Mange ser på reiseliv som en selvfølgelighet. De tenker at om vi har et fint sted og annonserer litt så vil folk komme. Problemet er bare at det finnes utrolig mange fine steder i verden, og at veldig få personer vil se annonsen, og enda færre vil igjen bry seg nok til å komme på besøk. Når de først har bestemt seg for å komme dukker en rekke andre utfordringer opp.

I denne posten ønsker vi å få frem noen av problemstillingene knyttet til å bygge opp en reiselivsdestinasjon.

Hva kjennetegner en bærekraftig destinasjon? Tradisjonelt måler man på 4 punkter:

1. Økonomisk vekst
2. Flere besøkende
3. Beskyttelse av miljø
4. Å minimere negativ sosiokulturell påvirkning

En destinasjon må vanligvis ha en rekke ting på plass hvis den skal kunne ta en viss posisjon i markedet. For det første må det være noe der som tiltrekker folk. Dette kan være svært mye, et sted eller en hel by og distrikt, men la oss kalle det en attraksjon. I tillegg må folk ha et sted å bo når de er på besøk, de må ha mat og ting å gjøre. Så må infrastruktur være på plass f.eks veier, flyplasser og tog-stasjoner.

Når man planlegger infrastruktur og transport så er dette ofte et toveis løp, der man tar hensyn til etterspørsel og fasiliteter, og det trenger å underbygges med både offentlige og private midler. Mange destinasjoner ønsker å påvirke de reisende til å bli lengre og å utvide sesongen. Da må opplevelsesnivået gjerne stå i stil med det. Driverne for etterspørsel, altså det som lokker folk til et sted, attraksjoner, kan deles i offentlig og privat.

• Offentlige intitiativ er typisk parker og hager, beskyttede områder, villmark, arrangementer, museer og attraksjoner basert på sport og kultur.
• Private initiativ er gjerne hoteller, attraksjoner som f.eks temaparker o.l, dyrehager og akvarium, arrangementer (f.eks en festival).

Infrastrukturen som skal støtte opp om destinasjonen må også være en symbiose av offentlige og private aktører, der det offentlige legger tilrette for transport som flyplasser, bussterminaler etc, mens det private sørger for å drifte flyselskapene, buss-selskapene etc. Vi trenger offentlig tilrettelegging av informasjon og skilting, et visst servicenivå og bra utbygd telekommunikasjon. I privat regi må man få på plass tilbydere av opplevelser og overnatting. Man må også ha utbygd en myk infrastruktur for at det skal fungere, slik som rettshåndhevelse, nødhjelp, finanssystemer, utdannelse. I stor grad er dette offentlig, men i praksis ofte en privat-offentlig samarbeid.

Her er noen av utfordringene man møter

• Det er utfordrende, men ekstremt viktig å skape lokalt engasjement
• Turister vil gjennom et år være en sekundær bruker av infrastrukturen som bygges, derfor er det alltid viktig å balansere innbyggernes behov med de reisende
• Man vil møte friksjon fra lovverk og reguleringer som gjør det utfordrende å strømlinjeforme planleggingen. Derfor må man være rigget for endringer underveis, og forberedt på venting, avslag o.l.
• Å skape incentiver for å investere i turisme er veldig utfordrende, kunsten er ofte å klare å få frem hva man får igjen for investeringene.
• Det er ofte lite direkte avkastning
• Det er vanskelig å få private investeringer for infrastruktur
• Vanskelig å velge riktig fokus.

I tillegg til alt det fysiske må man ha strategier, ledelse og ikke minst god markedsføring.

Hvorfor legge en strategi?

Det er vanskelig å planlegge at turister skal komme, og det er vanskelig å planlegge hvordan det skal skje. Ofte er det et resultat av langsiktig strategisk arbeid over tid. Noen ganger kan en destinasjon eller attraksjon ta helt av på grunn av noe uforutsett. F.eks. Instagram og Trolltunga, eller serien Game of Thrones sin innvirkning på reiselivet i Island. Noen vil nok hevde at dette var planlagt, men i så fall har det vært dårlig planlagt.

Det er alltid en klar sammenheng mellom negative påvirkning fra turisme og feil, dårlig eller ikke-ekstisterende planlegging av utviklingen til reisemålet. Dermed har man heller ikke hatt en klar plan for de sosiale og miljømessige konsekvensene som utviklingen vil ha.

For å sikre at en destinasjon blir bærekraftig må man ha en helhetlig strategi som skaper gode og attraktive produkter og opplevelser for de reisende samtidig som den gjør livet bedre for for verts-destinasjonens innbyggere, spesielt økonomisk. I tillegg må påvirkningen på omgivelsene være av en slik grad at det ikke svekker ressursene som finnes.

En plan kan også fokusere på å spre turistene geografisk og sesongmessig slik at turismen resdistribueres til steder og tider som ikke tiltrekker seg så mange turister. En god plan skal sette en plattform for å utvikle produkter, infrastruktur og markedsføring.

For å gi en oversikt vil en typisk plan fokusere på:

• Å skape fornøyelige opplevelser
• Gjøre livet bedre for lokalsamfunnet som er vertskap
• Designe og kontrollere reisemønstre
• Å lage mekanismer for å beskytte og bevare sårbare ressurser
• Identifisere og iverksette markedsførings- og promoteringsstrategier
• Legge til rette for at alle involverte trekker i samme retning

I tillegg må man ved siden av forholde seg til lover og reguleringer, noe som betyr et tett samarbeid med gjeldende myndigheter. Klarer man å engasjere alle interessenter i prosessen har man større sjanse for å lykkes.