de tilfellene det ikke gjøres så er det ofte fordi resorter og andre destinasjoner har kjøpt enerett eller eier forsyningskildene slik at vannet ikke er tilgjengelig for lokale. Det er nesten enda verre og minner om praksisen til store konsern, som Nestlé som privatiserer drikkevannskilder rundt i verden.

Vi kan også bidra ved å bruke vår forbrukermakt og ta avstand fra praksisen til store internasjonale aktører som Nestlé og andre. Slutt å handle produkter fra slike aktører og si tydelig fra om hva du mener.

Å sørge for rent vann handler også om å ta vare på naturen. Det er viktig å beskytte og gjenopprette vannrelaterte økosystemer som skog, fjell, våtmark og elver for å begrense vannmangel. Det er viktig å begrense klimagassutslippene og det er viktig å forhindre ørkenspredning.

Mer internasjonalt samarbeid er også nødvendig for å stimulere effektivitet i forbruket og for å støtte teknologi i utviklingsland. For eksempel kan man ha teknologi for å rense og behandle vann, for eksempel for å effektivt samle regnvann. Alle vet at industrialisert kjøttproduksjon har en enorm negativ påvirkning på klima, men i mange fattige land så går dette også på hygiene. Vannkilder deles med buskap og mange henter vannet sitt fra elver der husdyr har fri tilgang.

Det er viktig at vårt bidrag er langsiktig. En måte å skaffe rent vann på kan være å bygge brønner. Mange reiselivsbedrifter har bidratt til å bygge mange brønner. Dette er en bra ting, men samtidig har slike prosjekt en tendens til å forfalle fordi prosjektet blir overlatt til lokale myndigheter som ikke har ressursene til å ta vare på det.

Derfor må vi i reiselivet passe på å gi vår støtte til langsiktige prosjekter. Det er ikke bærekraftig å bygge infrastruktur om man ikke også bidrar til at det blir vedlikeholdt. En ting man kan gjøre er å sørge for at man matcher sine gjesters forbruk ved å legge til rette for tilgangen til vann til lokale.

Mye av løsningen kan ligge i en bevisstgjøring hos de reisende. Altså gjennom opplæring. Ta de med ut, lær dem å sette pris på naturen i området og forstå det lokale økosystemet. Klarer man å få gjestene til å redusere sitt utslipp? Turisme kan bidra til konservering.

Hvis man gjør dette på en bra måte så kan bærekraftig regulering av vannforbruket gi en bedre opplevelse for gjesten. Det kan beskytte miljøet og det biologiske mangfoldet, redusere utslipp og ikke minst redusere utgifter. De fleste ønsker jo egentlig å være ansvarlige gjester.

Det ser kanskje ikke lovende ut for de store resortene i fremtiden, men de har også muligheten til å gripe sjansen og forandre sine praksiser. Vi må stille krav hvis vi skal benytte oss av slike fasiliteter. Og vi må starte i dag, om vi ikke allerede har gjort det.

SDG 7 – ren energi til alle

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å skaffe ren energi til alle?

Vi har ikke nok rene energikilder i dag, men verden beveger seg i retning renere energi for alle. Det betyr at mer av energien vi bruker er bærekraftig og allment tilgjengelig. Tilgang til energi er helt sentralt i omtrent alle utfordringer og muligheter som verdenssamfunnet har i dag.

Det dreier seg ikke bare om klimaendringer, men også om jobb og inntekt, matproduksjon, sikkerhet og infrastruktur. Om vi kan øke investeringene i fornybar energi som vannkraft, vindkraft eller solkraft så er det gode bidrag til målet om bærekraftig utvikling. Vi må ha mer ren energi, og vi må avslutte vår bruk av fossilt drivstoff. Klarer vi en rask og god omstilling, vil det også sikre matproduksjon og arbeidsplasser.

Men vi har langt igjen. Omtrent 3 milliarder mennesker bruker faktisk forurensende energi når de lager mat, og de utsettes da dermed for farlig luftforurensing. I verden lever 840 millioner mennesker uten tilgang til elektrisitet, og halvparten av disse lever i Afrika.

Elektrisitet er heller ikke perfekt. Batteriproduksjon, for eksempel, tapper verden for grunnstoffer og ressurser, og brukte batterier er vanskelig å håndtere. Forhåpentligvis vil vi klare vi å løse slike problemer på veien.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 7 – Ren energi til alle?

Reiseliv er en av de største bransjene i verden og helt klart en av de bransjene som forbruker mest energi. Dermed er det også et område som har enorm påvirkning. Hadde reiselivet kuttet alle sine utslipp, så ville man tatt et kjempesteg på vegne av verdenssamfunnet.

Men det første, mest åpenbare og mest lønnsomme grepet vi kan gjøre, er å sørge for å minimere og effektivisere det forbruket vi allerede har. Da bidrar vi også indirekte til at mer ren energi blir tilgjengelig for andre, på bekostning av forurensende energi. Siden turister også bruker energi (og vann) med en større intensitet enn lokalbefolkningen, så har vi da en direkte effekt.

Vi kan spare energi med å ta i bruk gode gamle Enøk tiltak som å slå av lys, bruke sparepærer og liknende. Vi kan isolere og oppgradere varmeanlegg. Vi kan se på hvor maten kommer fra og bruke mer bærekraftig mat. Vi kan være bevisste på produktene vi kjøper og tilbyr våre gjester, og oppfordre dem til å redusere sitt forbruk.

Den positive bonusen er at mindre energibruk er bra for lommeboka.

Et annet grep vi kan gjøre er å investere i bærekraftig energi og implementere nye løsninger som elektrisitet i stedet for fossilt drivstoff, solcellepaneler etc. inn i energimiksen. Følgelig, gjennom å fremme forsvarlige og langsiktige investeringer i bærekraftige energikilder, kan turisme bidra til å redusere klimagassutslipp, dempe klimaendringene og bidra til innovative og nye energiløsninger i urbane, regionale og avsidesliggende områder. Det ligger et stort ansvar på transportsektoren her, men andre som hoteller og restauranter, deler også dette ansvaret.

Vi må kanskje tåle at det kommer vindmøller i solnedgangen vår. Det ikke er verdens mest effektive energiløsning i dag, men det er sannsynligvis en del av fremtiden. Vi vil alltid ha vind. Verdensamfunnet utvikler fortsatt løsninger for fremtiden og da må det nødvendigvis også gjøres i nærheten av der vi bor. Spesielt om vi har mye vind.

Vi kan ikke bare la andre ta støyten mens vi venter på mer effektive løsninger. Verden har ikke tid til å vente. Men det er viktig at det gjøres balansert og ikke går ut over det biologiske mangfoldet, og at ikke-reverserbare sår i viktige naturområder minimeres.

Dette er en veldig hårfin balansegang, men verden er nødt til å utvikle renere energikilder. Og skal man lykkes så er ikke veien dit uten svinger. Smøla på Nordmøre er et eksempel på et sted som har tatt posisjon i reiselivet ETTER at de ble en av landets største vindkraftkommuner. De har investert inntektene sine smart, og steg for steg så har de bygget opp merkevaren sin på en forholdsvis bærekraftig måte. Det går an å leve med vindmøller.

Når det er sagt så er dette også litt vanskelig for meg å skrive, siden jeg personlig er motstander av de fleste utbyggingene langs kysten vår. Hodet ser muligheter, mens hjertet blør når naturen bygges ned. Hver vei og vindmølle som plasseres skaper sår som ikke kan reverseres. Det åpner for en lang rekke filosofiske spørsmål, men det har jeg ikke plass til her.

Vi kan også tilby opplevelser som bruker mindre energi, og tenke mer over hvordan de kommer til oss. Sykkel er bedre, sunnere og morsommere enn sightseeing med buss. Vi kan oppfordre gjester til offentlig transport og frakte dem med tog i stedet for fly. Kajakk og seil.

Det er heldigvis en bevegelse på gang her.

SDG 8 – anstendig arbeid og økonomisk vekst

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å skaffe anstendig arbeid og økonomisk vekst?

Å skaffe arbeidsplasser av god kvalitet til alle frem mot 2030, er en stor utfordring for så godt som alle land i verden. Det er vanskelig å skaffe nok jobber, men problemet er større enn det da halvparten av verdens befolkning tjener veldig dårlig. Faktisk så dårlig at de ikke kan leve av lønnen sin.

Det viktigste steget for at vi skal kunne utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet i verden er å skaffe nok jobber til alle. Da må vi også, med utgangspunkt i dagens økonomiske modeller, skape en økonomisk vekst som er rettferdig. Og vi må legge til rette for at f.eks. grundere kan skape nye arbeidsplasser slik at vi har nok.

Det innebærer å få flere kvinner ut i arbeid, og sørge for at arbeidslivet er trygt. Sannsynligvis bør man i større grad få på plass fast arbeid, mens andelen uformelt og svart arbeid reduseres. Og vi må finne måter å inkludere unge i arbeidslivet.

Samtidig er verden i endring og vi må huske at det moderne arbeidslivet er annerledes enn industrisamfunnet, att man kan jobbe fra hvor og når man vil i det globale og fleksible arbeidsmarkedet. Dette krever også opplæring og kunnskap.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 8 – Anstendig arbeid og økonomisk vekst.

Dette er kanskje det bærekraftsmålet hvor reiseliv og turisme bidrar mest for verdenssamfunnet. Vår sektor bidrar i aller høyeste grad til økonomisk vekst og arbeidsplasser, spesielt tar sektoren ansvar overfor for unge og kvinner. Reiseliv er en av drivkraftene for global økonomisk vekst og utgjør i dag nesten 1 av 10 arbeidsplasser over hele verden. Direkte og indirekte.

Turisme når ut til alle verdens hjørner, bunner, topper og alle slags grisgrendte strøk. Det betyr at folk i hele verden kan dra nytte av verdiskapningen. Verdikjeden til reiselivet er omfattende, jobber blir skapt i en rekke sektorer som bygg og anlegg, matvareproduksjon og kommunikasjon. Det har jeg tidligere skrevet litt om her

UNWTO, som er FNs turistorganisasjon, og World Travel and Tourism Council publiserer jevnlig internasjonale turistdata som viser turismens utvikling mot å bli en av de største og raskest voksende økonomiske sektorene i verden. Det merkes forøvrig godt når verden har stoppet opp pga Corona, og tallene for 2020 kommer selvsagt til å avvike fra kurven. Akkurat på dette målet passer det bra å dra frem litt av statistikken.

Her er noen tall hentet fra WTTC, publisert i 2019:

• Hver femte av alle nye jobber som skapes kommer fra reiseliv
• Tilsammen var det i 2018 122.891.000 jobber som var direkte knyttet til turisme. Det er 3,8% av alle jobber i verden.
• Når vi regner med direkte og indirekte, gjennom turismens verdikjede, så blir tallet 318.811.000 jobber. 10% av alle jobber i verden.
• Prognosene viser at man regner at dette tallet er 420 millioner i 2029. Det betyr 11,7% av alle jobber og en vekst på 2,5%
• Reiseliv bidro direkte med 2,75 trillioner dollar, som tilsvarer 3,2% av verdens samlede BNP i 2018. (1 trillion er 1 million millioner btw)
• Når vi regner med hele verdikjeden så var bidraget på 8,8 trillioner dollar, og det tilsvarer 10,4 % av verdens samlede BNP.
• Det ble investert heler 941 milliarder dollar i reiseliv i 2018, et tall som er forventet å øke til 14 trillioner dollar i 2029.
• Reiseliv hadde en vekst på 3,9% og knuser den generelle verdensøkonomien 8 år på rad.
• Reiseliv er verdens nest raskest voksende sektor. Bare slått av vareproduksjon, men foran byggeindustrien(3,4%), detaljhandel (3,3%), helse (3,1%), jordbruk (1,8%), finans (1,7%) og kommunikasjon (1,7%)
• Reiseliv stod i 2018 for 7% av den globale eksporten og 29% av global tjenesteeksport.
• Spesielt i mange utviklingsland er reiseliv den største eksportsektoren.
• Reiseliv skaper jobber i hele land, i motsetning til f.eks utvinningsindustrien som er lokalisert i spesifikke geografiske områder. Det bidrar også til at de indirekte jobbene spres.
• Reiselivsbransjen består av 85% små bedrifter. Altså under 30 ansatte. Små og mellomstore bedrifter (SMB) spiller en nøkkelrolle i jobbskaping, de utgjør to tredjedeler av arbeidsplassene i utviklingsland og opptil 80% i lavinntektsland, i tillegg til at de er en viktig kilde til innovasjon og kreativitet. Tilgang til finansielle tjenester og mikrofinansiering er nøkkelen, og reiseliv bidrar med viktig kapital til det.

Vi som driver i bransjen har et ansvar for å utvikle den i en bærekraftig retning slik at vi kan skape og ivareta arbeidsplassene også i fremtiden. Vi kan ikke basere oss på kortsiktige løsninger, men må omstille oss slik at våre barn og barnebarn også kan være stolte reiselivsfolk. Det vil sannsynligvis kreve mer profesjonalisering og utdanning en hva vi har hatt så langt.

SDG 9 – industri, innovasjon og infrastruktur

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å bygge industri, innovasjon og infrastruktur?

Underliggende infrastruktur må være på plass for at et samfunn skal kunne fungere. Det at vi investerer tungt i infrastruktur som vanningssystemer, informasjonsteknologi og transport er helt avgjørende for å kunne skape en bærekraftig utvikling. I noen deler av verden fungerer dette veldig bra, mens i andre områder og land fungerer det ikke spesielt bra.

Det betyr at vi må lete etter og finne måter som bidrar til å øke de ulike landenes potensiale for utvikling og vekst. Da må vi se på hvordan de kan utnytte sine ressurser mest mulig effektivt og hvordan de kan lage en bærekraftig og effektiv industri. En nøkkel for å lykkes med dette er å satse på utdanning, teknologi og vitenskap, samtidig som man har et godt helsetilbud.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 9 – Industri, innovasjon og infrastruktur?

Jeg har sagt dette før, men verdiene som skapes fra turisme kan investeres i infrastruktur og innovasjon.

Verdiskapningen som reiselivet bidrar med er viktig for enhver destinasjon, men samtidig vil også reiseliv åpne dørene for andre investeringer. Hvis en destinasjon plutselig får mange turister så vil det også være behov for bedre veier, kollektivtransport og annen infrastruktur. Man vil kanskje få behov for raskt internett og et bedre utbygd strømnett. 

Utvikling av en destinasjon er avhengig av at det leveres god offentlig og privat infrastruktur. Det handler ikke bare om god offentlig og privat levert infrastruktur og et innovativt miljø for at tjenestene skal leveres, men det kan også stimulere myndighetene til å oppgradere infrastrukturen som et middel for å tiltrekke turisme og andre kilder til utenlandske og innenlandske investeringer.

Dette påvirker igjen annen utvikling og lokalbefolkningen kan få oppgradert vann og avløpsnett, renovasjon etc. Reiselivet er inne i et paradigmeskiftet der de som ikke er bærekraftige vil forsvinne. Det krever innovasjon og gode løsninger. Innovasjon og oppgradering av infrastruktur som transport, energi og vann kan også påvirke andre næringer til å være mer bærekraftige, med stadig mer effektiv ressursbruk og miljøvennlige teknologier og prosesser.

Det utvikles mye teknologi for reiselivet. Denne teknologien kan igjen brukes innen andre næringer. Det kan være alt fra transport til helsevesen. Fokus på bærekraft i reiselivet vil også stille krav til destinasjonene som tar i mot turister. Verden blir mer transparent. Vi som jobber i bransjen må forstå nytten av, og ta i bruk, teknologien. Vi er ikke digitalisert selv om vi har hatt noen møter på Zoom eller Skype.

Turisme har også den egenskapen at den når ut til alle små bygder og utposter på en måte som andre næringer ikke klarer. Det bidrar til å støtte disse områdene og menneskene som bor der til tross for ulikheter, liten befolkning og annet. Vanskeligstilte land er blant de som påvirkes sterkest av turisme. Og vi bidrar også til å bygge infrastruktur for andre bransjer.

Men vi må også ta hensyn til hvordan overturisme, og for stor dominans fra turisme i lokal økonomi, påvirker annen industri på destinasjonen. Det betyr kanskje at vi må lete etter måter å gå bort fra masseturismen og over på mer bærekraftige former for turisme.

Som for eksempel adventure tourism, som gir høyere inntekt per gjest.

SDG 10 – Mindre ulikhet

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn til å redusere ulikhet?

Det har vært en stor utvikling, men ulikhetene i og mellom land er likevel en stor grunn til bekymring. Mange land har hatt en økonomisk vekst som har bidratt til at landene har blitt rikere. Dette har dessverre ikke nødvendigvis ført til mindre fattigdom. Til tross for at 40 prosent av verdens fattigste tjener bedre i dag enn hva de har gjort tidligere, så fortsetter forskjellene i inntekter å øke.

Verdens 1% rikeste eier mer enn de resterende 99% til sammen. De rikeste 10% tjener opptil 40% av de totale globale inntektene, mens de fattigste 10% tjener bare mellom 2% og 7% (UNDP). Dette kan bare forandres ved at de fattigste og mest marginaliserte gruppene får mulighet til å gjøre sine levekår bedre.

Viktige tjenester og tiltak for dette er helsehjelp, rettferdig og lik tilgang til skole, og rettferdige og gode skattesystemer. Vi må altså ta utgangspunkt i en rettferdig fordeling av et lands ressurser og goder for igjen å kunne redusere ulikhet i og mellom land.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 10 – Mindre ulikhet?

Hvis vi lykkes med å engasjere lokalbefolkningen og andre sentrale interessenter i verdikjeden, så er turisme et av de kraftigste verktøyene som finnes for samfunnsutvikling. Med utvikling og fornyelse bidrar vi også til å redusere ulikheter. Vi vet jo hvordan reiseliv bidrar til at utviklingsland tar del i den globale økonomien. I 30 av de aller fattigste landene i verden står reiseliv for 60-90% av bruttonasjonalproduktet, så det er ingen tvil om hvilken sektor som er den viktigste bidragsyteren per i dag.

Turisme kan bidra til byfornyelse og den kan bidra til utvikling av distrikter og dermed til å redusere regionale ubalanser ved å gi lokalsamfunn muligheten til å blomstre. Det kan kanskje også føre til mindre fraflytting, samt bidra med positivitet. Når utenlandsk valuta brukes til å utvikle infrastruktur for reiseliv i et land, så investeres også penger fra et land i et annet. Og med dette kommer også andre investeringer.

Man må utvikle både tilbuds- og på etterspørselssiden. For at turistene skal komme må det finnes en viss infrastruktur på destinasjonen. Dette kan være såpass kostbart at lokale myndigheter ikke har muligheten til å henge med. For å tiltrekke turister og være konkurransedyktige må man også markedsføre og legge tilrette for en rekke andre prosesser. Alt dette skal finansieres.

Det er dessverre ikke slik at vekst i reiseliv automatisk fører til utvikling og reduksjon av ulikheter. Faktisk så kan ulikhetene bli større. Det viser seg gang på gang at typiske all inclusive-resorter legger igjen svært lite i lokalsamfunnet, men bidrar sterkt til utslipp og bruk av ressurser.

Jeg trenger vel knapt å nevne verstingen cruise i denne sammenhengen. Internasjonale aktører tjener penger på bekostning av lokalsamfunn. Forskning på populære destinasjoner som Thailand og Brasil viser at de relative inntektene til fattige slett ikke kommer nærmere rike, selv om man har 10% vekst i turisme. Dette går igjen nær sagt overalt.

Generelt kan man lese at typisk “sydenturisme”, hvor rike mennesker fra rike land reiser til lavkostland for å slikke sol på en strand ved sjøen, ikke bidrar nevneverdig på den lokale destinasjonen. Den økonomiske lekkasjen er ofte så høy som 40-50% i utviklingsland, men FN har også flere eksempler på at så lite som 5% blir igjen lokalt fra masseturisme. Slike ting er ikke bare forkastelig, men det er også med på å undergrave hele reiselivsbransjens rykte, og det undergraver de positive effektene av turisme.

En måte å sørge for økte lokale inntekter er gjennom skatter og avgifter som igjen kan investeres lokalt og gi positiv effekt. Dette fungerer bra i noen land, og det fungerer mindre bra i andre land.

Trickle-down teorien viser til den økonomiske antagelsen om at skatter på bedrifter og velstående i samfunnet kan reduseres som et middel til å stimulere næringsinvesteringer på kort sikt og komme samfunnet til gode på lang sikt. Altså en klassisk kapitalistisk tankegang. Dette gjøres i stor grad i mange destinasjoner.

Man prøver å legge til rette og gi fordeler til store utbyggere med et håp om at det skal lønne seg på lang sikt. Mange utbyggere vil også stille krav om å få fordeler, ellers vil de ikke komme. For mange destinasjoner er det rett og slett for vanskelig å si nei til utbyggernes fagre ord og fremtidsvyer.

Faktisk så ligger mye av problemet innen turismen i nettopp dette. Internasjonale og nasjonale utbyggere får enten ikke veksten de har blitt forespeilet, eller så finner de smutthull for å ta pengene ut av området. Det finnes alltid en vei. Et annet problem med turistskatter er at de ofte ikke blir investert i lokal infrastruktur eller i turisme. Mange destinasjoner sliter også med korrupsjon.

Jeg vil også ta med et konsept som ofte har negative effekter og bidrar til å øke ulikheter. Barnehjemsturisme, altså konseptet med å besøke et lokalt barnehjem, har lenge vært omstridt da det bidrar til trafficking, altså menneskehandel, med barn.

Ønske fra vestlige turister om å hjelpe foreldreløse barn i utlandet har skapt en etterspørsel i markedet der mellommenn får kontrakter på å tilby fattige foreldre en bedre fremtid for deres barn. Disse barna blir i stedet ofte utnyttet og må bo i svært stusselige kår, mens de “kjærlige” eierne får støtte til sin barnehjemsdrift.

Barn er ikke attraksjoner.

Også innad i reiselivsbedrifter har vi store ulikheter. Det kan være store forskjeller mellom ansettelser av ulike kjønn, kvalifikasjoner og ferdigheter. Vi ser ofte at toppledelsen, med språk- og forretningserfaring, har høye lønninger mens de som jobber med forpleining eller på kjøkkenet får svært dårlig betalt. Noen av disse tilfellene, hvor man ikke gir like lønn for likt arbeid, går under det som kalles sosial dumping.

Et godt/dårlig norsk eksempel er det britiske/norske cruiseselskapet Hurtigruten, hvor filippinske arbeidere får sin lønn basert på filippinsk tariff, mens deres norske kolleger ombord får sin lønn basert på norske satser. Slik praksis er både trist og sjokkerende i 2020, selv om cruisene går i uregulert “internasjonalt farvann”. Mye av inntektene er fortsatt innenlands og de får, og har fått, massiv støtte fra staten for å klare seg.

Staten bør stille strengere krav og ikke gi rom for slike praksiser. Uansett om eierne er britiske, så er selskapet norsk og en del av kulturarven, vår felles identitet og en representant for Norge. De betyr mye for mange, de har uttalt at de representerer norske verdier og de har bygget sitt brand på det.

Norske verdier er tuftet på god moral og rettferdighet.

De vil selvsagt hevde at de har to forskjellige selskaper (med samme brand) og at den internasjonale delen konkurrerer internasjonalt. Derfor velger de å senke nivået der, fordi det i cruisebransjen finnes verre eksempler med dårlig lønn, uforsvarlig lange arbeidsdager og få rettigheter. Jeg synes Hurtigruten bør velge å være bedre enn dette. De bør legge den moralske lista høyere.

Uansett kan privateide cruiserederi og andre med loven i hånd til å gjøre som de vil, om det er uetisk eller ikke, spesielt når de går i internasjonale farvann. Men vi i form av å være reiselivsaktører, kunder og borgere kan kreve at myndighetene tar tak og regulerer slikt ved hjelp av lover og regler.

Et rettferdig lønnssystem vil kunne vurdere topp-til-bunn-forholdet mellom de høyest betalte lederne og de lavest betalte arbeidstakerne. Det mangler forøvrig ikke på skrekkeksempler i hotellbransjen heller.

Reiselivet har en lang vei å gå før de har forskrifter og strukturer på plass som demper ulikhetene globalt. Men det er en jobb vi må ta, og noe vi iallfall bør klare innad i Norge.

SDG 11 Bærekraftige byer og lokalsamfunn

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å skape mer bærekraftige byer og lokalsamfunn?

Vi kjenner alle til hvordan verdens befolkning over tid har forlatt landsbygda og flyttet inn til byene. Akkurat nå går urbaniseringen raskere enn noensinne. Over halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og byområder. Dette tallet forventes å øke til 60% i 2030. Folk flytter til byene fordi de ser muligheter som de ikke har der de bor. Mange av jobbene finnes der, samt vitenskap og ideer, handel og sosiale tilbud.

Urbaniseringen har mange fordeler, men den gir også mange utfordringer. Mange av de med dårligst levekår bor i slumområder i byer. Folk bor tett med dårlig sanitet. Sykdommer og kriminelle får herje. Mange byer vokser raskere enn det de tåler, og man klarer ikke å dekke behovet for boliger og arbeidsplasser. Det er den største grunnen til at vi får slumområder med dårlig tjenestetilbud og boforhold.

Byene står for 60-80% av energiforbruket, og 75% av alle klimagassutslipp kommer fra byene. Dette til tross for at byene beslaglegger mindre enn 3% av landjorda. Det er altså mye å hente og redusere der når vi skal bygge fremtidens byer.

Når en by fungerer som den skal, sørger den for at innbyggerne kan leve gode liv og utvikle seg både sosialt og økonomisk. En velfungerende by har mindre forskjeller, mindre kriminalitet og mindre fattigdom. Derfor må vi bygge byer slik at de gir alle tilgang til grunnleggende tjenester som boliger, transport, energi, ren luft og sanitærforhold. Vi må sørge for at alle føler seg trygge og får dekt primære behov.

Vi må sørge for at ressursene brukes på en bærekraftig måte.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 11 – Bærekraftige byer og lokalsamfunn.

Det første vi må gjøre som reiselivsaktører er å vise respekt for lokalbefolkningen og lokalsamfunnet. En by eller et lokalsamfunn som ikke er bra for de som bor der, er heller ikke bra for turister. Derfor må alltid lokalbefolkningens hensyn komme før turistenes. Hvis lokalbefolkningen klager på overturisme og folk som invaderer privatlivet deres, så må vi ta det på alvor og vi er nødt til gjøre endringer.

Hvis ikke skyter vi oss selv i foten. Jeg har hørt at det er vondt.

Mange steder drives lokalbefolkningen vekk fra sine nabolag fordi de ikke har råd til å bo der lenger. Det er et tydelig tegn på at utviklingen har kommet for langt, og det kan også være starten på nedturen for byen som turistdestinasjon. Nå er det selvsagt ikke slik at turismen har kommet ut av kontroll over natten. De aller fleste populære destinasjoner har blitt det over tid, med mulige unntak av Instagram-fenomener som Trolltunga og Seljalandsfoss på Island.

Instagram har nesten gjort seg fortjent til en egen artikkel, da appen alene har klart å mangedoble besøkstallet mange steder, og forøvrig også bidratt til en forringelse av miljøet. Atferden til mange besøkende har også endret seg. Tragisk nok har noen til og med mistet livet ved å prøve vågale selfie-stillinger, eller ved å ignorere sikkerhets-eller advarselsskilt i jakten på det perfekte bildet.

Når vi tar med gjester til en destinasjon så må vi også gjøre det enklere å være ansvarlig, og vi må minne de reisende på å være det. Det er endel av vårt ansvar som vertskap. Å trene dine guider eller ansatte til å lære opp gjestene i å være ansvarlige er faktisk veldig enkelt, det har stor effekt og man kan gjøre det på omtrent alle typer reiser og turer. Sikkerhet og ansvarlighet.

Venezia er et sted som kjører kampanjer for ansvarlig oppførsel, og som ber turister om å leve etter den gyldne regelen med kampanjen #EnjoyRespectVenezia. Det handler om å behandle byen slik du ønsker at besøkende skal behandle din by. Eller bygd, eller…

Venezia er forresten et sted som har blitt utsatt for det som kalles “Disneyfication”. Det er et sosiologisk begrep som beskriver et lite lokalsamfunn som gradvis blir tilpasset en kjent virkelighet for de besøkende. Når en by blir populær, og McDonalds og de andre kjedene inntar området, så strømlinjeformes de. Man merker det ofte ikke før det er for sent.

Uansett.

Når fokuset over tid ensidig har vært på økonomisk vekst og å skape jobber, så kan det også skape en ubalanse i forhold til “triple bottom line”. Dette går ut over miljøet, det sliter på infrastrukturen og det sliter på lokalbefolkningen.

Island var hardt presset etter finanskrisen og så på turisme som en mulighet for å komme seg opp igjen. De gjorde flere grep som å markedsføre seg som en transatlantisk inngangsport mellom USA og Europa, og godt hjulpet av tv-serien Game of Thrones fikk de raskt vekst. Faktisk hoppet antall besøkende fra 500 000 i 2010 til 2,3 millioner i 2018. Det bor fortsatt bare 340 000 innbyggere på Island. Det er fortsatt en liten øystat. Det har gått for fort. Etterspørselen overgår tilbudet, mens både lokal infrastruktur og miljøet har gått i knestående. Denne oppfatningen er delt av islenderne og hele 79% av dem mener det er for mye press på naturen.

Trykket er så hardt i noen spesielt utsatte byer, at de positive effektene knapt merkes av de lokale. Prisene skyter i været og motstanden blir stadig større. Det finnes mange eksempler på steder der store deler av de lokale ikke ønsker besøk av turister lengre. De har fått nok. Du ser det i Dubrovnik, Barcelona, Palma, Valencia, Firenze, Genova, byene i Cinque Terre, Venezia, Roma, Budapest, Paris, Praha, Reykjavik, Stavanger, Bergen, København, Amsterdam, Lisboa, New York, Queenstown, London, Berlin og uendelig mange andre mindre steder. Det trenger heller ikke være byer, dette gjelder også Lofoten, Isle of Skye, Montenegro, Bali og Great Barrier Reef.

Veldig mange av de stedene hvor motstanden er størst får ekstra stort press fra svære cruiseskip eller flere langdistanse-flyruter i sesongen, og ikke minst ved at tilgjengelige boliger blir leid ut til turister fremfor til de lokale. Det er også en vurdering om man skal prøve å spre turismen og strekke sesongen. Det jobber vi med i Norge, hele Norge hele året, det jobber man med i Catalonia, og på mange andre destinasjoner.

Det er forskjellige måter å angripe dette på, noen bruker pisk, noen bruker gulrot. Til syvende og sist så handler det om hva turistene ønsker. Det er de som tar valget om å reise til andre steder på andre måter. Vi må gjøre andre sesonger og andre destinasjoner mer attraktive og tilgjengelige.

Selv om mange positive effekter kanskje ikke er så merkbare når trykket er for stort, så merkes jo det totale fraværet av turister under Corona veldig godt. Det bidrar til å åpne folks øyne for turismens viktighet, og kan kanskje gjøre dialogen enklere når man skal planlegge fremtidens turisme. En turisme som er bra for alle, og som gjør destinasjonen bedre.

Den gamle modellen med masseturisme som en slags hellig ku har gått ut på dato, selv om den egentlig aldri var holdbar. Samlebåndsturisme gir ingen fordeler for hverken besøkende eller verter. Likevel finnes det mange steder som både trenger og ønsker vekst og tilreisende som bidrar til bærekraftig utvikling.

Spørsmålet er hvordan vi skal balansere det? Svaret er ikke konstant, og den som finner det har noe mange leter etter.

Demonstrasjoner og vold har ført turismen til overskriftene og satt ansvarlig turisme på den politiske agendaen. Selv om lokale myndigheter alltid har vært pådrivere for stadig økt vekst, så må de ta hensyn til innbyggerne og forbrukerne. Det betyr at de må planlegge bedre og de må sette retningslinjer for turisme og for utenlandsk eierskap på eiendommer.

Bærekraftig turisme har potensiale til å fornye byer og lokalsamfunn som ellers kunne forfalt. Turisme til distriktene hjelper ikke bare til å spre inntekter, det skaper sysselsetting og andre lokale tjenester, noe som kan bidra til å bremse fraflytting og tilsvarende begrense fremvekst av megabyer og slum. Det har stor betydning i fattige land, men det er også viktig i land som Norge og i land vi kan sammenligne oss med.

Ta Canada for eksempel. I fjor ble jeg endelig introdusert til Zita Cobb som står bak det inspirerende Fogo Island Inn, et sted de fleste sikkert kjenner til. Deres historie et av de beste eksemplene jeg vet på hvordan turisme kan utvikle en destinasjon.

Det finnes titusenvis av andre gode eksempler på samme måte som det finnes dårlige eksempler. Jeg frykter for eksempel hva som kan skje med et av de vakreste stedene jeg vet, nemlig Rauma og Romsdalen. Politikere i jakt på kortsiktig gevinst som drømmer om å kopiere destinasjoner i alpene, eller kanskje aller helst Loen siden de først og fremst sammenligner seg med naboene. Når de har gondol så skal vi også ha det.

Hovedargumentet utenom økonomi, er å gjøre fjellet tilgjengelig for alle. En grei tanke, men det er nok bare sminke på et prosjekt som drar oss baklengs inn i fuglekassa. Å bygge ned det vi har av natur er å starte i helt feil ende. Og så videre. Jeg kunne skrevet mye mer om dette.

Jeg får la det ligge. Ingenting vil gjøre meg mer fornøyd enn at jeg tar feil.

Bildet fra Sage Gateshead er tatt med for å illustrere hvordan turisme kan bidra til å fremme urban infrastruktur og universell tilgjengelighet i et slitent bymiljø. Legg merke til hvordan byggeprosjekter, som f.eks. museer, ALLTID kalkulerer med turisme når det skal finansieres.

Byområder i forfall fornyes ofte på grunn av økt turisme og den bidrar til bevare kultur- og naturarv. Mange fremtidsrettede byer sørger også for å fjerne biltrafikk og for å få redusert luftforurensingen, samtidig som de løfter frem tilgjengelighet for sykkel og sørger for åpne områder.

Jeg har bodd ganske nøyaktig fem år i Oslo, og byen er mye bedre nå enn for fem år siden. Spesielt har luftkvaliteten fått et løft. En stor klapp på skuldra til byrådet som har gjort Oslo til en mye bedre by for innbyggerne de siste årene. Den samme utviklingen ser vi i byer som København, Milano og Madrid. Det bidrar til å skape et bra omdømme, og turisme er en av flere motivasjonsfaktorer for slike grep.

Til slutt.

Vi må kutte mellomleddene og sørge for at mer av pengene fra de reisende ender opp lokalt. Det er noe av det aller viktigste som reiselivsbransjen må fokusere på fremover. Det er ikke greit at pengene ender opp hos internasjonale aktører.

Pengene må komme lokalsamfunnet til gode. Det er det eneste som er bærekraftig.

SDG 12 – ansvarlig forbruk og produksjon

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å sikre mer bærekraftig forbruk og produksjon?

Vi forbruker mye mer enn hva som er bærekraftig i dag. Vi tapper verden for ressurser. En tredjedel av maten som produseres blir ikke spist. Klær kastes fordi de ikke er på moten lengre og fordi produsenten vil holde prisene oppe.

Et kjent eksempel, som på en måte har satt standarden for forbrukersamfunnet, er lyspærer. På begynnelsen av 1900-tallet var målet å få lyspæren til å vare så lenge som mulig. Da kom ledende lampeprodusenter på ideen om at det kunne være mer lønnsomt hvis pærene ble gjort mindre holdbare. I 1924 ble Phoebus-kartellet, en samling av lyspæreproduserende bedrifter, opprettet for å kontrollere global lyspæreproduksjon, og levetiden ble redusert til 1000 timer. Noe som har vært standard frem til i dag. Holdbarheten til mobiltelefoner og datautstyr er ofte angitt av produsenter som er avhengig av å selge nytt.

Dette er slik våre øknomiske modeller og samfunnet er bygget opp. Vi må ha vekst for at ikke økonomien skal kollapse. Vi kan ikke holde på slik. Bærekraftig forbruk og produksjon handler og å utnytte ressursene bedre. Vi må gjøre mer med mindre ressurser. Vi må reparere og ta del i en slags sirkulærøkonomi.

Skal vi få gjort noe med forbruket så må vi også forandre måten vi lever på. Jeg og du må forandre livsstilen vår slik at vi, våre barn og de som kommer etter oss, har best mulig levekår. Alle har et ansvar for å leve på en måte som minimerer ressursbruken, som minimerer ødeleggelsen på naturen og som begrenser klimautslipp. Noen mener dette er å senke levestandarden, men det handler mer om hva man verdsetter i livet.

Ting eller opplevelser.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 12 – Bærekraftig forbruk og produksjon?

Reiseliv er spesifikt omtalt i SDG 12, som en nøkkel for måloppnåelsen:

“A tourism sector that adopts sustainable consumption and production (SCP) practices can play a significant role accelerating the global shift towards sustainability”, including by how it can “develop and implement tools to monitor sustainable development impacts for sustainable tourism which creates jobs, promotes local culture and products”.

FNs 10-årige rammeverk for programmer om bærekraftig forbruk og produksjonsmønstre (#10YFP) har et program for bærekraftig reiseliv (STP) ledet av World Tourism Organization (UNWTO). Samarbeids-plattformen tar sikte på å utvikle en bedre praksis og samler eksisterende initiativer og partnerskap, samtidig som den legger til rette for nye aktiviteter som leder oss mot mer bærekraftig forbruk og produksjon.

Reiselivsbransjen har et enormt forbruk på mat, energi og ting. Det kan være klær og utstyr, det kan være papir og det kan være sjampo og såpe. Det å være en stor forbruker betyr også at vi er en viktig kunde for mange produsenter, og de vil nødig miste reiselivsaktørene som kunder.

Det er viktig at vi bruker vår makt som forbrukere til å stille krav til de som produserer varene vi forbruker. Hvordan er de produsert? Hva er de etiske retningslinjene? Er produktet skadelig for miljøet. Hvis vi velger bærekraftige produsenter så er det et statement.

Hvis flere kjøper bærekraftig, bidrar det kanskje til at andre produsenter også legger om til mer bærekraftig produksjon. Enhver reiselivsbedrift har økonomiske interesser i å identifisere de punktene i forsyningskjeden der små grep kan ha størst mulig innvirkning, gi mer effektive løsninger og økt livssyklus på produktene.

Vi må også sørge for å begrense forbruket vårt. Et viktig grep er å redusere matsvinn. Her finnes det altså en rekke grep som kan gjøres både på produsentnivå, men også hos oss når vi tar i mot gjester. Vi kan påvirke de som produserer, og vi kan kreve at de f.eks. minimerer emballasje.

Gode systemer for mat gir bedre sikkerhet, bedre ernæring og det reduserer fattigdom globalt. Mindre svinn reduserer også matvareprisene siden produsenten ikke trenger å kalkulere inn tapet.

Det som er enklest å komme i gang med er å redusere svinn der vi er. Vi kjenner praksisen med mindre fat på buffeter osv. Det finnes forresten muligheten for å kutte ut buffeter, nå som de har blitt begrenset av Covid. “Gratis” mat har kortere vei til søpla. Gode systemer hjelper oss å spare penger og vi får bedre kvalitet med mer næring.

Vi har også påvirkningskraft på hvilke menyer og råvarer vi bruker/tilbyr. Kortreist betyr mindre transport. Transport slipper ut klimagasser, men mye av maten ødelegges også på veien.

Hvis du trenger en kjapp huskeregel, så kan du tenke på de tre R’ene:

Reduce, Recycle, Reuse.

SDG 13 – stoppe klimaendringene

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å stoppe klimaendringene?

Vi lykkes ikke i det hele tatt. Mengden klimagasser i atmosfæren øker raskt og klimaendringene skjer mye raskere enn vi tidligere har antatt. Hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det forrige. I årene som kommer vil oppvarmingen skje raskere og kraftigere jo lengre nord du kommer.

Den får aller størst effekt i Arktis på grunn av smeltende snø og is. Isen på Grønland, sjøisen i Arktis, snødekket på den nordlige halvkule og isen i Antarktis blir mindre og mindre. Også temperaturen i permafrosten har blitt høyere over hele verden.

Når isbreer smelter og temperaturen i havet øker, fører dette til at havet stiger raskere enn tidligere. Havet har også den egenskapen at det fanger Co2. Rundt 20% av CO2-utslippene blir lagret i havet i stedet for å slippes ut i atmosfæren, og derfor kan man si at havet bidrar til å forebygge temperaturøkning.

Dessverre fører dette også til at havet får lavere pH-verdi. Havet har blitt hele 26% surere og konsekvensen av surere hav er lavere evne til å fange CO2 og naturmangfoldet i havet blir svekket.

Det blir også mer ekstremvær og nedbørsmønstre endres på grunn av klimaendringer. Noen områder vil oppleve mindre nedbør, mens andre vil oppleve en økning i regn og snø. Vi kan forvente mer ekstremnedbør i Norden, mens på verdensbasis vil naturkatastrofer og ekstremvær skje stadig oftere.

Klimaet er i endring fordi det slippes ut mer drivhusgass i atmosfæren enn det som er naturlig. Våre vanligste energikilder er såkalte «fossile brensler», som kull, gass eller olje. I fossile brensler finnes stoffet karbon. Dette stoffet frigjøres og slippes ut i atmosfæren som CO2 når det forbrennes. CO2 inngår i et komplekst, globalt kretsløp, kalt karbonkretsløpet, der CO2 blir sluppet ut, og fanget opp av for eksempel hav, tundra og skog. 

Karbonkretsløpet har vanligvis vært i balanse, men når våre utslipp av drivhusgasser kommer i tillegg til de naturlige, blir det sluppet ut mer enn det naturen greier å fange opp, og drivhuseffekten forsterkes. Denne ubalansen bidrar til at mindre varme slipper ut gjennom atmosfæren. Dermed blir kloden varmere enn den ville ha vært uten gassen, og klimaet endrer seg.

For hver enkelt grad som planeten vår varmes opp vil det være 7% mer fuktighet i atmosfæren. For alle som kjenner vannets kretsløp betyr dette også at elver, hav og innsjøer har 7% mindre fuktighet, mens vi vil få 7% mere ekstremvær. Direkte effekter av dette er stormer, flom, alvorlig tørke, høyere risiko for brann og ekstrem varme, som igjen fører til f.eks. tap av dyreliv og avlinger.

Effektene av klimaendringene er synlige over hele verden. Omtrent alltid er det de fattige som rammes hardest. Mange land har levert sine nasjonale planer, men disse er langt fra omfattende nok. Vi trenger kraftigere lut og det er viktig å begrense økningen av gjennomsnittstemperaturen til 1,5 °C, som er beregnet å være vår mulighet til å slippe enda mer katastrofale konsekvenser i fremtiden.

Klimaendringene bryr seg ikke om landegrenser. Dette betyr at vi må finne globale løsninger på en rekke områder. I tillegg til å kutte i utslipp og fange og lagre CO2, må det satses mer på fornybar energi, nye industrielle systemer og endring i infrastruktur. I tillegg må vi investere i vern, i å tilpasse oss og begrense skadeomfanget. 

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 13 – Stoppe klimaendringene?

Opp mot 8% (!) av de globale klimagassutslippene kan relateres til reiseliv, og reiseliv kan dessverre aldri forsvares 100% fra et klimaperspektiv. Det er grunn til å tro at utslippene fra reiselivet vil fortsette å vokse, selv om Covid-19 har bremset det for en stakket stund. Verden puster. Utviklingen har helt siden 50-tallet vært økende etter hvert som reiser har blitt både rimeligere og mer tilgjengelige, og ikke minst ettersom nye folkerike markeder i Asia også har begynt å dra mer på ferie.

Halvparten av reiselivets utslipp kommer fra transport, hovedsaklig lufttransport, og den andre halvparten kommer blant annet fra overnatting og mat. Hver gang noen reiser frigjøres CO2 og andre klimagasser. For eksempel kan en reise med fly tur-retur Beijing-Oslo, første klasse, medføre utslipp på 8 tonn CO2. Dette er 4 ganger mer CO2 enn hva en gjennomsnittsperson i de fleste land i verden slipper ut i løpet av et år.

Selv om fly er den største årsaken til utslipp i reiselivet, og definitivt den mest utskjelte, så har vi en lang vei å gå på andre områder også. Mat, vareforbruk, overnatting, tog, båtturer, oppvarming og elektrisitet krever energi og medfører utslipp.

Matavfall har vi allerede omtalt, det er et enormt problem som er kraftig undervurdert klimamessig. Det er veldig bortkastet når man bruker energi på å produsere mat som ikke blir brukt, og mat som blir ødelagt på grunn av transport.

Ved å senke energiforbruket og gå over til fornybare energikilder, spesielt i transport- og overnattingssektoren, kan turisme bidra. Jo flere turoperatører som reduserer CO2-utslippene sine, jo mer kan vi redusere den globale oppvarmingen.

Derfor har vi i reiselivsbransjen en ledende rolle i bekjempelse av klimaendringer. Turisme bidrar til og påvirkes av klimaendringer og vi trenger ikke lete lenge for å finne eksempler på hvordan klimaendringer påvirker reiselivet. De siste årene har reiselivet blitt satt tilbake av orkaner, hetebølger, flommer og skogbranner, og sammenhengen mellom disse og klimaendringer er godt dokumenter.

Det er naturlig å tro at reisemønstret til kundene også vil endre seg i takt med endringene. Hvis det ikke er snø i alpene vil nok bare de spesielt interesserte dra dit om vinteren, og “syden” blir kanskje så varmt at destinasjoner lengre nord vil ta over.

Turister vil neppe reise etter ekstremvarme eller skogbranner, og stadig flere ønsker ikke bidra til denne utviklingen. For moderne konsumenter begynner bærekraft å bli et stadig viktigere aspekt når de velger hvem de handler fra. Derfor må også du bli flinkere. Du må for all del ikke grønnvaske din bedrift og late som du tar ansvar når du ikke gjør det, det vil fort straffe seg.

Når du har tatt et tydelig standpunkt og viser dette gjennom handlinger, vil over tid også merkevaren din styrkes.

Her er tre enkle steg for å identifisere og redusere utslippene dine :

Steg 1: Mål og identifiser karbonavtrykket ditt

Steg 2: Gjør tiltak for å minimere karbonavtrykket ditt

Steg 3: Kompenser ditt gjenværende karbonavtrykk

Karbonavtrykket ditt får du når du legger sammen all CO2 som du eller din bedrift står for. Som turoperatør har du ikke bare ansvar for dine egne utslipp, men du er indirekte ansvarlig for alle utslipp fra kundene dine. Å få innsikt i utslippene fra turer, aktiviteter og hvordan kundene reiser til deg, er avgjørende for å skape en faktisk endring i det totale karbonavtrykket ditt. Nå skal det sies at å måle hele karbonavtrykket til bedriften din på egen hånd er en enorm utfordring.

Heldigvis finnes en rekke karbonkalkulatorer som gjør denne oppgaven mye enklere.

Det kan du lese mer om her. Jeg har tidligere skrevet en mer utfyllende artikkel om hvordan du kan beregne og redusere dine karbonutslipp.

Når du har fått full oversikt, kan du gjøre tiltak.

De mest effektiv tiltakene for oss i reiselivet handler om å optimalisere transporten for de reisende, bruke tog, kollektiv transport o.l. Om kundene må fly, så er direktefly alltid bedre enn mellomlandinger. Det er bra å tilby aktiviteter med lite karbonutslipp som fotturer, sykling, kanopadling eller ridning. Selvsagt kan ikke alle tilby disse aktivitetene, men du kan bruke miljøvennlige underleverandører også til overnatting, og stille krav til hvilke underleverandører de bruker.

Oppfordre kundene til å unngå plast-, mat- og vannavfall og ta ansvar ved å selv velge riktig. Du kan også gjøre grep på kontoret for å redusere energibruk. Ta møter online, jobb hjemmefra eller oppfordre dine ansatte til å reise kollektivt. Reduser energi, bruk lokale og gjerne vegetariske råvarer til lunsjen. Sånne ting.

Ta små skritt. Vær gjennomsiktig. Involver ansatte, eiere, samarbeidspartnere og lokalbefolkning så mye som mulig. Kunden har ikke alltid rett, og de blir som regel enige når du forklarer dem hvorfor du velger bedre og mer miljøbevisste leverandører.

Reduser så mye som mulig, og kompenserer den gjenværende andelen.

Karbonutjevning eller klimakvoter lar deg balansere klimapåvirkningen ved å enten redusere CO2 og andre klimagassutslipp i andre deler av verden, eller gjennom investering i tiltak som fanger opp CO2. Når du har estimert hvor mye CO2 ditt selskap er ansvarlig for, er du klar til å faktisk veie opp for utslippene. Hvis ditt karbonavtrykk er 1 tonn CO2, må du minst utligne 1 tonn CO2. Det er ikke så veldig komplisert, og det koster heller ikke så mye.

Når du jevner ut utslippet ditt er det viktig å gå gjennom en organisasjon som er transparent, som vet hva de driver med og skaper varige effekter. Dobbeltsjekk at din tilbyder av karbonutjevning er godkjent av internasjonalt anerkjente standarder, for eksempel Gold Standard eller VCS. Dette betyr at prosjektene oppfyller strenge kriterier, og du kan være sikker på at de er legitime.

PS: Du kan på ingen måte kjøpe deg god samvittighet. Du må fortsatt jobbe aktivt for å redusere utslippene, det er den eneste måten å faktisk bremse den globale oppvarmingen. Kompensasjon må gå hånd i hånd med reduksjon.

Jeg har litt mer på hjertet angående dette.

Stadig flere argumenterer sterkt for at vi skal kutte ut å reise i det hele tatt, og i alle fall til fjerntliggende strøk. Jeg forstår argumentasjonen, og kan også langt på vei være enig. Vi har ikke mange år på å snu klimaendringene. Samtidig synes jeg det blir feil, og at det har alt for store konsekvenser for alt for mange mennesker.

Det er enkelt for oss privilegerte fra Skandinavia og den rike vesten. Vi klarer oss, men vi kan ikke bare kutte ut å reise til fattige land. Å ta bort turismen fra de landene som trenger det mest, kan bokstavelig talt kutte livslinjen. Jeg har jobbet med og blitt kjent med mange lokale operatører rundt i verden. Reiseliv er deres eneste håp. Vi må i så fall ha andre støtteordninger/industri på plass. Men å være avhengig av støtte er noe helt annet enn å jobbe for å skape et bedre liv for sin familie.

Skal vi ofre disse? Jeg klarer ikke det. Det er beboere i utviklingsland som slipper ut desidert minst, mens vi slipper ut desidert mest.

Ja, vi må reise mindre. Vi kan ikke fortsette med den veksten vi har hatt siden krigen. Vi må kutte så mye vi kan, vi må utvikle teknologi og energi som er renere, og vi må finne en bra balanse. Trenger vi de små turene og bedriftsreisene? Det innebærer mindre masseturisme, mer penger må legges igjen lokalt fra turistene. Transport må forandres, hotellene må ta i bruk ny teknologi. Det finnes allerede teknologi som mer eller mindre kan gjøre de fleste overnattingsstedene “klimanøytrale”.

Vi kan klare å endre dette, mens vi fortsatt reiser, om enn ikke på samme måte. Det er der kampen må tas.

SDG 14 – livet i havet

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å bevare livet i havet?

Tja. Vi er ikke spesielt dyktige selv om havet er det viktigste vi har. Jorda fungerer ikke uten havet. Alt liv på jorden er helt avhengig av havet. Vannet, temperaturen, kjemien, strømningene og dyrelivet i havet driver de globale systemene som gjør det mulig for oss å leve på jorda. Mer enn halvpartene av oksygenet vi puster inn kommer fra havet. Havene utgjør 71% av jordas overflate, 97% av jordens vann, og 99% av boarealet for levende skapninger.

Likevel fortsetter vi å ødelegge havet på en måte som gjør at det snart ikke evner å beskytte oss som det skal. Vi må skjerpe oss. Milliarder av mennesker og dyr er helt avhengig av at vi beskytter havet. At vi gjør mye mer enn i dag. De bærekraftige grepene vi kan gjøre er for eksempel å hindre forsøpling og forgiftning av havet, vi må stoppe klimagassutslipp slik at vi ikke forsurer det, og vi må stanse overfiske og ødeleggelse av dyreliv og korallrev.

Vi må sørge for at alle lærer mer om havet og blir glade i det.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 14 – Livet i havet?

Først og fremst vil jeg dra frem vår unike mulighet til å bidra til at folk blir mer bevisst på havets betydning. Alle som bor i lille Norge med verdens tredje lengste kystlinje har et forhold til havet. Vi kan gi de besøkende gode opplevelser med og i havet. Vi kan gi våre gjester små drypp som på sikt kan gjøre dem mer bevisste. Veldig mange av jordas mennesker har ikke samme forhold til havet som oss. 

Det er mange måter å formidle på. Da vi drev aktivitetsfirma, pleide vi å ta med bedrifter på å rydde rakved som de skulle konkurrere i å bygge ting av. I går hadde vi med ungene på et cruise i Oslofjorden med Brim Explorer. Ombord var en dyktig marinbiolog som fortalte om livet i havet. Lidenskap og engasjement er smittsomt! Bare det å være på eller ved havet har stor effekt. Du forstår det du selv ser.

Det som har hatt mest effekt i det siste er faktisk visuell plast og søppel. De siste årene har folk virkelig begynt å engasjere seg i havet. Det er så mye forurensing nå at det har kommet inn i næringskjeden vår. Vi får bokstavlig talt i oss mikroplast og miljøgifter når vi spiser.

Og vi ser det med våre egne øyne hver gang vi går i strandkanten.

Alle skjønner at slik kan vi ikke holde på.

Jeg sier ikke at vi skal servere avfall, men vi skal definitivt ikke skjule problemene. Vi bør la folk forstå hva som skjer og vekke engasjementet. Vi må også være bevisste på våre egne utslipp. Turisme har også direkte negativ påvirkning på havet. Gjennom forsøpling, støy, ødeleggelse og fiske, og utslipp av klimagasser som forsurer havet.

Det er egentlig veldig enkelt å stoppe forsøplingen. Men alle må ta ansvar. Vi trenger ikke plastbestikk, sugerør og annen engangs-plast, og vi bør definitivt klare å ta med oss søpla tilbake og resirkulere det vi bruker. Vi må også hjelpe de reisende med å begrense sitt avfall. Vi må stille krav til industrien som leverer varene til oss.

Sjekk gjerne ut empower.eco, de bidrar til å rydde plast fra hav på en målbar og effektiv måte og har løsninger for bedrifter.

Fiske og høsting av havets ressurser er også problematisk. Derfor bør vi være svært nøye med å følge retningslinjer. Helst bør vi holde oss langt innenfor grensene og unngå fiske. Den beste turismen tapper ikke havets økosystem for ressurser. Her er det også viktig å følge nøye med på hvordan fisk og sjømat blir skaffet. Det er svært mange dårlige praksiser rundt omkring, og det siste vi ønsker er at våre tjenester skal ødelegge for livet i havet.

Av og til bygger vi ut store anlegg ved sjøen som går på bekostning av økosystemet. Her bør vi være bevisste og også stille krav til våre underleverandører. Vi må passe på å holde oss unna de sårbare områdene og ikke invadere naturlige habitat. For eksempel er det problematisk med cowboy-virksomheten vi av og til ser i forbindelse med hvalsafari. Støyende båter ligger helt oppe i flokkene for at turistene skal få best mulig fotomuligheter.

Jeg tviler på at det er det beste for hvalene.

Bærekraftig turisme som en kilde til finansiering, derimot, har en viktig rolle i bevaring av marine økosystemer og bærekraftsmål 14 omtaler turisme spesifikt.

SDG #14 “Conserve and sustainably use the oceans, seas and marine resources for sustainable development”

“By 2030 increase the economic benefits of Small Island Developing States and Least Developed Countries from the sustainable use of marine resources, including through management of fisheries, aquaculture and tourism“.

Turisme henger sammen med hav på alle mulige måter. Enten det er fiske som en aktivitet eller for fisken vi spiser, båtliv, snorkling, dykking, reiser over havet, opphold på kysten er miljøet i havet av største betydning. Også for de som reiser på cruise, og når vi slipper ut klimagasser. Havet stiger ved global oppvarming, livet i havet dør og klimagasser forsurer vannet.

SDG 15 – livet på land

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med å bevare livet på land?

Det er like godt å være direkte. Vi mennesker ødelegger havet og vi fortsetter med å rasere økosystemet på land. 30% av jordas overflate er dekket av skog som gir ly og mat til 80% av alle landlevende dyre- plante og innsektsarter. Skogene gir oss luft, vann, mat og viktige medisiner. 1,6 milliarder mennesker er også direkte avhengig av skogen som sitt levebrød og bosted, blant disse er 70 millioner fra verdens urbefolkning.

Verdens flora består av 70 000 plantearter, det er i alle fall de vi vet om. Verdens fauna inkluderer fugler, pattedyr, fisk, krypdyr, insekter, krepsdyr, bløtdyr og så videre. Man anslår at det totale antallet av nåværende arter til et sted mellom fra 10 til 14 millioner arter. Da er omtrent 1,2 millioner av disse dokumenterte og over 86 prosent er ennå ikke beskrevet noe sted. Det kan faktisk være mange flere, for i mai 2016, rapporterte noen forskere at så mye som 1 milliard arter kan være til stede på jorden nå. Da er bare en promille av en prosent beskrevet.

Det er mange, og alle disse har en plass i økosystemet.

Raske miljøendringer forårsaker vanligvis masseutryddelser. Det pågår i skrivende stund. Mellom 2000 og 2015 har 20% av skogen på jorda blitt ødelagt. Det er høyst problematisk. En million (!!!) dyre- og plantearter er livstruet akkurat nå. Ødeleggelsen av biologisk mangfold er en av de største krisene verden står overfor.

Dette er så alvorlig at det krever umiddelbar og øyeblikkelig handling skal vi ha mulighet til å bevare mangfoldet og bevare økosystemene. Vi mennesker er like avhengige av livet på jorden som livet i havet. Planteverdenen står for 80% av livet på jorden og gir 80% av vårt kosthold (60% av energiinntaket vårt kommer fra 3 kornslag alene – ris, mais og hvete).

En rekke land har satt i gang tiltak for å bevare og sørge for en mer bærekraftig bruk av sine naturressurser. Problemet er at tiltakene ikke er store nok. Vi har ikke en planet B, som våre smarte ungdommer pleier å si.

Det er menneskehetens ødeleggelse av biologisk mangfold som skaper forutsetninger for at nye virus og sykdommer som Covid-19 kan oppstå og gi ringvirkninger langt utenfor skogene i både rike og fattige land.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 15 – Livet på land?

En av de største driverne for turisme er et ønske om å oppleve natur. Folk vil se naturlige landskap, uberørte skoger og dyreliv. Ren luft og rent vann. Derfor er det også i reiselivsnæringens interesse at man tar vare på denne naturen. En av de viktigste tingene vi kan gjøre er å la naturen være i fred.

Vi må være svært forsiktige med nedbygging av natur. Selv om industri og jordbruk er de største synderne når det kommer til å ødelegge naturen, så har reiselivet også sine miljøsvin på skogen. Skogsområder, fjelltopper, strandlinjer og holmer blir bygd ut av investorer med dollartegn i øynene. Spørsmålet er om de skyter seg selv i foten. Masseturismens storhetstid er heldigvis over, og man bør heller se på hvordan man kan spille på lag med naturen.

Det finnes mange prosjekter som ønsker å minimere sin påvirkning. Bærekraftig turisme kan bidra til å bevare biologisk mangfold, og generere inntekter som et alternativt levebrød for lokalsamfunnene. Reiselivsnæringen er derfor ofte en stor driver for bevaring av natur.

Rundt omkring i verden ødelegges skog og natur i et skremmende tempo. Spesielt gjelder dette tropiske skogområder, regnskog hvorr tusenvis av endemiske planter og dyr blir marginalisert og bostedene blir ødelagt. Dyrene blir borte. Kanskje for alltid.

Reiseliv bidrar til å berge natur og redde dyr. Hvis man kan tjene penger på reiseliv knyttet til ville dyr og uberørt natur, så kan det bety at noen dropper å bygge på et område eller at man bevarer større deler av området. For eksempel gjennom nasjonalparker og liknende. Hvilken verdi har løver for lokale de hvis det ikke kommer turister for å se på dem? Hvorfor skal småbarnsforeldre på Sumatra ha tiger luskende rundt nabolaget? Skal ikke vi kunne bygge vei fordi en ugle hekker i området?

Mange ser på dyrene som en pest og en plage. Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) vurderer statusen for arter i en rødliste. Artene på Rødlista er gruppert og rangert i ulike kategorier. Hver kategori sier noe om hvor høy risiko artene har for å dø ut, hvis de rådende forhold vedvarer (kritisk truede, truede og sårbare). Bare 98 500 arter har blitt vurdert og katalogisert av IUCNs rødliste, og 27 000 av disse risikerer utryddelse.

For å trekke parallellen til Norge, så finnes det jo flere som ikke evner å se verdien til rovdyrene våre. Vi har bare noen få igjen og de er viktige i økosystemet. Likevel er det mange som vil kvitte seg med både ulv, bjørn, gaupe og jerv.

Reiselivet bidrar til å bevare dyr, men bevaringsinnsatsen blir også hindret av krypskyting og handel med dyreliv, elefanter skytes for elfenben og liknende forbrytelser mot dyr skjer over hele verden. Siden 1999 er det rapportert om ulovlig handel med minst 7000 dyre- og plantearter i over 120 land.

Ofte er krypskyttere lokale mennesker i desperasjon, som setter seg i fare (både fra dyrene og fra ranger-patruljer) for å få en liten andel av salget. En alternativ og god inntekt fra turisme kan hjelpe. Det er selvfølgelig også en større og mer bærekraftig langsiktig inntektskilde enn engangs-krypskyting.

Så lenge ville dyr gir grobunn for turisme så har man også et ekstra incentiv for å bevare dem. Bevaring betyr også at lokalbefolkningen ikke bare ser dyrelivet som en økonomisk ressurs i dag, men som en langsiktig investering

Men det er en hårfin balanse før man går for langt. Hvor mye skal mennesker invadere dyrenes leveområder før det er for mye? Er det egentlig greit for gorillaene at det står en flokk mennesker og ser på hver gang du spiser? Er det greit at store båter drar opp til Arktis for å se på isbjørn, hvalross og hval? Hva er prisen naturen må betale?

Det gir selvsagt inntekter som bidrar til bevaring, men vi må alltid ha slikt i bakhodet. Vi husker isbjørnen på Svalbard som måtte bøte på livet fordi noen cruisepassasjerer kom for nære.

Noen ting er aldri greit. Trofejakt er en slik ting. Folk betaler gladelig for å drepe bjørner i Canada eller å skyte elefant, løve og vannbøffel i Afrika. Noen argumenterer med at kjøttet går som mat lokalt og at de bare skyter syke dyr. Dette er bullshit, i beste fall oppkonstruerte og tilpassede sannheter. Det gir inntekter, men dyr skal ikke skytes for at noen skal henge hodet på en vegg eller få et flott bilde med kadaveret?

Jakt som turisme er veldig omstridt generelt, og spør du om min subjektive mening så mener jeg at man ikke hjelper naturen ved å ta livet av ville dyr. Naturen regulerer seg best selv. Mange av disse trofeene er forresten oppdrettsdyr i innhengninger. Kjør heller på med fotojakt. Det er mye mer sympatisk og i alle fall bedre for dyrene.

Apropos foto så må vi mennesker avskaffe det å tilby selfier med løveunger eller neddopede voksne dyr som tiger eller bjørn. Det er noe av det aller grusomste vi driver med. Helt siden turistene begynte å ønske seg unike suvenirer fra sine utenlandsreiser, har profitt-jegere sett en mulighet til å cashe inn noen dineros ved å la turister ta bilde der de holder ville dyr. Elefantridning faller under samme dårlige kategori.

Det samme gjør det å tilby skilpadder, delfiner, dansende apekatter, krokodiller og slanger som underholdning. Det er en grunn til at vi ikke har dyr i sirkus lenger. Vi kan se på dyr fra god avstand, men vi hjelper ikke naturen ved å plage dem.

Det berømte viruset covid-19 har spredd seg til mennesker fordi grensene mellom ville dyr og mennesker har blitt strukket for langt. Og noen av dere har kanskje merket konsekvensene av det.

Vi må huske at uberørt natur kanskje er den beste råvaren vi som reiselivsbedrift har og vi er avhengig av naturen for i det hele tatt å kunne leve. Da må vi være forsiktig med å tukle for mye med. Da må vi se på hva vi selv gjør og hva våre underleverandører gjør.

Kan det tenkes at skog og myr fjernes for å lage matjord? Kan vi bruke andre alternativer? Mennesker har tatt over jorda på bekostning av ville dyr, 96 prosent av pattedyr er enten mennesker (36 prosent), eller husdyr (60 prosent, for det meste storfe og griser). Ville dyr utgjør dermed kun fire prosent av pattedyrene.

Derfor er det så viktig at vi bevarer de vi har igjen. Og derfor må vi huske sporløs ferdsel.

SDG 16 – fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner?

Internasjonal fred og sikkerhet har alltid vært hovedoppgaven til FN. Derfor er det også naturlig å dedikere et bærekraftsmål til å skape et fredelig og inkluderende samfunn. Bærekraftig utvikling avhenger av fred. I 2018 levde 70 millioner mennesker som flyktninger. Det er det høyeste antallet som FN noen ganger har dokumentert. Utviklingen innenfor dette bærekraftsmålet går i feil retning.

En konflikt fører mye med seg. Folk mister tilgang til offentlige tjenester og de statlige institusjonene i et land er vanskelig å drive og opprettholde som normalt. Hvis rettsvesenet i et land ikke fungerer så mister også innbyggerne sin rettssikkerhet.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 16 – Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner?

Grunnlaget eller kjernen for turisme, er milliarder av møter mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Det betyr at sektoren kan fremme multikulturell toleranse og forståelse på tvers av religioner, og på den måten legge grunnlaget for mer fredelige samfunn og styrking av lokales kulturelle identiteter.

Grundervirksomhet og konsepter som baserer seg på turisme innebærer en stor del samarbeid på tvers av grenser og uavhengig av fysiske distanser. Men for at dette skal være bærekraftig kreves en stabil balanse i verden, uten vold og konflikter. Vi trenger en harmonisk verden.

Bærekraftig turisme er transparent og ærlig. Man kan se hvor pengene går og ikke minst hvordan situasjonen i en destinasjon er. En kvalitet ved turisme er at lokale får impulser fra verden, og at verden får et innblikk i hverdagslivet til de lokale.

Bærekraftig turisme “tar hensyn til de nåværende og fremtidige økonomiske, sosiale og miljømessige effektene, og imøtekommer behovene til besøkende, industrien, miljøet og verts-samfunnene” (UNWTO). Ansvarlig turisme, i følge Cape Town-erklæringen (Fabricius og Goodwin, 2002)), betyr “å lage bedre steder for mennesker å bo på og bedre steder for folk å besøke”.

Dette innebærer at vi må ha stabile destinasjoner. Ansvarlig turisme som legger igjen penger lokalt og inkluderer lokalsamfunnet vi besøker økonomisk, miljømessig og sosialt gjennom jobber, bevaring av natur og kulturell identitet, bidrar til å stabilisere en destinasjon. Den skaper verdier og stolthet lokalt.

En stabil region har mye lavere konfliktnivå og er tryggere for de som bor der og de som besøker. Masseturisme derimot, kan bidra til å øke konfliktnivået. Vi har mange eksempler på at turismen går sin gang i lukkede resorter i politisk ustabile områder. Det reiser mange turister på lukkede “trygge” områder i Myanmar, og folk reiser til land som har vært i konstant krig i en årrekke, slik som områder i Tyrkia og Thailand.

Når lokale ikke tas med i beslutninger eller blir involvert i utvikling og planlegging av en destinasjon, så er man allerede på feil vei. OG det har ofte store konsekvenser for lokalbefolkningen som kan miste rettigheter. Det kan være utbygginger som tar fra dem tilgang til strender, det kan være bygging av store cruisehavner som tar bort tilgangen til havna, eller utsikt. Det kan også være tilgang til vann og skoger, eller rett og slett utprising. At eiendommer blir så dyre at lokale presses ut av sine egne områder. Og vi har overturisme, som beskrevet tidligere.

Alt for ofte er makt og beslutninger tatt bort fra den lokale destinasjonen. Det kan være myndigheter og selskaper som prioriterer overskudd på bekostning av lokalbefolkningen og deres omgivelser. Vi har mange tilfeller av korrupsjon i planlegging og utvikling av infrastruktur og miljøstandarder, gjerne uten ansvarlig overvåking.

Vi trenger mer makt til de lokale og vi trenger noen paraplyorganisasjoner som tar ansvar.

For eksempel The International Institute For Peace Through Tourism (IIPT), en ideell organisasjon som er dedikert til å fremme og tilrettelegge for initiativer som bidrar til internasjonal forståelse og samarbeid, bedre miljø og bevaring av kulturarv. Gjennom slike initiativ vil de bidra til en fredelig og bærekraftig verden.

IIPT er basert på en visjon om at reiser og turisme, verdens største industri kan bli verdens første globale fredsindustri og basert på troen om at enhver turist potensielt er en “ambassadør for fred”.

Vi må huske at kontakt mellom lokale og turister er kjernen i det vi gjør, og vi må legge til rette for det.

SDG 17 – samarbeid for å nå målene

Hvordan lykkes vi som verdenssamfunn med samarbeid for å nå målene?

Tja. Egentlig så er det ikke så verst, men for å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Ingen kan klare dette alene. Alle må trekke i samme retning. Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling. Bærekraftsmålene skal fungere som en felles, global retning og med prioritert innsats de neste 15 årene.

Erfaring fra tusenårsmålene viser at denne typen målrettet innsats virker. Det avhenger av finansiering. I juli 2015 ble FNs medlemsland enige om en felles finansieringsplan for målene, på konferansen Financing for Development i Addis Ababa, Etiopia, noe som har bygd et bra fundament.

Nå må enda flere private komme på banen. Det går fortsatt litt for sakte. ESG investing, altså environmental, social and governance investing, er sannsynligvis det mest lønnsomme på lang sikt. Investorene må dreie over på det området.

Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bærekraftsmål 17 – Samarbeid for å nå målene?

Jeg skrev tidligere at reiseliv egentlig ikke er en bransje. Det er en kombinasjon av mange bransjer som samlet muliggjør det vi kaller reiseliv. Nettopp fordi reiselivet krysser bransjer, sektorer, fysiske og intellektuelle grenser, og krever samarbeid for å eksistere, har også reiselivet evnen til å styrke samarbeidet mellom det offentlige og det private.

Når private investerer i hotell og båter, så må det offentlige henge på og investere i infrastruktur og omkringliggende fasiliteter. Både lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter og organisasjoner er tuftet på samarbeid. Offentlig/privat partnerskap er faktisk et nødvendig og grunnleggende fundament for utvikling av turisme, og det er en økt bevissthet om turismens rolle i forhold til Agenda 2030.

Spesielt bærekraftig turisme involverer et samarbeid som setter vertssamfunnet først og hvor flere aktører jobber sammen for sosiale fordeler, miljøvern og gode opplevelser for gjesten. Å skape bærekraftig utvikling med positiv sosial, miljømessig og økonomisk bunnlinje kan ikke gjøres alene.

De 17 bærekraftsmålene kan ikke løses isolert – de henger sammen.

Et dagsaktuelt eksempel på et slikt samarbeid er hvordan EU prøver å samkjøre sine grenser i forhold til Covid-19. På et politisk nivå som EU og EØS jo er, skaper internasjonalt samarbeid mellom nasjonale myndigheter, offentlige institusjoner og regulerende organer prinsipper som igjen støtter de lokale beslutningene, gjennomføringene og evalueringene.

SDGene er ambisiøse mål som implementeres over hele verden. Da må alle interessenter fra privat og offentlig sektor bidra med sin ekspertise og sine spesialiteter som kan være hvordan økonomien flyter, hvordan kunnskap og ferdigheter økes og koble dette med politikk slik at alle har kjøreregler og standarder.

Reiselivsorganisasjoner som fokuserer på å markedsføre lokale destinasjoner har ofte også ansvaret for å administrere finansiering og levering av bærekraftstiltak sammen med lokale og nasjonale myndigheter.

Statsstøttede DMOs (Destination Marketing Organization) og private reiselivsbedrifter har et felles mål om markedsføring av destinasjoner, og ønsker begge at de skal være bedre steder å bo i og besøke. Da gir det mening å jobbe tett med hverandre i partnerskap.

På samme måte setter mange destinasjoner langsiktige masterplaner som skal implementere retningslinjer og overvåke fremdriften. Disse må integreres i et lands andre planer, sammenkoblet som de er med sikkerhet, infrastruktur, investeringer, transport, kulturminner, bevaring, lokalsamfunn og så videre. For eksempel vil turisme bli integrert i bevaringssplaner om å bidra til å bevare skjøre økosystemer.

Ganske ofte blir det avtalt forskjellige partnerskap for å styre forskjellige deler av en plan, for eksempel transporttilbydere, overnatting, incoming peratører eller guidefirma, etc. I bærekraftig turisme kreves det også strenge forvaltningsplaner. Da hentes ofte en objektiv tredjepart inn, f.eks for sertifisering med et satt rammeverk og uavhengig vurdering for bærekraft.

Reiselivet er en pådriver for samarbeid, og kanskje en av de sektorene som i størst grad er bygget på samarbeid. Det som skjer videre er opp til deg. Vil du ta opp ballen og stille krav til de du jobber med? Vil du oppfordre til samarbeid? Vil du lære mest mulig selv og bidra til at de du møter også blir flinkere?

Det er du og jeg som definerer vår felles fremtid. Vi må jaggu kaste oss rundt om den skal bli noe å sende videre.

Lesetips for bærekraftsnerder.

Avslutningsvis vil jeg komme med et bra lesetips for de som vil lære mer.

FNs verdens reiselivsorganisasjon (UNWTO) har publisert en to-binds rapport med tittelen “Tourism for Development”, som illustrerer den globale rekkevidden og den positive effekten av turisme på andre sektorer. Publikasjonen beskriver turisme som en drivkraft for bærekraftig utvikling, og forklarer at turisme gir økonomisk vekst, livskvalitet, miljøvern, mangfoldig kulturarv og verdensfred.

Publikasjonen tar sikte på å øke bevisstheten om turismens rolle i 2030, og den gir anbefalinger om hvordan turismen kan bidra til bærekraftig utvikling og SDG målene gjennom bærekraftig utvikling, og om behovet for å integrere bærekraft i reiselivspolitikk, forretningspraksis og turistatferd.

The end.

ps. Hadde jeg visst hvor lang artikkelen ble hadde jeg kanskje ikke satt i gang. Forhåpentligvis var den nyttig for de av dere som kom seg gjennom den.

Reiseliv handler om å se verden, å bli inspirert av andre kulturer og naturopplevelser. Det store spørsmålet er hva slags verden vi ønsker og kommer til å se fremover. Menneskenes rovdrift på naturen har nådd et omfang som egentlig er umulig å ta innover seg og den verden vi kjenner blir forandret av det.

Samtidig som verdenssamfunnet og turistaktører er i knestående på grunn av et virus, ironisk nok overført til mennesker fra ville dyr, befinner verden seg også midt i tre enorme miljøkriser skapt av mennesker. Den første og mest prekære er klimaendringer og global oppvarming. Den andre er den enorme masseutryddelsen av biologisk mangfold, antallet ville dyr på jorden er halvert på 50 år. Den tredje krisen er mega-forurensning av land, luft og vann. Vi har for eksempel et hav fylt med søppel og mikroplast som blir endel av den marine matsyklusen og til slutt ender den opp i magen vår. Disse globale krisene mye større trusler for menneskeheten og planeten enn Covid-19, og de kan også få mye større konsekvenser for turisme.

Vi ønsker gjennom flere artikler å gå litt i dybden på utfordringer for verdenssamfunnet, hvordan det henger sammen med reiseliv, hvordan det påvirker oss som er reiselivsaktører og ikke minst hva vi kan bidra med.

I denne artikkelen vil jeg fokusere på klimaendringer. Opp mot 8% (!) av de globale klimagassutslippene kan relateres til reiseliv, og å drive med reiseliv kan dessverre aldri forsvares 100% fra et klimaperspektiv. Reiseliv har samtidig veldig mange andre positive effekter for samfunnet og hver ellevte person som har en jobb har den jobben på grunn av reiseliv. Reiseliv er viktig (og her kan du lese hvordan), men enda viktigere er det at vi i bransjen tar vårt ansvar på alvor og hjelper verdenssamfunnet å bli mer bærekraftig. FNs bærekraftsmål er en bra standard å rette seg etter.

Vi håper at disse artiklene og ikke minst våre kurs kan bidra til at flere blir litt flinkere. Hvis vi forstår avtrykket vi etterlater på kloden, kan vi også begynne å plassere føttene våre annerledes.

Først: Hva er egentlig greia med klimaendringer og global oppvarming

De aller fleste klimaforskerne i verden er enige om at klimaet på jorda er i ferd med å endre seg på grunn av menneskers klimagassutslipp. Men hva er egentlig klimaendringer og klimagassutslipp?

Først og fremst må vi skille mellom vær og klima. Når noen sier at de ikke tror på global oppvarming fordi det har vært en kald sommer så er det været de referer til. Været er det du ser ut av vinduet hver dag, mens klima er et gjennomsnitt av været over tid. Det går ikke an å se at klimaet endrer seg fra dag til dag. Man må måle endringer over år og tiår.

Vi vet at klimaet på jorda har endret seg de siste hundreårene fordi det er gjort regelmessige målinger av for eksempel temperatur, ismengde, nedbør og pH-verdi i havet. Vi vet også at endringene vil fortsette i årene som kommer.

Dette er noen av observasjonene forskere har gjort:

Global oppvarming. Gjennomsnittstemperaturen på jorda er høyere nå enn den har vært før. Hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det forrige. I årene som kommer vil oppvarmingen bli raskere og kraftigere jo lengre nord du kommer. Den får aller størst effekt i Arktis på grunn av smeltende snø og is.

Havet stiger og blir samtidig surere. Når isbreer smelter og temperaturen i havet øker, fører dette til at havet stiger raskere enn tidligere. Havet har også den egenskapen at det fanger Co2. Rundt 20% av CO2 utslippene blir lagret i havet i stedet for å slippes ut i atmosfæren, og derfor kan man si at havet bidrar til å forebygge temperaturøkning. Dessverre fører dette også til at havet får lavere pH-verdi. Havet har blitt hele 26% surere og konsekvensen av surere hav er lavere evne til å fange CO2 og naturmangfoldet i havet blir svekket. Du kan nok tenke deg hvor tragisk dette er for land som Maldivene eller i Danmark og Norge for den saks skyld.

I løpet av de siste 20 årene har isbreer over hele verden minket i størrelse. Isen på Grønland, sjøisen i Arktis, snødekket på nordlige halvkule og isen i Antarktis blir mindre og mindre. Også temperaturen i permafrosten har blitt høyere over hele verden.

Det blir mer ekstremvær og nedbørsmønstre endres på grunn av klimaendringer. Noen områder vil oppleve mindre nedbør, mens andre vil oppleve en økning i regn og snø. Vi kan forvente mer ekstremnedbør i Norden, mens på verdensbasis vil naturkatastrofer og ekstremvær komme stadig oftere.

Hvordan bidrar dette til at klimaet endrer seg?

Rundt jorda har vi som kjent et luftlag, atmosfæren. Dette luftlaget beskytter oss mot stråling, partikler fra verdensrommet og det bidrar til at kloden vår har en levelig temperatur. Drivhuseffekten er atmosfærens evne til å slippe gjennom sollys og holde på varmen, uten denne hadde gjennomsnittstemperaturen vært rundt 18 grader. Drivhuseffekten blir regulert av såkalte drivhusgasser. Vanndamp, Karbondioksid, Ozon, Lystgass, Metan og klorfluorkarboner.

Klimaet er i endring fordi det slippes ut mer drivhusgass i atmosfæren enn det som er naturlig. De økte utslippene av klimagasser skyldes oss mennesker. Våre vanligste energikilder er såkalte «fossile brensler», som kull, gass eller olje. I fossile brensler finnes stoffet karbon. Dette stoffet frigjøres og slippes ut i atmosfæren som CO2 når det forbrennes.

CO2 inngår i et komplekst, globalt kretsløp, kalt karbonkretsløpet, der CO2 blir sluppet ut, og fanget opp av for eksempel hav, tundra og skog. Det naturlige karbonkretsløpet er i balanse. Problemet oppstår når menneskers utslipp av drivhusgasser kommer i tillegg til de naturlige utslippene.  Da blir det sluppet ut mer enn det naturen greier å fange opp, og drivhuseffekten forsterkes.

Ubalansen mellom frigivelse ved forbrenning på den ene siden og opptak i havet og i jordoverflatens biosfære, er altså årsaken til netto-økningen av CO2 i atmosfæren. Det blir sluppet ut mer enn naturen greier å fange opp. Denne ubalansen bidrar til at mindre varme slipper ut gjennom atmosfæren. Dermed blir kloden varmere enn den ville ha vært uten gassen, og klimaet endrer seg.

For hver enkelt grad som planeten vår varmes opp vil det være 7% mer fuktighet i atmosfæren. For alle som kjenner vannets kretsløp betyr dette også at elver, hav og innsjøer har 7% mindre fuktighet, mens vi vil få 7% mere ekstremvær. Direkte effekter av dette er stormer, flom, alvorlige tørke, høyere risiko for brann og ekstrem varme som igjen fører til tap av dyreliv og avlinger for eksempel.

Hvordan kan vi stoppe klimaendringene?

Verdens fremste forskere er enige om at klimaendringene vil bli umulige å kontrollere hvis temperaturen i år 2100 er mer enn 2 grader varmere enn den var i 1850. Derfor har de i de internasjonale klimaforhandlingene blitt enige om å begrense temperaturstigningen mellom 1850 og 2100 til 2 grader. Dette kalles også togradersmålet. I Parisavtalen, der man satt opp bærekraftsmålene, står det at verdens land skal forsøke å begrense temperaturstigningen enda mer, til 1,5 grader.

Å stanse klimaendringene kan bare gjøres ved å slippe ut mye mindre klimagasser enn vi gjør i dag. I tillegg til reduksjon av utslipp må vi også finne gode måter å fjerne CO2 fra atmosfæren. Dette kalles karbonfangst, eller karbonlagring. Menneskeheten har god oversikt over hvor mye klimagass som allerede er sluppet ut i atmosfæren, og hvor mye som kan slippes ut før temperaturen vil stige med mer enn to grader. Det betyr at vi vet hvor mye klimagass verden til sammen har igjen på det såkalte «karbonbudsjettet».

Det er mulig å nå togradersmålet om alle verdens land bretter opp ermene og reduserer sine utslipp med en gang. Det er derfor klimaendringene regnes som den mest prekære miljøkrisen. Vi må handle umiddelbart. Det innebærer i aller høyeste grad oss som driver med reiseliv.

Vi i reiselivsbransjen er nemlig noen av de verste klimaverstingene. La oss se litt på hvorfor.

Reiselivets karbonavtrykk

Reiselivsnæringen er ansvarlig for rundt 5-8% av de globale utslippene. Halvparten av denne andelen kommer fra transport, hovedsakelig lufttransport, og den andre halvparten kommer blant annet fra overnatting og mat. Det er grunn til å tro at utslippene fra reiselivet vil fortsette å vokse, selv om Covid-19 har bremset det for en stund. Utviklingen har helt siden 50-tallet vært økende etter hvert som reiser har blitt både rimeligere og mer tilgjengelige og ikke minst som nye folkerike markeder, som Asia har vokst.

Hver eneste gang noen reiser frigjøres CO2 og andre klimagasser. Den viktigste reisemåten er ved å fly. Fly avgir drivhusgasser, først og fremst karbondioksid, fra å brenne drivstoff. Hver passasjers utslipp varierer fra flyvning til flyvning og påvirkes av faktorer som distanse, flytype og hvilken klasse man flyr på. For eksempel kan en reise med fly tur-retur Beijing-Oslo, første klasse, medfører utslipp på 8 tonn CO2. Dette er 4 ganger mer CO2 enn hva en gjennomsnitts-person i de fleste land i verden slipper ut i løpet av et helt år.

Et ting som overrasker mange når det gjelder flyreiser er at det er lavest utslipp per passasjer hos lavprisselskaper. Men jo mer man tenker på det, jo mer fornuftig virker det. De skal spare på alt og har gjerne fullere fly, lavere vekt o.l. Kontrasten til første klasse og enda verre, privatfly, er enorm. Det er altså ikke slik at høyere pris bør gi bedre samvittighet. Det er likevel slik at fly generelt er for lavt priset og miljøavgift på flyvninger er et godt grep for å regulere trafikken. På den måten vil høyere pris hjelpe på.

Selv om fly er den største årsaken til utslipp i reiselivet så har vi en lang vei å gå på andre områder også. Mat, overnatting, tog, båtturer, oppvarming og elektrisitet krever energi og medfører utslipp. Matavfall er f.eks. et enormt problem som er kraftig undervurdert klimamessig, og det er veldig bortkastet når man bruker energi på å produsere mat som ikke blir brukt.

På grunn av Covid-19 har verden som kjent en luftepause akkurat nå. Forhåpentligvis vil dette brukes som en katalysator for endring fremover. Jeg har likevel mine tvil siden de fleste strør om seg med flotte ord og vasker skipene og flyene med grønnmaling*, mens handlingene tilsier noe annet. Grønnvasking er misledende markedsføring der et produkt eller en virksomhet fremstilles som bedre enn den faktisk er i forhold til innvirkning på klima, natur og mennesker. Les litt om det her på grønnvaskingsplakaten.

Nok om det foreløpig.

Alle vet at det er viktig å redusere utslippene i turismen for å forhindre at jorden varmes opp. I følge parisavtalen har vi mindre enn 12 år på å gjøre en forskjell. Klimaendringer er også en av de største truslene mot stedene vi besøker. Ironisk nok er turisme ikke bare en bidragsyter til global oppvarming – turisme er også et offer for klimaendringene.

Både lokalsamfunn, naturressurser og reiselivsnæringen rammes av det som skjer

Konsekvenser for reiselivsnæringen

Som vi har kunnet se de siste årene, har de direkte virkningene av å varme opp planeten alvorlige konsekvenser for hele verden, men også konkrete konsekvenser for reiselivsnæringen. I fremtiden vil dette som sagt ha mye større innvirkning enn den fartsdumpen som vi kaller Covid-19 eller Corona-viruset, men vi ser jo allerede tydelig i praksis hvordan reiselivet påvirkes. Her er noen helt konkrete eksempler fra 2019:

Flom i Venezia

Venezia, også kjent som Italias Kristiansund, ble rammet av en av de alvorligste flommene i italiensk historie. Turistene som vasset med vann til knærne gjennom Markusplassen ble oversvømt hele 60 ganger. Flere stormer, stigende elver, tyngre nedbør gjør at Venezia sakte synker i havet.

Skogbrannene i Australia

I løpet av knappe seks måneder i slutten av fjoråret opplevde Australia en av de verste bushfire-sesongene gjennom tidene pga ekstrem tørke og skyhøye temperaturer. 10 millioner hektar endte opp som aske. Dyr og vegetasjon gikk tapt. Slike branner er en del av syklusen i Australia, men forskere advarer om at de kommer både kraftigere og mer hyppig med et varmere klima.

Hyppigere orkaner i Karibia.

Når havet blir varmere får vi flere orkaner, men høyt fuktighetsnivå i atmosfæren bremser dem også, noe som gjør at de treffer hardere enn noensinne. Folk dør, boliger og infrastruktur ødelegges. De karibiske øyene er også verdens mest turistavfengige destinasjoner. Mange av øyene kunne ikke ta i mot turister i lange perioder under gjenoppbyggingen fra orkanene.

Hetebølger i Europa

Sommeren 2019 opplevde Europa to ekstreme hetebølger med temperaturer som steg over 40 grader. Varme dager blir stadig varmere, og de kommer oftere. Hvor ofte ser vi ikke temperatur rekorder nå til dags? Her i landet er det også gjeldende om vinteren, noe som viser en tydelig temperaturøkning. Temperaturstigningen påvirker reisende. Ekstrem varme kan muligens være positivt for Norge som sommerdestinasjon, men i vårt store naboland syden risikerer man heteslag og dehydrering. Altså ikke positivt. Turoperatører må tilpasse seg en ny hverdag og justere rutene sine.

Varme vintere

Jeg er usikker på om vinter-destinasjonene i dalstrøka på Østlandet ønsker seg flere snøfattige vintere? Bare det at vi har så dårligere vintere at noen i det hele tatt har tenkt tanken på å lage en innendørs skihall i Norge får det til å grøsse nedover ryggen på meg. Skal skinasjonen Norge bli noe man leser om i arkivene, eller i beste fall være forbeholdt alpinisme i Nord og på Vestlandet? Nå som en notorisk toppturentusiast fra nordvestlandet bosatt på Østlandet (meg) endelig har kjøpt langrennski. Det vil selvsagt variere fra år til år, men klima er altså fortsatt ikke vær, og det er en kjensgjerning at vinteren har blitt kortere. Pengemaskinene i Alpene bør i alle fall se seg om etter andre måter å få inntekter. Helårsprodukter.

På tide å ta ansvar

Dette var noen få konkrete eksempler på hvordan klimaendringer har direkte innflytelse på reiselivsnæringen.

Som reiselivsaktører må vi derfor bidra til å stoppe, eller i det minste begrense utslippene våre og dermed bidra til å holde destinasjoner trygge og sunne for lokale og reisende. Alle som driver med reiseliv slipper direkte og indirekte ut en betydelig andel av CO2. Jo flere turoperatører som reduserer CO2-utslippene sine, jo mer kan vi faktisk redusere den globale oppvarmingen. Om ikke vårt felles ansvar er nok motivasjon så kanskje du motiveres av frykten for å miste jobb og inntekt. I tillegg bør det nevnes at for moderne konsumenter begynner bærekraft å bli et stadig viktigere aspekt når de velger hvem de handler fra.

Hold deg oppdatert på forskning, og hvordan selskapets virksomhet kan ha innvirkning på det som skjer. Tiltakene du gjør må baseres på vitenskap, og måles for å ha virkning. For å bli bedre må du først få oversikt og å måle karbonavtrykket ditt er en bra start. Det får du når du legger sammen all CO2 som du eller din bedrift står for. Du kan og bør minimere dette når du selv reiser og når du planlegger for andre. Det beste er å unngå fly, men om man må så er direkte-flyvninger bedre enn mellomlandinger.

Uansett hvor bærekraftige reisevanene dine er, vil det alltid være noen utslipp som ganske enkelt er uunngåelige.

Noen fordeler med å redusere fotavtrykket ditt er:

• Du bidrar til å begrense klimaendringene ved å bremse effektene
• Du gjør selskapet ditt klar for en fremtid med mindre CO2
• Du reduser driftskostnadene ved å redusere utgifter til transport, energi og avfall
• Du utvikler merkevarens anerkjennelse og troverdighet
• Du tiltrekker en ny generasjonen reisende som ønsker å gjøre en forskjell
• Du tiltrekker deg nye samarbeidspartnere
• Du føler deg bedre!

Når du er klar over karbonavtrykket ditt, kan du sette deg mål og handle derfra. Som turoperatør har du ikke bare utslipp på kontoret og fra forretningsreiser, men du er indirekte ansvarlig for alle utslipp fra reisende kunder. Å få innsikt i utslippene fra turer, aktiviteter og transport av produktene du selger er avgjørende for å gjøre en faktisk endring i det totale karbonavtrykket ditt.

Her er tre enkle steg å forholde seg til:

Steg 1: Mål og identifiser karbonavtrykket ditt

Steg 2: Gjør tiltak for å minimere karbonavtrykket ditt

Steg 3: Kompenser ditt gjenværende karbonavtrykk

Steg 1 Måling og identifisering av karbonavtrykket ditt

Det finnes en rekke gode kalkulatorer som hjelper deg, jeg vil bare forklare noen begreper først.

Kort sagt er karbonavtrykket ditt en beregning av alle klimagasser som frigjøres på grunn av din virksomhet. Alle aktivitetene du gjennomfører, direkte eller indirekte, slipper CO2 ut i atmosfæren vår. Bare når du har innsikt i utslippene dine og klarer å identifisere de største kildene, vil du kunne senke karbonavtrykket ditt og gjøre en varig endring i virksomheten din.

CO2e, eller karbondioksidekvivalent, er en standardmåleenhet for karbonavtrykk. Enkelte drivhusgasser har sterkere oppvarmingspotensiale enn CO2. Derfor omregnes utslippet av disse drivhusgassene til CO2-ekvivalenter som er en felles målestokk for hvor stor påvirkning en gitt mengde drivhusgass har på den globale oppvarmingen. Som et eksempel vil det være 25 ganger verre å slippe ut en kg med metan, som er gassen storfe raper mest, enn en kg med CO2, som slippes ut av f.eks fra biler. Slipper du ut en kg med metan tilsvarer det altså 25 kg CO2e. 

Som nevnt tidligere er du som turoperatør indirekte ansvarlig for utslippene fra turene du selger, og det finnes ulike typer av utslipp. For å måle karbonavtrykket ditt, er det viktig å kjenne til de forskjellige utslippene. Du kan identifisere i hvilket omfang de er relevante for virksomheten din, og måle deretter.

Type 1: Direkte utslipp

Direkte utslipp slippes ut på stedet eller av firmakjøretøyer. Disse utslippene er bare relevante hvis du eier firmakjøretøyer, ellers blir det sett på som indirekte utslipp (type 3).

Type 2: Elektrisitetsutslipp

Dette er det klart enkleste omfanget å måle, da det fokuserer på utslippene fra oppvarming og kjøling, belysning og elektrisk bruk. Ved å se på strøm-, gass- og vannregninger kan du enkelt finne utslippene dine.

Type 3: Indirekte utslipp

Dette omfanget måler alle indirekte utslipp fra andre kilder som forretningsreiser og ansatte, papir, avfall, men også utslippene fra turene og aktivitetene du tilbyr.

Verktøy for å måle karbonavtrykket ditt

Å måle hele karbonavtrykket til bedriften din på egen hånd er en enorm utfordring. Heldigvis er karbonkalkulatorer utviklet for å gjøre denne oppgaven mye enklere.

Her er noen:

Calculate Your Travel Footprint

https://www.ducky.eco

https://klimatsmartsemester.se

https://www.carbonfootprint.com/calculator.aspx

En 100% nøyaktig utregning er kompleks, kanskje umulig, derfor er det best å holde ting enkelt og beregne på aktivitetene som utgjør den største delen av utslippene dine. Legg til litt ekstra på toppen for å være sikker etterpå.

Steg 2: Gjør tiltak for å minimere karbonavtrykket ditt

Når du har oversikt over ditt eget karbonavtrykk, kan du også identifisere de konkrete områdene som har størst innvirkning. For å strukturere denne prosessen kan du utvikle en karbonreduksjonsplan. Det har ikke noe å si om du har en kort, mellomlang eller langsiktig plan så lenge du har et tydelig fokus.

Under har jeg beskrevet en typisk steg-for-steg tilnærming du kan bruke:

1. Gå gjennom karbonavtrykket ditt og reflekter over klimamålsmålene

Når du har fått innsikt i ditt eget karbonavtrykk, kan du sammenligne dette med bransjegjennomsnitt. Hvordan gjør du det sammenligningnet med andre? Hva gjør andre turoperatører for å nå sine mål? Bruk for eksempel FNs bærekraftsmålsom inspirasjon.

Og ikke minst, tenk på hvordan du kan bli best i klassen. Det hjelper jo også bedriften din.

2. Velg fokusområder

Når du skal identifisere fokusområdet ditt er det lurt å se etter hva som gir best effekt. Hvor kan du redusere mest utslipp og hvor kan du spare mest penger? Tenk også på relevans. Trenger du for eksempel å oppgradere utstyret i år? Kan du løse flere problemer samtidig? Kan initiativene du gjør samtidig forbedre gjeste-opplevelsen eller tilfredshet hos dine ansatte?

Kombiner gjerne generelle klimamål og bransje-gjennomsnitt fra forrige punkt med dine fokusområder.

3. Sett mål

Definer hvor og hvordan du vil redusere utslippene i din egen organisasjon. Du kan for eksempel dele målene dine i direkte utslipp (kontor, utstyr, forretningsreiser) og indirekte (kundenes turer og utslipp).

Absolutte mål tar sikte på å redusere CO2-utslipp med en bestemt mengde. Eksempel: Redusere de totale utslippene med 25% innen 2025.

Intensitetsmål setter mål i forhold til økonomisk vekst. Eksempel: Redusere fotavtrykk per bestilt tur med 10% innen 2025.

4. Vurder å publisere målene dine offentlig

Ved å publisere dine mål og beskrive for verden hvordan du vil redusere utslippene, viser du et godt eksempel for resten av bransjen og kunder. Det er et sterkt signal om at du mener alvor med å redusere den globale oppvarmingen og gjøre din del. Så lenge du jobber hardt for å nå disse målene så er det ikke grønnvasking.

5. Lag en implementeringsplan og eventuelt et grønt team

Å redusere CO2-utslippene dine er en omfattende jobb og for større organisasjoner er det ofte ikke tilstrekkelig å utvikle en plan for å redusere fotavtrykket ditt. I tillegg til en plan for implementering kan du sette opp et grønt team som vil være ansvarlig for å realisere planen. Et grønt team med engasjerte ansatte vil utgjøre en stor forskjell. Alt er bedre når man er flere.

Selv om du er unik og det finnes mange typer reiselivsaktører, vil det være overlapping av fokusområder når du reduserer CO2-utslipp. Generelt er det viktig å prioritere lave utslipp. Åpenhet er viktig for å nå dine mål. Arbeid sammen med dine ansatte, eiere og kunder for å implementere endringene og finne nye muligheter.

Her er noen kjappe tips som du helt konkret kan gjøre for å redusere dine utslipp

• Oppfordre ansatte til å reise med sykkel eller kollektivt, alternativt samkjøring
• Legge til rette for å jobbe hjemmefra og online møter
• Reduser bruken av engangsartikler
• Gjør en vurdering for å identifisere muligheter for å redusere vann og energi
• Kjøp lokale og vegetariske alternativer til lunsj
• Redusere indirekte utslipp under turer
• Bestill direktefly for kundene dine
• Unngå innenlandsflyvninger der det er mulig
• Inkluder alternativer for offentlig transport som busser eller tog
• Fokuser på aktiviteter med lite karbon som fotturer, sykling, kanopadling, ridning
• Bestill miljøvennlige overnattingssteder
• Oppfordre kundene til å unngå plast-, mat- og vannavfall

Steg 3: Kompenser ditt gjenværende karbonavtrykk

Du har sikkert hørt om det å være karbon-nøytral. Når du kjøper ting så kan du ofte velge et klimanøytralt alternativ. Du kan også kjøpe deg bedre samvittighet ved å jevne ut dine totale utslipp, for eksempel gjennom det norske firmaet Chooose. Når band som Coldplay eller Pink Floyd gir ut såkalte karbon-nøytrale album eller reise-selskaper hevder å være karbon-nøytrale, så er det ikke opplagt for alle hva det egentlig betyr.

Så hvordan fungerer egentlig karbonutjevning?

Selv om det kan høres sammensatt og overveldende ut, er karbonutjevning egentlig ganske enkelt. Karbonutjevning lar deg balansere klimapåvirkningen ved å enten redusere CO2 og andre klimagassutslipp i andre deler av verden eller gjennom investering i tiltak som fanger opp CO2. Karbonutjevning lar deg dempe klimaeffekten av flyreisene og andre reiseutslipp, samtidig som du gir tilbake til naturen og lokalsamfunnene.

Når du har estimert hvor mye CO2 du var ansvarlig for, er du klar til å faktisk oppveie utslippene. Hvis ditt karbonavtrykk er 1 tonn CO2, må du minst utligne 1 tonn CO2 for. Ikke så komplisert egentlig. Når du kjøper karbonforskyvninger, gir du ganske enkelt et økonomisk bidrag som vil bli investert i prosjekter for reduksjon av karbon. Noen turoperatører har til og med høyere ambisjoner og går utover å oppnå netto null karbonutslipp. De vet at utregning ikke er nøyaktig og kanskje de kjøper dobbel kvote. De kompenserer da for sitt karbonavtrykk dobbelt og skaper dermed miljømessige fordeler ved å fjerne mer CO2 fra atmosfæren. Dette kalles karbonnegativt og klimapositivt. Ikke bare sin egen andel av fotavtrykket, men tar ansvar for miljøet og bremser den globale oppvarmingen ved å fjerne mer.

En viktig ting kan dere merke dere: Klimapositiv må ikke forveksles med karbonpositiv, der det produseres mer fornybar energi enn nødvendig, som deretter føres tilbake til nettet.

Hva koster CO2-kompensasjon

Fram til det øyeblikket vi når en null-karbon reiselivsnæring, er den mest kostnadseffektive, effektive og raskeste løsningen å kjøpe kreditter og å investere i prosjekter som reduserer karbonutslippene våre. Det er ekstremt vanskelig å sette en nøyaktig pris på alle skadene forårsaket av klimaendringer. Det er ingen enighet om hvor mye det koster å kompensere ett tonn CO2. Dermed tar de fleste sertifiseringsordninger forskjellige priser for kompensasjonen, noe som ofte er et forvirrende.

Det er to hovedårsaker til de forskjellige prisene mellom ordningene:

1. Det er flere måter å estimere påvirkningen på klimaet. For eksempel vil forskjellige beregninger vise forskjellige effekter for å ta en flytur da meninger er delte om hvordan det virkelig påvirker den globale oppvarmingen.
2. Ikke alle kompensasjonsordninger investerer i de samme prosjektene, og noen er dyrere enn andre. Spesielt de prosjektene som ikke bare er der for CO2-påvirkning, men også har som mål å skape en bedre fremtid for alle, er dyrere.

Bransjen er full av billige måter å kompensere utslipp på, og det er ganske enkelt også. Miljøøkonomer anslår at for at vi skal være i tråd med Parisavtalens målsettinger, trenger vi en pris mellom € 35 og € 65 per tonn CO2 for å nå vårt mål. I realiteten er prisen lavere og bestemmes av tilbud og etterspørsel fra markedet. For eksempel, hvis du ønsker å oppveie en flytur fra San Francisco til Paris, trenger du normalt bare å betale et bidrag mellom 15 og 20 dollar. Det er jammen ikke mye.

Valg av leverandør

For å komme i gang må du velge en karbonforskyvningsleverandør.Det finnes en rekke organisasjoner som tilbyr karbonutjevning, men det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilken. Du gjør jo ikke dette bare for syns skyld, og vil jo gjerne at dine tiltak har best mulig effekt, ikke sant? Når du utjevner karbonregnskapet ditt er det derfor viktig å gå gjennom en organisasjon som er transparent, som vet hva de driver med og skaper varige effekter.

For å hjelpe deg med å navigere i alle alternativene som finnes der ute, har vi satt sammen en liste over ting du må se etter når du velger en leverandør av CO2-offset. Hvis du følger disse tipsene, så kan du også være trygg på at bidraget ditt gjør en virkelig forskjell og at du ikke blir lurt.

• Er prosjektet verifisert og validert av en seriøs tredjepart? Alle prosjekter skal være akkreditert av internasjonalt anerkjente standarder, for eksempel Gold Standard eller VCS. Dette betyr at prosjektene oppfyller strenge kriterier, og du kan være sikker på at de er legitime. Gold Standard har mer enn 80 NGOer i ryggen and 1400+ sertifiserte prosjekter i over 80 land som skaper verdier for milliarder av dollar i klima og utviklingsprosjekter i hele verden. VCS programmet(Verified Carbon Standard) er verdens mest brukte frivillige utslippsreduksjons-standard. Nesten 1.600 sertifiserte VCS-prosjekter har samlet redusert eller fjernet mer enn 450 millioner tonn karbon og andre klimagassutslipp fra atmosfæren.

• Hvilken type prosjekter tilbyr leverandøren? Styr unna organisasjoner som utelukkende markedsfører treplantingsprosjekter. Det er vanskelig å bevise varigheten av disse nyplantede trærne, og de gjør lite for å endre vår avhengighet av fossile brensler. Skogbruksprosjekter kan være veldig effektive siden trær binder opp CO2, men sørg for at de gjør mer enn planting av trær, slik som å beskytte eksisterende skog og biologisk mangfold, samt gi andre samfunnsfordeler. Noen andre typer effektive forskyvningsprosjekter inkluderer vindparker, som forsåvidt også kan være kontroversielle ved å beslaglegge arealer, men som bidrar til å redusere mengden ikke-fornybar energi som trengs fra det nasjonale nettet. Vannfilter-programmer i den tredje verden reduserer karbonet som produseres ved å kutte ned og brenne ved til å koke vann. Det finnes mange flere. NB: Prosjektene deres må være målbare

• Forsikre deg om at alle prosjektene deres gir ‘addisjonalitet’. Additionalitet er et definerende konsept for karbonforskyvningsprosjekter. For å kvalifisere som et ekte karbonforskyvning, må reduksjonene oppnådd av et prosjekt være “i tillegg” til hva som ville skjedd hvis prosjektet ikke hadde blitt utført (for eksempel videreført som forretningsmessig som vanlig). For eksempel, hvis et prosjekt er levedyktig i seg selv, for eksempel gjennom salg av elektrisitet, eller på grunn av statlig finansiering, regulering eller annen politikk, kan det ikke brukes som et offset-prosjekt, slik det ville vært gjennomført uavhengig av sikret investering gjennom karbonmarkeder. Addisjonskonseptet er viktig, da bare karbonkreditter fra prosjekter som er “tillegg til” det forretningsmessige scenariet, representerer en netto miljøgevinst. Uten kravet om “tillegg” er det ingen garanti for at utslippsreduserende aktiviteter vil føre til reduksjon av klimagasser i atmosfæren. Derfor, hvis enkle termer tildeles aktiviteter som ville ha skjedd uansett, tillater utslippene å øke uten et tilsvarende kutt andre steder, og derfor gjøre prosessen meningsløs. Enhver virksomhet eller individ som vurderer å kjøpe karbonkreditter for å stille spørsmål for å sikre at standarden eller systemstøtten til kredittene krever bevis på tillegg.

• Hvordan “pensjonerer” de utslipps-kreditten? Karbonkreditter blir kjøpt fra det internasjonale karbonmarkedet og deretter trukket opp umiddelbart, noe som sikrer at kreditt ikke blir telt dobbelt. Dobbeltregning refererer til den samme reduksjon eller fjerning av utslipp av drivhusgasser som telles mer enn en gang for å demonstrere samsvar med avbøtende mål. Alle prosjekter bør være oppført i et register, og forskyvningsleverandører kan bruke disse til å “pensjonere” prosjekter og sørge for at kreditten du har kjøpt ikke blir solgt på nytt og dobbeltregnet til klimaforebygging. Mange offsetleverandører jobber direkte med prosjektutviklerne og samarbeider med dem for å sikre at forskyvningene blir trukket.

• Er organisasjonen non-profit? Å velge å utligne fotavtrykket ditt med en non-profit (eller NGO) kan være en fin måte å være sikker på at størstedelen av pengene dine når frem til prosjektet du ønsker å støtte. I tillegg, når du utlignes gjennom en mission-styrt organisasjon i stedet for en kommersiell, kan du samtidig vite at du også støtter bredere bærekraftstiltak og mål.

• Tilbyr de råd om hvordan du kan redusere karbonavtrykk og leve mer bærekraftig? Utligning av karbon bør være siste utvei, og gjøres først etter at karbonavtrykk er redusert så mye som mulig. Hvis offset-leverandøren ikke tilbyr råd og forslag til hvordan du gjør dette, er de kanskje ikke så opptatt av miljøet som du er.

• Lærer de sine partnere / klienter / medlemmer om fakta om klimaendringer? Kunnskapsdeling er viktig når det gjelder klimaendringer. Din leverandør bør utdanne eller lære deg hvorfor det er et problem og hva vi kan gjøre for å dempe det.

• Går prosjektene deres ut over karbonutregning? Hvert prosjekt har et enormt potensial for å gi samfunnsfordeler og beskyttelse mot biologisk mangfold. Finn ut hvilke av prosjektene deres som gir sysselsettingsmuligheter, helsegevinst, utdanning og beskyttelse av visse arter. Disse virkningene kalles ofte medfordeler og det å kontrollere at prosjektene samsvarer med FNs mål for bærekraftig utvikling kan være et godt sted å starte.

• Har de erfaring med karbonutregning? Mange organisasjoner er nye innen karbonutregning og har kanskje ikke den tekniske ekspertisen og etablerte relasjoner de faktisk når det gjelder motregning av karbon.
• Er de transparente? En anerkjent og bra organisasjon vil selvsagt ha informasjon om sine prosjekter, metoder og kvalitetssikringsprotokoller lett tilgjengelig på deres hjemmeside. De vil også være villig til å svare på spørsmålene dine. Hvis ikke, er det en god indikator på at de kanskje prøver å skjule noe. Hvis du ikke umiddelbart klarer å forstå hvordan de jobber så er det sannsynligvis noe muffens. Sjekk derfor at metodene som brukes av organisasjonen er tydelig definert, og eventuelle spørsmål du har om din støtte besvares med klarhet. F.eks. Årsrapporter online

Kompensasjon er ikke en endelig løsning

Money can’t buy you love, og penger kan ikke kjøpe god samvittighet. Det er ikke bare å slenge inn litt penger og tenke at dett var dett. Du må jobbe aktivt for å redusere utslippene. For å faktisk bremse den globale oppvarmingen, trenger vi virkelig å redusere CO2-utslippene våre. Kompensasjon kan ikke sees på som en enkel utvei, men gå hånd i hånd med reduksjon.

Vi må redusere vårt eget fotavtrykk så mye som mulig, før vi kompenserer den gjenværende andelen.

Ta små skritt. Vær gjennomsiktig. Involver ansatte, eiere, samarbeidspartnere og lokalbefolkning så mye som mulig. Du jobber tross alt for din egen og vår felles fremtid ved å jobbe for miljøet og å bremse den globale oppvarmingen.

Som vi sier i Travelopment “Define (y)our future”

En av de største driverne for kontrovers i reiselivet er hvordan de reisende oppfører seg på destinasjonen. Turister som legger igjen små brune hilsener i naturen, turister som invaderer folks privatliv og turister som er direkte uansvarlig i naturen er sjeldent populært og gjør lokalbefolkning irritert.

Vi har snakket med mange guider og turoperatører rundt i verden. Når vi snakker spesifikt om bærekraft og ansvarlig turisme så virker som de fleste tenker at enten så er de reisende ansvarlige eller så er de ikke. Svart hvitt og ingenting i mellom. Vår erfaring er derimot at de fleste reisende egentlig ønsker å være ansvarlig, men at de “glemmer det”. De tenker at det er for tungvint.

Dette forteller oss to ting. Vi må gjøre det enklere å være ansvarlig og vi må minne de reisende på å være det. Det er faktisk endel av vårt ansvar som vertskap. Å trene dine guider eller ansatte til å lære opp gjestene i å være ansvarlige er faktisk veldig enkelt og det har stor effekt. Det beste er at det kan brukes på omtrent alle typer av reiser og turer.

Sam H Ham er professor i kommunikasjonspsykologi med fokus på konservering av naturlige miljø. I boken “Interpretation: Making a difference on Purpose” diskuterer han hvordan strategisk guiding kan endre folks oppfatning og atferd. Hvis du har verktøyene for å påvirke gjestene dine har du også makt til å beskytte destinasjonen din mot noen av de negative effektene med reiseliv. Altså et stort og viktig ansvar.

I denne artikkelen vil jeg skissere noen enkle trinn for å påvirke dine gjester og hvordan de kan integreres i turene dine.

Hvordan kan turguider lære opp gjestene

Først og fremst er det en stort forskjell på å lære opp gjester og å belære dem. Hvis du begynner å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg eller på en eller annen måte får dem til å føle seg dårlig med hensyn til hvordan de oppfører seg så vil det sannsynligvis bare føre til at de piggene kommer ut. De går i forsvarsposisjon og blir mindre åpne for å lære nye ting.

Sam H. Hams sier at du først må endre en persons tro for å kunne endre atferden. Det er viktig å merke seg at du som guide bare har kontroll over første trinn. Etter det er det opp til gjestene å se hvordan ting henger sammen, og det er selvfølgelig ikke alle som gjør det.

De viktigste er å plante et frø hos de reisende.

En annen viktig ting er at når guidene forstår hvor stor makt de egentlig har til å påvirke gjestenes oppførsel på turen så gjør det noe med deg. Og, ikke bare guider. Disse teknikkene kan passe for alle som møter gjestene i en eller annen form under et besøk, og på den måten har en indirekte rolle som vertskap. Hver destinasjon har sin egen filosofi og sine egne ønsker om hva en bra oppførsel av turister er.

Likevel er det først og fremst turledere som er i den beste posisjonen til å lære opp de reisende på en måte som kommer lokalsamfunnet til gode under besøket.

Slik fungerer Sam H Hams metode i praksis.

Steg 1 – Skap forståelse

En fin teknikk for å få de reisende til å forstå “de lokale retningslinjene” er å understreke hva ANDRE turister normalt/ofte gjør og hvordan det går ut over lokalbefolkningen. Du påpeker altså ikke hva de spesifikt gjør galt. Mange lokale i fiskevær kan bli veldig irriterte på turister som går inn i hagen deres og når de stopper midt i trafikken for å ta bilder. Lokale blir også slitne om turister stopper og sperrer fortauene. Et eksempel kan være om guiden sier til gruppa: “La oss alle bevege oss til siden slik at vi ikke sperrer fortauet, så kan jeg forklare hva vi ser på. De smale gatene her er veier og folk har det mer travel en oss. La oss ikke forårsake en ulykke”. Et annet eksempel er å fortelle de reisende om turistene som prøvde å gå til Trolltunga med dongeri og høye hæler uten mat og måtte bli reddet”.

Dette kan være kjapt og tilsynelatende spontant. Tanken er altså å plante et frø. En slags oss mot dem effekt.

Steg 2 – Forståelse kan føre til takknemlighet.

Hvis du lykkes i å skape en forståelse, at det du sier gir mening, så vil kanskje gjestene være glade for at du advarte dem. De tenker kanskje at “jeg skal i alle fall ikke gå i den fella”

Steg 3 – Takknemlighet fører til tro

Takknemligheten og bevisstheten om noe de kanskje ikke var klar over fra før kan føre til at de tror. Altså at de mener det samme. “Jeg synes ikke turister skal gå inn i hagene til folk” eller “jeg synes ikke turister skal belaste redningsgruppene.

Steg 4 – Tro fører til atferd.

Det mest tilfredsstillende resultatet av å plante frøet i bevisstheten til gjestene er når gjestens atferd samsvarer med ditt mål. Når gjesten helt naturlig velger å se på husene til de lokale fra avstand eller selv foreslår en tur som passer til deres nivå.

Hva hvis mine gjester ikke bryr seg?

Mange tror at om du drive med bærekraftig ansvarlig turisme så må du bruke det for alt det er verdt i markedsføringen. Mange kjører hardt på med dette i annonseringen sin. Vi opplever også at noen sier at annonseringen ikke virker. De får fortsatt samme gjester selv om de ønsker “bærekraftsfokuserte gjester” og gjestene som kommer har ikke fått med seg hva de står for.

Her er saken, kundene dine bryr seg sannsynligvis ikke.

Bærekraft og ansvar er ikke noe du annonserer, det er noe du gjør. Det handler ikke om å endre det nåværende kundegrunnlaget. Ansvarlig reiseliv er innebygd i verdiene dine. Det betyr kort og godt alt du gjør. Hvordan du gjennomfører turene, hvordan du lærer opp kundene og hvor du kjøper maten du tilbyr gjestene. De fleste gjestene vil neppe legge merke til det. Men, måten du kommuniserer og går foran som et godt eksempel vil påvirke dem i riktig retning. Ansvarlig oppførsel som å kutte ut plast, sporløs ferdsel og kortreiste råvarer er bra sted å starte.

Hvis du planter små frø ut fra hvordan “vi gjør det her til gards” så har du en kjempemulighet til å påvirke. Tenk om lokalbefolkningen etterhvert vil merke forskjell på dine gjester og andres?

Husk at ingen egentlig vil være en “irriterende turist”. De fleste har et ønske om å gli naturlig inn og ikke bli sett på som en turist. Du kan hjelpe dem å navigere trygt å stødig i de lokale skikkene og små hemmelige kodene som de trenger for å bli akseptert.

Samtidig bidrar du til å gjøre destinasjonen din til et bedre sted for både de som bor der og gjestene.