“Har du et kjøleskap, har du en TV, så har du alt du trenger for å leve”, sang Jokke i “Her kommer vinteren”. Det handlet fint lite om å jobbe. Om vi derimot bytter noen av ordene i teksten, “Har du en telefon, har du en PC, da har du alt du trenger for å jobbe”, så har vi vel en grei beskrivelse på moderne arbeidsliv.

Winter is coming, for den som vil at alt skal være som før. 

Selv om mange ikke har hatt et forhold til hverken hjemme- eller bortekontor før viruset stengte ned, så har det vært en del av hverdagen til mange mennesker. I 2019 var 61% av verdens bedrifter åpne for en fleksibel løsning. Ansatte i kunnskapsbaserte yrker har ved hjelp av internett og bærbare pc’er hatt mer frihet på jobb. Det startet kanskje før, men det er vel ingen tvil om at world wide web har vært en katalysator for å ta med seg jobben. Uansett. Det siste året har mange flere av de som vanligvis har smurt med matpakka og møtt opp til faste tider, bevist overfor arbeidsgiverne at de kan jobbe både selvstendig og uavhengig.

Det er mange fordeler ved dette. Reduserte kostnader, mer miljøvennlig, mer effektivt. Man trenger ikke lenger pendle eller reise langt for møter. Mange har jo skjønt dette for lenge siden, mens andre altså trengte en pandemi for å forstå det. Det fører igjen til at mange arbeidsgivere oppfordrer til det, og det brukes som et gode for å rekruttere de beste i et globalt arbeidsmarked. Jeg vil dessuten legge til at det bidrar til “lys i husan” på bygda også. 

Nå har vi sannsynligvis kommet forbi et slags point of no return, og dette vil nok bli den nye arbeidshverdagen for folk flest, om det ikke allerede er det. For noen er dette bra, mens andre ikke liker det. Fleksibilitet tillater i hvert fall folk i større grad å ta kontroll over eget liv, og det er for lengst bevist at folk kan gjøre en like bra eller muligens bedre jobb fra hvor-som-helst. LO liker selvsagt ikke slikt og kaller det et løsarbeidersamfunn som vi må passe oss for.

Dem om det. 

Samtidig har de fleste mennesker behov for å møte kolleger eller andre folk innimellom. Det kan også være viktig for å opprettholde kulturen i en bedrift. Slikt må man ikke undervurdere og det bidrar til enda mer vekst på co-working- og workationkonsepter.

Å forstå disse konseptene handler om å forstå moderne arbeidsliv.

I denne artikkelen tenkte jeg altså å skrive litt om den store trenden og hypen rundt Workation, og samtidig prøve å forklare hvordan det fungerer fra ståstedet til en som drar på workation og fra ståstedet til en som legger til rette for det.

Siden jeg nær sagt alltid har jobbet slik, vil jeg starte med mitt eget perspektiv på dette. Jeg er på mange måter den i målgruppen jeg kjenner best. 

Så ha meg unnskyldt for akkurat det.

Sva Marga – Følg din vei

Jeg er litt usikker på når Arne Næss kom inn i livet mitt, antagelig var det tidlig i studietiden. Sannsynligvis gjennom klatremiljøet, for der er folk over snittet opptatt av slike som ham, spesielt de som kan siteres på en fjelltur eller på et nachspiel. Næss var klatrer, filosof/økosof, Norges yngste professor og inspirasjon for grønne bevegelser verden rundt. Det fantes ikke mange som var kulere, og en gang leste jeg noe han hadde sagt som gjorde inntrykk på mitt unge sinn: 

“Selv studerte jeg aldri ved noe universitet, så jeg slapp å få andres systemer tredd nedover meg. Jeg tok mine eksamener, men selve studeringen foregikk stort sett i fjellet eller på vandringer fra Middelhavet over Pyreneene til Atlanterhavet, med ryggsekken full av bøker. Det skal mye til for å motstå virkningene fra et masseproduserende sted som Blindern.”

— ARNE NÆSS

Det var umulig å ikke bli inspirert av dette. Jeg skal ikke skryte på meg store dannelsesreiser, men noen uker her og noen måneder der fikk jeg til innimellom. Det var jo ikke stress så lenge lånet ble betalt ut før semesteret og så lenge man fikk tatt eksamen. Noen ganger ble bøkene først åpnet når man kom hjem igjen og noen ganger lå bøkene igjen hjemme, og et par ganger fikk jeg ikke tatt eksamen når jeg skulle heller.

Nå er det heller ikke slik at det startet med the late Arne Næss. Han var verken først ute eller alene om slikt. For eksempel har kunstnere og forfattere “alltid” reist for å bli inspirert, så det er absolutt ikke noe nytt. Å ta med jobb eller studier trenger altså ikke være knyttet til teknologi. Det er bare teknologi og internett som gjør det lettere. Derfor har det blitt vanlig blant flere.

Jeg oppdaget relativt fort ut at det fantes uendelig mange som drømmer om å kombinere reise og jobb og som faktisk turte å kaste loss. En viktig hendelse som satte fart i disse var utgivelsen av boken “The four hour work week” av Tim Ferris. Da den kom i 2007 ble den et hyppig diskusjonstema i en oppstartsbedrift jeg jobbet for i Trondheim, AidCom. Boken ga flere av mine kolleger pass-stempel i øynene.

Tenk å ha hele verden som arbeidssted.

AidCom utviklet løsninger for sikkerhet på reise. Vi overvåket og varslet om nyheter, jordskjelv-varsel og annet fra hele verden døgnet rundt. Etterhvert ble det slik at man kunne jobbe fra hvor man ønsket. En strand i Thailand eller Mexico. Kjør på! Det viste seg å være en stor fordel for bedriften også, og de lanserte etter min tid AidComs Dreamyear, der 6 heldige fikk jobbe og reise rundt i verden. På kontoret hang det klokker fra hele verden New York, Kuala Lumpur og Todalen. Måten AidCom tenkte på var en knøttliten del av en større revolusjon innen arbeidslivet, som ble muliggjort av internett. På mange måter også til tross for internett, da det kunne være og er svært store forskjeller på hastighet og stabilitet.

For free-lancere var denne revolusjonen sendt fra himmelen, og den ble også muliggjort av Upwork og andre markedsplasser. Det betød også at man ikke trengte å være i Silicon Valley for å bygge en teknologibedrift. Det gikk fint an å gjøre det fra Trondheim, eller Todalen.

“My world doesn’t end with these four walls. ”

— DAVID BRENT (THE OFFICE)

Ut i verden

Jeg tok med laptopen på en kjapp hurtigbåttur til eksotiske Kristiansund. Plutselig gikk jeg også fra teknologi og kommunikasjon til å drive med adventure og reiseliv, hobbyene mine. Vi hopper kjapt noen år frem til vi oppdaget store hull i markedet og muligheter for å kombinere teknologi og reiseliv. Da vi startet Nanook var faktisk det første vi bestemte at vi skulle kunne jobbe fra hvor som helst i hele verden, og det skulle også alle som jobbet for oss. I Nanook hadde vi for ett år siden, pre-Covid, 18 personer i 17 land som jobbet for oss, og jobbet med lokale partnere i 110 land.

Travelopment er også remote-first. For oss er det selvsagt og vi har sørget for tilgang til kontorplasser rundt omkring, mest for å bygge nettverk.

Folk i reiselivet har alltid skapt verdier langt unna der folk flest bor og nå gir utvikling, slike og like muligheter til alle. Vi er i ferd med å få en verden der folk kan jobbe fra hvor som helst, og man kan nær sagt bygge hva som helst fra hvor som helst. Et fritt og åpent arbeidsmarked kan potensielt redusere de økonomiske forskjellene mellom regioner og land, men siden samfunnsøkonomi er noe jeg kun har meldt meg opp i uten å hverken åpne bøkene eller ta eksamen, så jeg vil helst unngå å tråkke for mye i akkurat den salaten. Men det gir mening og flere destinasjoner diskuterer hvordan man best kan utnytte mulighetene som ligger i dette. 

Fjernarbeid har ikke bare visket ut grensene på kommune og landsnivå, det har i høyeste grad også tøyd grensene mellom jobb og familie, jobb og fritid. Noen av oss elsker dette og andre liker det ikke så godt. I Twistposen liker jeg kokosen best, mens andre liker lakris eller appelsin. 

Men den nye tilværelsen gir i alle fall flere muligheten til å designe sitt eget liv. Dette er en form for frihet som de fleste ikke hadde før Covid-19. Hvis du liker å sove lenge har du muligheten til det, hvis du liker å stå opp tidlig så kan du det. Du kan ha fri på mandag og jobbe på søndag. Du kan jobbe i undertøyet, du kan ta på dress. Du kan la barna komme tidligere hjem fra skole og barnehage. Du kan sitte på en kafe, og selv om du allerede skjønner alt dette, så har ikke alle gjort det før.

Nå skjønner folk plutselig at jobben og ferien kan slås sammen og vi kan utforme dette på en måte som passer oss best. Det er måten man jobber på. Remote first. Derfor har det også blitt populært.

Det er faktisk litt vanskelig å si nøyaktig hva det er. Å definere workation (work og vacation) altså. Hvor mye arbeid trenger man gjøre for å si at man er på en workation? Er det nok å sjekke mail eller gjøre 50% av de vanlige oppgavene? Trenger man å gjøre de samme oppgavene som hjemme? Trenger man egentlig reise? Man må jo ikke reise for å ha ferie.

Det er vel ikke så nøye, poenget er at det er i ferd med å bli populært og vanlig, og at du kan legge til rette for det.

Hvilke typer av workation finnes?

Det er jo ikke slik at alle workations er de samme. Hvis man ser nærmere etter så kommer de i mange forskjellige former og størrelser. Jeg vil dele dem inn i fire kategorier, men er åpen for at det kan utvides. Det er ikke det samme som typiske jobbreiser. Workation handler om å relokalisere mens man jobber, ikke at man må reise for å gjøre jobben.

En kortvarig workation er en type som får mye oppmerksomhet akkurat nå, og den varer gjerne noen få dager. Det kan for eksempel være en helgetur eller en midtuketur, gjerne relativt nær hjemmet, men ikke alltid. Du kan for eksempel dra til et sted med utsikt, sjøluft eller en nærliggende storby. Kanskje til og med til Spania i noen dager. Når stadig flere bedrifter ser mindre til hverandre er det jo også viktigere at de møtes jevnlig. Da passer workation formatet veldig bra. Når team fra bedriften reiser slik er det ikke ulikt strategi- eller ledersamlinger. Man kan også ta mikrovarianter, i Oslo er f.eks Fuglemyrhytta pluss mobilnett et bra alternativ.

Noen kan dra det litt lengre og en middels lang workation (utrolig bra tittel på kategorien forresten) vil sannsynligvis vare noen uker, kanskje noen måneder. En person basert i Oslo kan velge å tilbringe noen vintermåneder på fjellet, eller de kan for eksempel tilbringe noen uker i Lofoten. Jeg vil også plassere litt lengre workations, der man reiser rundt i verden, på denne. 

Langvarig workation eller staycation er nok den typen som har fått mest oppmerksomhet og som i størst grad har vært knyttet til trenden med digitale nomader og et endret arbeidsliv. En langsiktig workation er når du midlertidig flytter til et annet område, og bruker dette som basen du jobber fra. Langvarig workations utenlands krever ofte spesielle visum eller tillatelser, avhengig av destinasjon. Heldigvis tilbyr mange deler av verden nå visum til fjernarbeid som svar på denne nye trenden. Det norske selskapet Safetywing har også vokst stort på gode løsninger her. Overgangen til fjernarbeid er kanskje den største endringen som noensinne har skjedd for kunnskapsarbeidere, og SafetyWing er i en svært god posisjon til å bli ett av de viktigste selskapene når det gjelder å tilby infrastruktur for å støtte denne utviklingen.

Det kan være greit å vite. 

En langvarig workation kan finne sted hvor som helst i verden, fra mange nordmenn velger ofte litt varmere steder med lavere levekostnad, fra Kanariøyene til strendene i Thailand og Indonesia, mens andre igjen går for byer og andre igjen søker frisk luft og natur. Denne typen workation vil vanligvis vare mellom noen få måneder og et par år. Noen selger alt de har eller noen leier ut huset. Her til lands har vi også en slags variant der folk melder flytting til hytta. Vet ikke hvordan det passer inn, men verdt å nevne.

Organiserte workations er trendy og vokser i popularitet. Dette er workations der man setter sammen et opplegg, gjerne for en nisje, og åpner for at individuelle eller team kan melde seg på. Et godt og aktuelt eksempel er konseptet Workation Week Træna, der de samler en gruppe reiselivsfolk for å jobbe en uke og et program som legger opp til å være sosiale på Træna. Jeg var for sent ute i 2020, men var tidlig ute med å melde meg på for 2021. 

Noen ganger kan man også konseptualisere dette enda mer. 

Inspirert av dette begynte vi i 2016 å teste en variant sammen med lokale partnere av Nanook. Konseptet var at folk kunne melde seg på 10-14 dagers turer. De først fem dagene fikk man bli kjent og jobbe fra et lokalt co-workingspace og så avslutte med en aktivitet, f.eks hiking eller safari de siste dagene. Vi dro i gang noen slike opplegg både i Nepal, Indonesia og Tanzania, og det var såpass lovende at vi har laget og kjørt en soft-launch på et eget konsept som fokuserer på workations: Entrepreneurtrips.com. Konseptet bygger på det vi har testet ut før, med å tilby en uke der selvstendige entreprenører kunne møte likesinnede, utveksle erfaringer, delta på aktiviteter, men først og fremst jobbe sammen. De du reiser med skal være destinasjonen like mye som destinasjonen du reiser til. Da vi gravde dypere, så vi flere på markedet, f.eks har Danske Refuga fra 2012 arrangert turer for grundere.

Vi tror at den typiske teambuildingsturen med flatfyll, noen aktiviteter og et eller annet faglig alibi vil bli mindre dominerende slik at også bedrifter trenger å finne gode steder for å møtes tilrettelagt for å jobbe sammen. Men gjerne med mulighet til aktiviteter og faglig input.

Travelopment kjørte forøvrig dette som en case-studie der våre følgere kunne få innsikt i hvordan man startet et reiselivskonsept fra scratch og planen var å åpne de første turene for påmelding i november, men pga noen virusrelaterte årsaker har vi utsatt det en stund. Det er også mulig at vi endrer det før vi tar opp tråden igjen. Den gode nyheten for vår del er at mange allerede viser interesse og ønsker å være med på tur, selv om de ikke vet noe om hverken innhold eller destinasjon.

Finnes det en slange i paradiset?

Som annen overturisme har jo også den massive veksten i workations og staycations også mye kontrovers. Når det blir for mange av dem samlet på et sted, så dukker veldig mange andre problemstillinger opp. Mange steder sliter med dette. Thailand, Bali og hot-spots i Vietnam er gode eksempel på steder som på grunn av lav levekostnad, fantastisk klima og natur er forholdsvis hardt belastet.

Det er for mange ønskelig med lengre opphold, men mange av disse har kommet for å bli. De blir en slags lokal subkultur som utfordrer de lokale skikkene og vanene. Autentisiteten til stedet blir utvannet. Det kan også føre til at lokale blir presset ut. 

Andre utfordringer er at lokal infrastruktur blir hardt presset, allerede elendige internett-linjer blir overbelastet.

Moralen i denne visa er: alt med måte. Du blir kanskje litt morsommere med et par øl innabords, men etter ti er du bare plagsom. Norge blir neppe overfylt i så måte, kanskje lokalt, men ikke slik som disse stedene. Det betyr også at man kan gripe muligheten med begge hender. Så nå gjelder det bare å legge til rette.

Hvordan kan du legge til rette for en workation?

Du trenger faktisk bare en PC og en telefon. Men driver du med reiseliv, så har du alle muligheter:

• Du må gi tilgang til raskt og stabilt internett. De som er erfarne med å ta med jobben har backup på telefonen, men man velger steder med utmerket nett om man kan.
• Et sted fint sted å jobbe. Selvsagt kan det være en pult i hytta eller hotellrommet, men har du en slags co-working-space eller kontor tilgjengelig så er det superattraktivt.
• Kontorfølelse. Tomme rom med pulter er ikke sexy. Folk liker å ha tilgang til fasiliteter som skrivere, møterom, kaffe osv. Tenk på hva man pleier å ha bruk for på et kontor.
• Lag gjerne pakker som inkluderer opplevelser, mat og gjerne muligheter for faglig innhold/inspirasjon hvis du jobber mot bedrifter.
• Du MÅ velge målgruppe, det er som alt annet. Du kan ikke bare gi et navn og håpe folk dukker opp. Hvis du prøver å sette deg inn i din målgruppe og hva deres motivasjon og behov er, så kommer det andre av seg selv.

Det aller beste tipset er å bare sette i gang.

Ps: Sjekk gjerne disse lenkene til noen kule konsepter fra utlandet:

Coconat Space

The Blue Bank

Hacker Paradise

Sun and Co

KoHub

Outsite

Og se gjerne også på denne artikkelen.